Axel & Storebror – Verdens beste land

hankogdrea

Hei! På fredag dukket Hans-Erik Dyvik Husby, kanskje mer kjent som Hank von Helvete, opp på kontoret. Kjempehyggelig! For tiden er han aktuell med det nye bandet Axel & Storebror, et band som etter min mening sitter på en kommende kjempehit! Verdens beste land, som du kan se i videoen over, er utrolig catchy, den setter seg fort og den er jævla kul. Jeg digger den!

selfiedreeea
Ellers tok jeg faktisk turen til Frøya for helga. Så blir det tilbake til Trondheim igjen med flyttelasset til uka. Endelig! Endelig får jeg flytta inn i Trondheim. Det blir så utrolig godt å komme på plass! Gleder meg veldig, veldig, veldig. Hurra!

Having fun in town

fnis
social
uteibyen

1. Meg og Nathalie. 2. Meg, Nathalie og Anders. 3. Meg og Linda. 

Jeg har jo begynt å jobbe litt i Trondheim nå, og da blir det jo endel tid her i byen. Det beste med det, er å være sosial igjen! På impuls! Impulsvinkveld på pub med dart, impulskino,  et par rolige impulsøl på Café Løkka. Jeg liiiiiiker det! Tror ikke jeg får sagt hvor godt det skal bli å komme på plass på Byåsen, hvor jeg flytter inn på førstkommende mandag. Trondheim, jeg liker deg. ♥

Om tiden flyr

seng
flowers
time2

Når tida ikke står stille, eller kanskje enda verre – når den går så fort at det plutselig går litt for fort i svingene – prøver jeg i blant og stoppe den, om så bare for en liten stund. Om det enten er ved å bare ligge på stuegulvet med høy musikk på, uten å tenke på annet enn akkurat det jeg hører på, eller om det er å slå av både Facebook og mobil, slå på en hjernedød tv-serie som ikke krever så altfor mye av meg, men som allikevel krever akkurat nok til å holde fokus og konsentrasjonen på plass. Slik at tankene ikke plutselig hopper over på hva jeg skal ha på meg i morgen eller hvordan jeg skal gå løs på ukas nye utfordringer og oppgaver, eller hvordan livet blir om fem år fra nå. Eller hvo… Vel, Du skjønner kanskje tegninga.

Men, å stoppe tiden på ordentlig er jo ikke mulig. Jeg skulle virkelig ønske det gikk an. Det er så mye jeg vil gjøre. Så mye jeg vil rekke! Da er det ikke så lett å bare stoppe tiden for seg selv, og samtidig vite at alt annet og alle andre fortsetter uten en. Tenk på alt som skjer rundt omkring i verden den halvtimen jeg ligger på stuegulvet og hører Susanne Sundfør synge om å hoppe ut fra vinduet og angre seg midt i mellom åttende og syvende etasje, da. Eller mens jeg sitter og ser på at Dr.Phil, en tilsynelatende oppegående doktor, mobber gjestene sine foran en sal som raskt fylles med hånlig latter. Eller ikke minst; mens jeg sitter her og bruker bloggen som et sånt pausemoment ved å rable ned masse uviktig babbel ingen får noe som helst ut av. Vel. Jeg fikk i alle fall det lille avbrekket fra alt annet som faktisk betyr noe. Noe i meg sier at det faktisk kan være så ganske så viktig, det óg.

Drea in the city

blondie1
bloggjcs
forbloggen

Hei! I det siste har det jo skjedd litt greier, så jeg har ikke hatt tid til å blogge noe som helst, omtrent! Ikke at det har vært så farlig for noen, men… Ja. Her er det: 1. Jeg har blitt blond igjen. Platinablond. 2. Jeg har endelig fått leilighet i Trondheim, og flytter om en uke! Yay! Drea in the city! 3. Jeg har operert kneet, og det som skulle være en enkel meniskoperasjon, viste seg å bli til 6 lange uker på krykker. Yaaawn. 4. Jeg har begynt å jobbe så smått med supergøyale ting i Trondheim! Som for eksempel Jesus Christ Superstar som var forrige helg, som du kan se bilde av over. Flinke folk, super forestilling og ei super helg!

Det var altså den siste tiden (veldig) kort oppsummert. Men nå som jeg flytter til storbyen og greier, så fiksa jeg liksågodt litt på hele layouten på bloggen og. Så nå er jeg klar for å ta fatt på blogginga igjen. Ciao!

Tilbakeblikk

dreaen mingizze

Tilbakeblikk.

London!

beeeer
cashgame
cashgame2
crazy
dreaitaxi
elky
ept ept2
ept3
ept4
herculespillar
lol
vimenn1
vimenn3
vimenn5
vimennopen
vimennopen1
vimennopen2
vimennopen5

Neon bildet fra Londonturen! Mange glade mennesker! Noen jeg kjente fra før, andre jeg ble kjent med der. Veldig morsomt! Takk til Guts.com, en side dere bør sjekke ut om dere liker spilleautomater og annen gambling.  Hugs.

Trening, trening, trening

bloggggggg
blogggg

Ja, det går fremdeles i trening. Hver eneste dag. Hviledagene dytter jeg foran meg som ganske mange andre utsetter treninga. Jeg har blitt totalt avhgengig av å trene! Og av fremgang. Lenge kan jeg føle at jeg ikke forandrer meg overhodet. At flesket ikke forsvinner, at musklene bare er som de alltid har vært. Men så, helt plutselig, så merker jeg hvor stor fremgang jeg har hatt siden jeg begynte med «prosjekt fitnessDrea». Og jeg gleder meg til å se hvor jeg er om… Ja, la oss si et halvt år, da. Mye skal skje på det kommende halvåret, det kan jeg love deg. Hugs! 

Det er mye man ikke vet

Jeg sovna ikke før to-halv tre i natt, men er allerede våken. Klokka er ti på halv åtte (les: ti på halv trøtt), men jeg har vært våken siden ti på seks. Kroppen er kaldsvett etter mareritt – i natt og. Kroppen er slapp, jeg er trøtt og vil sove mer, men kroppen vil liksom ikke høre etter. Jeg setter sovne-prosjektet på vent, og finner frem Facebook på mobilen. Blar nedover i nyhetsfeeden. Blar hastig forbi alle «god morgen»-statuser som har begynt å tikke inn fra folk som gjør seg klare til å dra på jobben, men stopper opp da jeg ser en link til et blogginnlegg om uføre og politikk i den sammenheng.

Her skriver Kurt om sine erfaringer rundt uføretrygde gjennom hans rolle som tillitsvalgt på arbeidsplassen. Han belyser tanker, følelser og manges realitet rundt det å være sykmeldt så lenge at arbeidsplassen har blitt fremmed, og prøver å fortelle at det er så mye mer med folk enn det man selv kan se og tro.

Dette blogginnlegget traff meg. Jeg kjenner igjen så mye av det som står der! Det er så mye i den teksten som er så viktig. Jeg er ingen unnasluntrer. Det har jeg aldri vært. Jeg har alltid stått på, og jeg har alltid hatt konkurranseinstinkt nok til å ville bli best i det jeg holder på med – uansett hva det er. Jeg har alltid hatt et behov for å imponere, et behov for å bli sett på som dyktig, hardtarbeidende og målbevisst. Derfor går det veldig mange tanker gjennom hodet mitt når jeg, som egentlig alltid har følt meg som en resurssterk person med potensial og vilje til å bli noe, sitter her i dag og får utbetalt arbeidsavklaringspenger fra NAV etter å ha vært sykmeldt fra jobb i over et år. Det er ikke unnasluntring. Det er et personlig nederlag.

Så kommer den nye hverdagen min. Først må jeg innrømme for meg selv, og for alle andre (ikke minst), at jeg faktisk ikke klarer å jobbe akkurat nå. Min nye hverdag kan kanskje se ut som en enkel løsning. Som unnasluntring. Som en unnskyldning til å få styre dagene mine helt selv, og bare få holde på med ting jeg liker. Min nåværende hverdag består mye av trening. Jeg trener hver eneste dag. Noen ganger to. Og ofte når jeg er på treningsstudioet og løfter vekter, tenker jeg på hvor mange av de andre som er der som tenker «Hvorfor er ikke hun på jobb? Om hun klarer å være her og løfte tunge vekter hver eneste dag, så bør hun da kunne klare å jobbe også!» Å dra på trening koster meg ikke noe i form av dørstokkmila. Det står ikke på lysten, og det står ikke på motivasjonen. Men paranoien av å tenke på hva alle andre måtte tenke og tro, den har til tider satt store hinder.

Det er da jeg tenker «det er så mye man ikke vet.» Ja, trening er noe jeg virkelig liker å holde på med. Men det er ikke bare det. Trening er en stor del av behandlingen min for å bli frisk nok til å en dag kunne gå tilbake til en jobb, uten å bli periodevis sykmeldt igjen. Og det samme gjelder egentlig alt annet jeg bedriver med i den nye hverdagen min. Jeg er ikke i jobb, for jeg trenger tiden min til å finne ut hvordan jeg skal klare å unngå å bli sykmeldt. For å finne ut hvordan jeg kan takle både opp-og nedturer. Og det handler ikke bare om jobb, heller. Innsatsen er større enn som så. Først og fremst handler det om å overleve, rett og slett. Det høres jo veldig overdrevent og pompøst ut, men jeg har brukt fire og et halvt minutt på å finne en annen måte å si det på, uten å lykkes. Derfor får det bare se litt overdrevent og pompøst ut. (Selv om det i virkeligheten bare er sant.) Dernest handler det om å kunne klare å leve, ikke bare overleve. Og forhåpentligvis er jobb en del av det å leve for meg litt lenger frem i tid. Men ikke akkurat nå. Og om du syns det er vanskelig å forstå, eller vanskelig å godta – da kan du bare tenke deg hvor vanskelig jeg syntes det var å både forstå og godta. Det er jo tross alt jeg som må leve med å bli sett på som en unnasluntrer.

deterså

Ink, baby. Ink

tattisoh

På tide å vise frem min nyeste tatovering også, siden har grodd og allting nå. Den er tatt av Julie på Onkel Henrys i Trondheim. Jeg er superfornøyd! Grunnen til at beina mine (og tatoveringen) ser litt skeiv og.. bølgete ut, er for at jeg ligger og koser meg i stampen da dette bildet ble tatt. Så det er litt bevegelser i vannet. Men ja. Jeg elsker den! Jeg har så lyst på fler tattiser med en eneste gang, haha. Jeg kommer jo til å bli fulltatovert til slutt, jeg… Fnis.

Pinkalishious

changed2
changed4

changednyyy

changed3

Jeg har plutselig rosa hår! Og jeg digger det. Planen var egentlig å farge det lilla, men så var de tom for den fargen, så da ble det rosa istedet. Dette er altså sånn farge som er semipermanent, som vil si at det går ut etter x antall hårvask. Og det som er så fint, er at man blander fargen inn i balsam, så jeg har jo ekstremt masse farge igjen! Jeg kan farge håret mange, mange, maaange ganger! Woopwoop! Vad tycks?