DK
Skriverier

Antiklimaks.

Noen ting trenger man bare ikke finne ut av. Noen ting kan bare få være med tanken, fantasien eller ideen, uten at man faller for fristelsen og finner ut at det man så lenge har sett for seg så perfekt viser seg å være… Vel, heller skuffende. Hvorfor ikke bare la visse ting skape en oppbyggende spenning som aldri frigjøres? Hvorfor ødelegge en fantasi med en dårlig virkelighet man gjerne kunne vært foruten? Skjønner du ikke helt hvor jeg vil hen, sier du? Vel, jeg skal forklare.

Du har helt sikkert hørt ordtaket «Det man ikke vet, har man ikke vondt av» (et ordtak som forøvrig heller burde het «Det man ikke vet, vet man ikke at man har vondt av», men det er en helt annen diskusjon). Det ordtaket burde egentlig være en regel i visse tilfeller. Jeg mener… Om du (mot all formodning) møtte Brad Pitt på byen en kveld, og han prøvde seg på akkurat deg – hva er da sjansen for at du hadde sagt nei takk? Ikke sant. Ikke så veldig stor. For et øyeblikk! Dette har du jo sett for deg og drømt om siden du satt på jenterommet tretten år gammel med ørti Brad Pitt´er smilende mot deg fra alle rommets vegger. Aldri trodde du at det skulle gå i oppfyllelse! Du lar Pitt spandere på deg to-tre halvlitere, et par glass vin og kanskje også en liten drink eller to. Du smiler. Du ler. Du er enig med ham i det meste, ler av vitser du egentlig syns er dritteite og du lar deg sjarmere av alt og ingenting. Han ler av deg også. Han sjarmeres av deg, det er du sikker på. Du er i form. Du blir med han hjem, og dere kommer godt i gang. Åh, alt går jo helt etter drømmen! Brad (for nå er dere på fornavn) er akkurat like fantastisk som alle tror, jo! Han er amaziiiing, og det er en helt spesiell kjemi mellom dere. Alt er perfekt. Helt til… oh noes. Brad Pitt har fyrstikkpenis.

Moment spoiled. Et helt livs fantasi i vasken. Skylt ned i dass. Ødelagt. Alle kommende filmer med Pitt i (dere er tilbake på etternavn) – ødelagt. En hel tenåringsforelskelse, år med dagdrømming og fantasering, et rom så fylt av plakater at man bare såvidt kunne skimte hvilken farge veggene egentlig hadde – alt ødelagt. Snakk om antiklimaks. Alt man sitter igjen med er at man kan skryte av å ha pult Brad Pitt, og med tanke på at fyren har fyrstikkpenis så virker det veldig bittersøtt. Erase and rewind. Du vil tilbake til da du levde i troen. Du vil tilbake til da du ikke visste, men levde godt av å kunne dagdrømme på kjedelige bussturer. Til da du kunne sitte i sofaen sammen med jentegjengen, spise popcorn, fnise og rødme bare han så mot «deg» fra tv´en. Du ønsker, uansett hvor sinnsykt det høres ut, at han aldri valgte deg.

Men det gjorde han, og nå er du der. Naken. Du føler deg ikke lenger like høy i hatten som du gjorde da alle jentene rundt deg og Brad på festen ga deg blikk som tydelig viste at de kunne ha drept for å bytte plass med deg. Du gjennomfører, og tusler hjem med trusa i lomma. Du gleder deg til du skal sove, så kanskje du får noen få timers fred fra ordet som nå hjemsøker deg verre enn Anne Boleyn på en god dag. Verdighet, verdighet, verdighet. Du får ikke fred. Men, du kan jo i det minste skryte av at du har pult Brad Pitt. Du klamrer deg til det, og velger å glemme resten. For fucks sake – du har pult Brad Pitt.

Pjuk. Er det verdt det? Er det verdt å miste all verdighet og samtidig oppdage at Brad Pitt har fyrstikkpenis, at Janove Ottesen sleiker deg helt opp til panna når han kliner med deg, at Simon Cowell liker å bli revet i håret mens du må rope «daddy, daddy» eller at Gordon Ramsey liker å slikke på tær – bare for å ha en kjendis på lista å skryte av? Av og til er det nok rett og slett bedre å være lykkelig uvitende, og bare leve med fantasien, drømmen og håpet. Men det er et valg. Det må velges, og noe sier meg at det er et valg som bør være tatt før man sitter der med kortkjolen og starstruckgliset på. Takk gud for at jeg aldri har møtt Brad Pitt på bar…

Bildegalleri

Hadde jeg vært deg i meg så hadde jeg sett ned på meg i deg.

Photobucket


Dead Can Dance – Don`t fade Away.

Det er litt rart å tenke på at vi er så flinke til å dømme mennesker at vi dømmer de som er akkurat som oss selv også. De som lever så like liv som oss selv at det liksågodt kunne vært oss. Allikevel lager vi grenser i hytt og pine med sterke ord som de, dem, oss og vi, og glemmer at den eneste grunnen til at vi ikke engang legger merke til hvor like vi er, er for at vi kjenner oss selv best. Og ikke dem. Vi kjenner oss selv så godt at vi ikke putter oss selv i bås. Vi ser ikke det stereotype i det vi gjør og den vi er, for vi vet at det ikke er så simpelt at man bare kan lese et helt menneskesinn ut av et par særtrekk, meninger eller handlinger. Det vet vi kun for at vi kjenner oss selv, og ikke bare ser det tilsynelatende iøynefallende. Det overflødige.

Under en samtale i går gikk det plutselig opp for meg hvor lett det antagelig må være for andre å sette meg i en stereotyp bås uten å blunke. Noe jeg aldri har tenkt over at er mulig en gang, her jeg som regel sitter på min høye hest og føler meg som et relativt bra menneske. Relativt oppegående, ja, faktisk ganske så smart til og med. Bedre enn mange andre. Smartere enn mange andre. Penere enn mange andre. Mer verdig enn mange andre. At jeg i det hele tatt kunne bli satt i en nedlatende og ekstremt trangsynt boks hadde jeg faktisk aldri tenkt over – ikke før i går. Fornektelse vil mange sikkert si – ubetenksom er ordet jeg velger. Jeg har rett og slett bare aldri tenkt over det.

Se på meg. Jeg fyller snart tjueto år, er singel og har allerede en to og et halvt-åring løpende rundt omkring meg. Jeg eier ikke mye av verdi – verken hus, leilighet, bil eller hytte. Jeg har faktisk ikke et eget sted å bo enda engang, og har så og si bodd i en bag i snart et år. Min høyeste fullførte skolegang er videregående skole. Jeg er blond. Jeg tar buss. Jeg har en tribaltatovering jeg tok da jeg var sytten. Eksen min var tolv år gamlere enn meg, og jeg var ikke mer enn sytten år da vi ble sammen. Jeg er fra ei lita øy med cirka fire tusen innbyggere, et sted hvor alle kjenner alle og hvor ryktene ferdes raskere enn hva Northug går på ski.

Nok sagt, kanskje. Hadde jeg vært deg så hadde jeg sett ned på meg. Den personen jeg ser for meg av å lese dette er ikke meg. Jeg ser noen andre, selv om det er jeg selv som sitter her og beskriver meg selv. Jeg ser for meg et menneske jeg lett putter i bås. Jeg ser for meg søyler som måler suksess, og søylene jeg ser er små. IQ-søyla når ikke lenger opp enn rundt åtti, men så kommer jeg plutselig på.. det er jo meg jeg snakker om. Pang! Nytt wake up-call. Hardt og brutalt.

Bildegalleri

Utavdegsjælopplevelse.

PhotobucketPhotobucketPhotobucket

Jeg hater når jeg våkner til og oppdager at jeg ikke er meg selv. At jeg våkner med dyna over hodet på en måte. Panikken sprer seg, og jeg prøver febrilsk å røske av dyna som bare virker mer og mer kvelende samtidig som jeg prøver å få oversikt over hvilken vei som er hva og hva som er hvor og… ja. Jeg prøver å få oversikt nok til å komme meg ut av det kjappest mulig. Så får jeg endelig hodet over dyna, men da er alt annerledes rundt meg. Jeg vet omtrent ikke hvor jeg er lenger. Ting står ikke lenger der de alltid har stått. Det er som å være hos en fremmed. Jeg tror jeg sov lenger enn jeg burde.

Skriverier

Sosiale mediers forbannelse.

Det gikk opp for meg da jeg stod i dusjen og tenkte over forespørsler og tilbud jeg har fått på facebook i det siste. Etter at jeg ble singel, that is, om jeg kan si det sånn uten å høres jævla innbilsk og kvalm ut. Det slo meg; hvor har det blitt av flørtinga og sjekkinga? Nå er det ikke lenger sånn det er. Neida, man slenger heller ut en hotellnattinvite på facebook. Eller poker hverandre. Det er slutt på å treffes tilfeldig mens man venter på bussen, på kafé eller på biblioteket, gi hverandre blikk og prate. På ordentlig. Man legger til noen man mener har godt utseende som venn på Facebook, poker et par ganger frem og tilbake, sender et brev, og ikke mange brevene senere så slenger man ut en invitasjon til å ta et glass vin eller to. Ut i fra et bilde på facebook. Hva forventer man da? Hvorfor utsette seg for pinlige stillheter, småprat man kan prate om uten å egentlig høre på hva den andre sier, samtidig som man ser etter nærmeste rømningsvei?

Jeg tror også at folk snakker om for mye på facebook. Eller kanskje generelt. Man snakker seg liksom litt ferdig. I dagens moderne samfunn tilrettelegges alt for mest mulig sosial kontakt med omverdenen, så når man møtes har man ikke annet enn været eller tirsdagens episoden av Grey´s Anatomy å prate om. Syns vi seriøst det er rart at skillsmissestatistikken er som den er? Vi er tilgjengelige 24/7, og det folk brukte ti år på å utvikle (i forhold) før i tiden, bruker man knapt ett år på nå. Det vil med andre ord si at om man er så heldig å finne noen man kan leve med i tre hele år, så bør man egentlig feire tredveårsjubileum på dagen. Men istedet for å forberede seg på å dø sammen, så ender man forholdet og lever videre i jakten på en ny (og større) kjærleik.

Photobucket

Det sies at man gifter seg for tidlig i dag. Men hey, de giftet seg tidlig før i tiden også. Problemet er verken at man gifter for tidlig eller med feil person. Problemet ligger rett og slett i at man tilbringer for mye tid sammen i dag. Man prater for mye og for ofte om… alt. Alt moderniseres, inkludert oss mennesker. Vi er som maskiner som hele tiden «forbedres» med tanke på fart og styrke. Vi arbeider raskere enn noensinne, og går derfor tom for arbeid før vi rekker å bli så gamle at vi pensjonerer oss og tar til takke med det vi har. Vi gjør ferdig jobben, og ser derfor, naturlig nok, etter noe nytt å holde på med. Nye oppgaver som gir ny mening i livet. Ting har ikke forandret seg så veldig mye fra før i tiden. Kun effektiviteten.

Så er jo det store spørsmålet hva vi skal gjøre med dette? Slette oss på facebook, kaste iPhonen på havet og sverge til kassettspillere, hustelefon og nabobesøk? Reise tilbake i tid for å få tiden til å gå saktere? Mer stillhet og lengre arbeidsdager? Eller bare godta at ting er som de har blitt, og tenke positivt på det – hey, nå kan man jo faktisk leve tre liv på tiden av ett! Ta tre – betal for en. Livet er på salg! Det er jo… fantastisk!

Musikk

Gjemt lykke.

Tenk at det går an å føle seg ensom på dager hvor man ikke ønsker besøk. Er ikke det rart? Man trenger ikke være ensom engang, det er bare noe som ligner. Det er bare en følelse som kommer over en, helt plutselig. Man begynner å tenke tilbake i tid, og husker alle små detaljer som gjorde den tiden så bra, uten at man kanskje visste det akkurat der og da. Det er bare en følelse man får av å tenke tilbake. Man husker liksom alt. Musikk man hørte på nonstop, mennesker man likte å henge sammen med, navn man smilte ekstra av når de dukket opp på telefonen, temperaturen ute, klær man brukte, folk man observerte på bussen. Man husker alle små detaljer man egentlig ikke trodde man la så mye i. Det er akkurat som om alt blir så mye klarere i ettertid. Så mye nærmere. Og det føler man seg litt ensom av, når man er den eneste i hele verden som kan kjenne igjen akkurat de følelsene. For nå sitter man plutselig alene, nok en gang blind for alle disse små detaljene som egentlig er der et sted. Denne gangen er man helt sikker på at de faktisk ikke finnes. At de er borte. At dette er en tid man aldri kommer til å se tilbake på og savne. Men det gjør man jo. Detaljene dukker alltid opp – i ettertid. Det er som om man aldri helt klarer å være lykkelig i øyeblikket, men alltid deprimert over at man hadde det så mye bedre før. Jeg har sånne dager. Dager hvor alle detaljer fra øyeblikket føles tapte, selv om det i virkeligheten bare er jeg selv som har gjemt dem. Dager hvor jeg virkelig skulle ønske som R. Kelly; at jeg kan skru tilbake tiden og heller nyte øyeblikkene mens de er der.

Mark Lanegan & Isobel Campbell – Come on over (turn me on)

Life of Drea

I sjokk.

Først og fremst; jeg fatter ikke hva som skjer med verden, jeg er kvalm og uvel og vil helst verken se på tv, åpne ei avis eller surfe gjennom nettaviser overhodet. Men jeg gjør det allikevel. Jeg er i sjokk, og fatter ikke hva som får et menneske til å gjøre noe så uvirkelig og fælt. Jeg tenker på ungdommene på Utøya, og jeg tenker på frykten. Jeg tenker på foreldre som mister barna sine på en sånn måte. Så unødvendig, så kaldt og så totalt meningsløst. Jeg tenker på sinne de må sitte igjen med resten av livet, og det går opp for meg at massakren er langt fra over. Det er ikke bare de drepte i går som mister livet. Ufattelig mange fler liv går tapt nå i ettertid – på andre måter. I mangel på bedre ting å si, så vil jeg si det alle sier; jeg tenker på alle inolverte og alle som sitter igjen.

Så vil jeg ta opp noe jeg mener er utrolig unødvendig. Når noe skjer, er folk alltid raske med å sette seg selv inn i bildet, enten det er via en bekjent som var der, en venn som kjenner noen som er der, at man har vært der selv før eller… på alle andre mulige måter. Privatpersonens personifisering kan man vel kanskje kalle det. Når noe skjer, tar det ikke mange timene før alle har delt sin mening om det på både facebook og twitter, og det tar ikke mange minuttene før det hagler beskyldninger, rasisme, anklagelser og antagelser. Som i går. Ikke lenge etter at det bare ble opplyst om en eksplosjon i Oslo, så florerte det av facebookstatuser om «helvetes innvandrere» og naive nordmenn. Av og til får jeg bare lyst til å rope ut at når sånt skjer, så bør man kanskje slutte å fokusere på seg selv, og heller tenke på alle. Snakke om alle, og ikke bare på den ene man kanskje kjenner bittelitt som var hundre meter unna når det smalt, bare for at man skal involvere seg selv i Norges største og verste tragedie noensinne. Jeg får lyst til å rope at man kanskje bør holde meningene sine for seg selv til fakta er på bordet, selv om det selvfølgelig er lov å både tro og mene alt man vil. Å fokusere på å skylde på en hel gruppe mennesker før man i det hele tatt vet noe om det, er unødvendig. Å fokusere på å slenge ut anklagelser mot folk basert på hudfarge og kultur når det ligger minst 80 døde ungdommer på Utøya, er ekstremt… Respektløst. Jeg er kvalm, både av det som har skjedd, det som skjer, det som kommer i ettertid for så mange og hvordan folk oppfører seg når noe så ufattelig skjer.

Bildegalleri

Walls.

Photobucket

Veggene. De er der. Hun nekter, men lurer bare alle andre enn seg selv. Hun ser ut, løfter vinglasset opp mot munnen, men stopper ved haka. Ser ned i rødvinen; leter etter svar. Et tegn. Som den gangen hun så løven fra Løvenes Konge i saftglasset sitt da hun var ti. Eller slik som Simba fra samme film, som finner sannheten i sitt eget speilbilde. Men, ingenting. Bare rødvin. Billig rødvin som smaker godt de to første sekundene, men som raskt går over til å smake som råtne druer. Noe det høyst sannsynlig også er, tenker hun og smiler mens hun legger hodet på skakke. Veggene. De er der til og med når hun er alene. Hun kan kjenne dem. Smilet falmer, og vinglasset når munnen. Hvor kom de fra? Hun smaker godt på vinens førsteinntrykk, før hun lar den gli nedover halsen og må si velkommen til bismaken. Har hun virkelig blitt så kynisk? En gang trodde hun på mennesket. Hun trodde på det gode i de fleste. Hun hadde en optimistisk måte å se på folk på. Nå var det mer omvendt. Og hun bryr seg ikke. Hvor har moralen og verdiene blitt av? Ettersmaken, som hun nå hadde blitt vant til, ble erstattet med en ny runde. Godt og fint i begynnelsen, deretter… ingenting. Umerkbart. Tatt for gitt. Sånn er det jo alltid. Hun rekker såvidt å tenke tanken før hun bryter ut i latter av sin pompøse, eksentriske måte å tenke på. Det er langt over grensen til cheesy, og hun vet det. Men hun bryr seg ikke om det heller. Kjærlighet er rett og slett som dårlig rødvin. Hun ler igjen, og rister lett på hodet. Du vet, sånn man gjør når når man er sammen med andre, mest for å ha en unnskyldning til å slippe øyekontakten i et par sekunder. Men hun er jo alene. Cheese and wine går kanskje ikke så godt sammen allikevel.

Skriverier

Hvorfor…?

Hvorfor…

– bruker ikke alle halvfeite, halvgamle kvinner med enormt svære pupper bh?

– tror tilsynelatende de aller fleste mer på spøkelser enn på seg selv?

– trykker folk «liker» på så mye teit på facebook?

– tar så mange heisen istedet for trappa når de skal på/kommer fra trening?

– sier folk «ikke for å skryte, men…»

– sier folk «det skjer alltid, bortsett fra…» eller «jeg har helt lik, bortsett fra…»

– snakker folk med seg selv?

– tror man alltid at man er kulest i verden når man er full, når sannheten er… veeel, lettere pinlig?

Skriverier

Takketale til folket.

Det er på tide å komme med et takkeinnlegg her på bloggen. Et takkeinnlegg til alle rundt meg som inspirerer meg til å gjøre verden bedre. Til å være ordentlig, snill, tro og ydmyk. Til å bry meg om de viktige tingene her i livet. Til å skrive gode blogginnlegg som forandrer folks liv, og ikke minst til å fortsette å skrive mange interessante innlegg om meg selv – bare for å mate verdens befolkning med det de absolutt både trenger og vil ha. Jeg vil takke alle mine medbloggere som gir oss bloggere et så godt og sunt rykte, og som viser hva ordet blogger egentlig står for. Jeg vil takke politikerne; vårt lands «foreldre» som er like flinke på oppdragelse som Angelina og Brad sannsynligvis trenger å være, og jeg vil takke norske charterturister som alltid bestiller femten tequilashots for mange for å vise respekt til landet de er i, og som spiser kjøttboller på «Tut og Kjør» for å vise verden hvor god mat Norge har i forhold til… ja, alle andre. Jeg vil også takke norsk ungdom som er så vennlige at de kjører hjem bilen til mor og far etter at de så omtenksomt har spydd ut kveldens alkoholinntak i nærmeste håndveske, og jeg vil takke alle fjortenårige jenter som slenger seg med i bilen for å vise verden at jenter så absolutt ikke er pyser.

Jeg vil også takke realitykjendiser som viser hvordan man kan bli et kjent fjes på den desidert mest verdige måten, og jeg vil takke staten som gir en god del penger til stakkarslige ungdommer som på en eller annen måte ikke er kapable til å jobbe med noesomhelst, men som heller kan bidra med eksosutslipp som forhåpentligvis ødelegger ozonlaget vårt (så kanskje vi får se sola til neste sommer?), meterslange bremsespor (så kanskje staten fikser veiene snart?) og dundrende musikk fra en rusten Volvo midt på natta (som sparer batteriet på iPhone´n min ved at jeg slipper å bruke alarmklokka). Jeg vil også takke skilte foreldre, som ved å slenge litt dritt frem og tilbake om hverandre via barna, gjør førskolelærerens og lærerens jobb litt vanskeligere, så kanskje de faktisk snart gjør seg fortjent til i alle fall halve av lønna de får. Jeg vil takke alle som plaffer ned og dreper såkalte «uskyldige» mennesker på åpen gate – har de ikke gjort noe galt til nå så kommer de jo helt sikkert til å gjøre det i løpet av livet uansett. Ikke minst så vil jeg takke for at verden er så god at jeg ikke engang kommer på alt jeg vil takke for, og helt til slutt så vil jeg takke alle og enhver, inkludert meg selv, som er så glade og takknemlige for å leve så fantastiske liv i en så fantastisk fin verden. Er det ikke vakkert?

Bildegalleri

Dreamworld.

PhotobucketPhotobucket

    Robin Thicke – Dreamworld

Jeg snur meg rundt i senga, myser ut mot nattbordet og leter med blikket etter vekkerklokka som aldri har stått der. Jeg husker plutselig at jeg lever i totusenogelleve, og ikke på nittitallet, og sjekker klokka på iPhone´en istedet. 07.29. Fin tid å bli vekt av en sutrende prinsessestemme som sier «mammaaaa…» fra rommet ved siden av. Jeg lukker øynene igjen – velger å slumre i noen minutter til sutringa går over til klagegråt. Da husker jeg drømmen. At noe så uvirkelig kan virke så ekte forbauser meg stadig. Han var tilbake. Han smilte, akkurat som før. Han tøyset, akkurat som før. Og han lo av seg selv – da han selv mente han hadde dratt en kjempevits – akkurat som før. Den gjennkjennelige «næhehehehe». Næh i begynnelsen, som tydelig forklarte at han bare hadde tulla, etterfulgt av latteren som tydelig beviste at han hadde vært hysterisk morsom. At forsøket i hans øyne var vel gjennomført og med suksess. Jeg himlet med øynene, mumlet «pappa da…» og smilte i skjul. Han var tilbake, med snusen jeg hatet og smilet jeg elsket. Hadde det ikke vært for klagegråten fra naborommet så hadde jeg slumret meg selv tilbake til drømmeland igjen. Bare for fem minutter til, et smil og en uvirkelig virkelig klem.