“She stood in the storm, and when the wind did not blow her way, she adjusted her sails.” – Elizabeth Edwards
Ny tattis, tatt av Thea på Onkel Henrys i Trondheim! Jeg er så fornøyd, syns den er superfin! Hva syns dere? Jeg må få på plass litt fler tattiser på leggene snart og, den ser litt ensom ut der. Det er vel bare å sette i gang med å lete etter hva jeg ønsker neste gang! Åh, det er så vanskelig. Dette motivet hadde Thea laget og lagt ut på Instagram, og jeg bare kjente at jeg MÅTTE ha den. Det var liksom tatoveringen jeg ikke visste at jeg ville ha før jeg så den, om du skjønner hva jeg mener. Ah, digger den!
I dag tok jeg noen bilder av de to fine jentene mine, jeg. Jeg elsker å ta bilder av dem altså! Favorittmenneskene. Fargetonene er ikke helt like på alle bildene, da. Det er ikke så lett å få til når jeg tar bilder på ulike steder i huset med naturlig lys, også gadd jeg ikke være alt for pirkete i photoshop heller. Disse bildene gjør meg i alle fall kjempeglad! Så fine jenter jeg har. ♥
Melankolsk vil jeg nok alltid være. Men. Sinnsro. Det jeg jaktet, den jeg alltid ville være. Den jeg nå bare blir mer og mer. Låt på repeat for tiden, en nydelig Kent-cover:
I dag krøp Tomine før aller første gang! Wiii! Så nå får vel ikke Bosse fred fremover, tenker jeg. Jeg og Vilja satte macen foran henne på gulvet, og da skjøt hun plutselig fart, gitt. Den skulle hun ha tak i! Det er så gøy med sånne milepæler, og selv om de er helt naturlige og noe de aller fleste barn gjør, så blir man liksom så veldig stolt! Jenta begynner å bli stor allerede, jo … I gårkveld bladde jeg gjennom lagrede bilder i snap, og ble ganske så nostalgisk da jeg så tilbake på nyfødttiden. Altså, det er jo ikke så lenge siden, men det går da så fort! Hun er ikke lillebabyen lenger, og den tiden er bare allerede forbi! Gone, liksom – om du skjønner hva jeg mener. Snufs! Men nå våkna gullet i vogna ute på verandaen, så nå skal vi jentene (Tomine, Vilja og meg) stikke på butikk. Hugs!
Tomine har blitt 7 måneder gammel! Hun er altså en så blid unge, hun smiler og ler hele tiden. Nå nærmer det seg kryping, og hun setter seg nesten opp i sittende stilling. Så i kveld bestilte jeg trappegrind, haha. Snart fyker hun vel rundt omkring i full fart! Det er veldig gøy å bruke kameraet litt igjen og. Det blir jo mye morsommere å ta bilder av henne nå fremover, enn når hun kun var en litenbaby som lå på rygg og så rar ut. Haha! Hugs!
Jeg tar meg stadig i å tenke på meg selv som ung. Ja, ungdom nesten, men sannheten er jo at jeg ikke er det lenger. Jeg er jo ikke engang i tjueårene! Da jeg var ungdom, så jeg på de over tredve som voksne, kjedelige mennesker, og tanken på at jeg nå er like gammel og kjedelig som dem, er bare … feil. Det stemmer ikke, liksom. Men samtidig merker jeg jo godt at jeg har vokst. At jeg har blitt en annen, nesten. At jeg på mange måter har blitt et Helt. Annet. Menneske. Man kan i grunn dele livet opp i flere ulike liv. De ulike fasene er så forskjellige at de ikke hører sammen, på en måte. Mennesker kommer og går, man flytter, man bytter jobb, man er frisk, man er syk, man gjør feil, man angrer, man blir ufør, man får barn. Ting forandrer seg så mye at det er umulig å ikke forandres underveis. Samtidig driver vi alle og skal «finne oss selv», og det sier seg selv at det er en vanskelig oppgave – når man liksom aldri står lenge nok på et sted til å komme helt på plass.
Jeg er i alle fall glad for at jeg er den jeg er i dag. Jeg er glad for at jeg har blitt eldre. Jeg er glad for at jeg har vokst, at jeg har lært, og at jeg kjenner meg selv bedre enn noen gang. Jeg er glad for at jeg i mye større grad er i stand til å tenke og reflektere, se det større bildet og se hva som er viktig og ikke, og at jeg er i stand til å sette pris på det jeg har. Jeg er glad for at jeg kan være streng med meg selv når jeg blir dust med meg selv, og jeg er glad for at jeg har lært å snu tankemønstre som ikke gjør meg (eller noen andre) noen tjenester. Jeg er glad for at jeg kom meg hit, og selv om mange kanskje sier «ting blir aldri som før» som om det er noe negativt, sier jeg det med positive vibber. For ting blir aldri helt som før. Det er umulig, for jeg er ikke lenger den samme. Jeg er ikke lenger den jeg var, og det er absolutt mer en fordel enn det er en ulempe. Så får vi se, da. Hvem jeg er i morgen. Målet får være å i alle fall ikke være noe verre da enn i dag. Da kan det da ikke gå så ille, tenker jeg.
Haha, bolla tester ut litt vannmelon! Og som med alt annet, blir det masse grimaser, litt brekninger og mye smil. Haha, verdens blideste blidfis! Jeg har plukket frem kameraet igjen, for hvorfor i all verden lar jeg det ligge på hylla når det er så gøy å ta bilder? Jeg fatter det ikke. Mobilbilder er helt greit det altså, men … skjerpings, Drea! Hugs.
Jeg vet det er en stund siden det har dukket opp en post her, men nå er jeg altså innom her igjen! About time, kanskje..? Siden sist har vi flytta til Hitra, og nå begynner vi virkelig å få det skikkelig fint, syns jeg! Denne uka fikk jeg endelig opp bildene fra Desenio på veggen bak sofaen, og jeg syns det ble knallkult! Hva syns dere? Jeg har bestilt nye spisebordstoler også, jeg skal prøve å huske å poste et innlegg når de er på plass og, haha! Jeg har egentlig aldri interessert meg så veldig mye for interiør, og kanskje er det også derfor jeg bytter ut litt greier titt og ofte nå i begynnelsen. Det tar visst litt tid å finne smaken min, liksom. Men nå begynner det å føles rett! Gøy!
Forresten: Koden ”DREA30” gir 30% rabatt på posters hos Desenio mellom 11 -15 juni *(Koden gjelder ikke rammer eller handpicked-/collaboration posters/Personlige posters).
Mammalivet er fremdeles veldig fantastisk. Bolla vokser i kjempefart, og like før hun ble 8 uker, veide hun hele 6390 gram. Jeg fullammer, og det ser hun visst ut til å like. Fnis. For å være helt ærlig, har jeg vært litt «bekymra» for at hun legger på seg for mye. At hun blir for stor for fort, liksom. Hodet mitt er jo til tider litt slitsomt, og jeg får sånne rare, kjipe og slitsomme hang ups. I det siste har det vært på veldig overfladiske ting. Både på mitt eget utseende og min egen vekt, men også på Tomines vekt. Vokser hun for fort, blir hun en kjempebaby, tenker andre at hun er feit? Det er vanskelig å forklare det, og jeg vet jo at det stresset og de bekymringene er totalt meningsløse og dumme, men jeg har ikke klart å slippe det helt. Misforstå meg ikke. Jeg har vært totalt oppslukt av henne fra dag 1, og jeg har alltid ment at hun er vakrest i verden. Det har bare vært en frykt der for at de følelsene skulle endre seg. At jeg skulle miste de følelsene som alle foreldre automatisk skal ha for babyene sine.
Nå har de tankene endelig sluppet taket litt. Det stresset har gitt seg for en stund. Jeg har jo verdens fineste, friskeste jentebaby, og hun vokser da akkurat som hun skal! Hun er helt magisk, og det er hverdagen og. Virkelig! Og det skal så absolutt ikke endre seg. Jeg har det veldig, veldig bra for tiden – selv om hodet til tider er litt slitsomt.
Det går mer i Instagram enn blogg for tiden, fordi det er enklere og tar mindre tid. Så, følg meg veldig gjerne @dreakarlsen, da blir jeg glad!
