You’re frozen, when your heart’s not open, synger Madonna. You’re broken, when your heart’s not open, synger hun og. Jeg har alltid vært veldig redd for å være naiv og for godtroende. Faktisk så redd at jeg har blitt helt motsatt. Jeg har blitt kynisk og nesten paranoid istedet. Jeg tror ikke på det gode i folk, jeg ser skjulte motiver og baktanker bak alt som blir sagt og gjort, og det verste av alt – jeg bryr meg ikke om det er sånn heller. Jeg bryr meg ikke om jeg har rett i paranoiaen. Det er hva det er, folk er folk, life is life. Jeg prøver alltid å bare ta ting for hva de er, uten å investere så mye mer i det. Og før du tolker det dithen at jeg er helt skada og har trustissues så det holder, så tenk litt nøye over det. Å stole på folk er jammen ikke lett. Er man egentlig frozen eller broken selv om man er litt tilbakeholden? Hvor mange har du rundt seg som du virkelig stoler på? Hvem kan man egentlig stole på? Og kan man stole på noen… Vel. For alltid? Eller kan man stole på enkelte mennesker kun i perioder? Og kanskje viktigst – trenger man egentlig noen man kan stole på?
Jeg sier ikke at jeg aldri tror på det gode i folk. At jeg aldri treffer mennesker jeg åpner meg for uten at det føles ukomfortabelt eller tvunget. Jeg bare sier at det skal ganske mye til. Skyldig til det motsatte er bevist, lissom. Istedet for å buse ut i ting og angre etterpå. Men jeg innrømmer at jeg kanskje er vel kynisk til tider. Jeg blir ikke dramatisk eller noe, jeg bare går ut i fra at ting menes som jeg tolker det, og tar ting for å være overfladisk og med enkle motiv. Uten at det verken plager meg eller har noe å si – jeg ser jo hva det er, tar det for hva det er og kan bare gå min vei. Men, det er da vel ikke så rart om man er litt kynisk? Vi lever i et overfladisk samfunn. Folk gjør opp mye av meningene sine om folk basert på det de ser. Vi tror vi kjenner hverandre etter å ha bladd gjennom facebookprofilene til hverandre. Ser man bra ut, er man et bra catch til det motsatte er bevist. Er man ikke like heldig med det ytre, er det motsatt. Da er man et dårlig catch til det motsatte er bevist. «…Men han/hun er jo jævla snill og kul, da!» Jeg syns ikke det er rart at man blir litt kynisk, jeg. Jeg tror det er sunt og – til en viss grad. Så lenge man har evnen til å faktisk slippe ned «guarden» før man jager vekk de få som er verdt å slippe inn.
