Da er vi på tur! I dag kjørte vi til Elstad Camping (som ligger i Ringebu kommune, om jeg ikke tar heeeelt feil). I morgen går turen videre til Larvik og danskebåten over til Hirtshals. (Ja, jeg tok feil, det var ikke Kiel-ferga, men whatever…) Det er kos å være på tur! Hugs.
Da var man på plass i Dublin, været er digg, menneskene er hyggelige og jeg har det helt topp! På tross av at ladies event endte på dag 1 for min del. Jeg var så heldig å få spille hele to hender på tv-bord, da! Jeg elsker tv-bord, jeg som er så pr-kåt, og ble jo dritglad da jeg så at bordet mitt skulle sitte der. Meeeen, så får jeg QQ (altså, damepar på hånda for den som er litt n00b), møter AK (som er ess og konge), hun blir all in før flopp, og parrer kongen sin på floppen. Så da satt jeg igjen med svært lite chips, og ble all in hånda etter, og busta i turneringa. Men, men! Det er da mange fler turneringer her, og jeg er fornøyd med hvordan jeg spilte, og det er da i alle fall noe. Nå skal jeg dusje, få på litt klær og sminke, få i meg litt mat, og deretter spille en ny turnering! Heia meg! Håper på bedre lykke denne gang. ♥
Julepyntet i Oxford street. Herlig! Jeg var egentlig ute etter å finne en gave til Vilja, men i stedet ble det bare å gå rundt og se litt. Så ble jeg sliten og fjern, og dro ræva mi tilbake til senga og Dexter igjen. Haha! Sånn er det. Hugs.
Jeg fikk jo denne turen til London påspandert av en kompis, britiske Jake som jobber som pokerdealer, og som blant annet har dealet under NM i Dublin flere år på rad. Han kjøpte meg inn i noen pokerturneringer her borte, men dessverre så gikk ikke de særlig bra. Jeg fikk en syvendeplass av trettiseks spillere i den første jeg spilte, og da spilte jeg egentlig veldig bra. Close, but no sigar der altså. I den andre turneringen spilte jeg dårlig og røk ut ganske tidlig, og det var planlagt at jeg skulle gi den samme turneringen et nytt forsøk i går. Det lot jeg være, og forble i senga og så Dexter og spiste altfor masse sjokkis istedet. Det er det der med å ta vare på seg selv, og selv om jeg har veldig lyst til å spille, tror jeg det var veldig lurt å la det være. Det kommer fler pokerturneringer i fremtiden. Det er ikke så lett å forklare hvordan jeg føler meg these days, for det er mye merkelig og mye som jeg ikke klarer å sette gode nok ord på til at jeg en gang gidder å prøve (det ville bare bli forvirrende).
Men hei, jeg fikk en fin reise til London, og i ettermiddag skal vi stikke på et julemarked eller noe sånt og se litt, før det blir hjemreise i morgen. Takk for turen, Jake! Jeg gleder meg veldig til gjensyn med Vilja, og jeg krysser fingrene for at jeg skal klare å være en god og tilstedeværende mamma hele julen. Og tante, søster og datter. Nå: litt mer Dexter fra senga. Hugs!
Mine and Jake´s reflection. Thanks, Jake, for being a true gentleman all weekend!
Da jeg skreiv at jeg plutselig skulle til London, fikk jeg en god del meldinger/kommentarer om hvor bra det er at jeg endelig er i god form. I tillegg fikk jeg bekymringsmeldinger fra de som kjenner meg best. Naturlig nok, etter hvordan sist reise gikk. Det endte jo med et ganske hardt møte med veggen. Å reise til London sånn plutselig, ikke så lenge etter den krasjen, var vel kanskje ikke helt risikofritt. Jeg har ikke vært stabil den siste tiden. Jeg har ikke vært stabil på ganske lenge, og det har – alt i alt – vært et ganske så hardt år. Allikevel valgte jeg å dra. Mest for at jeg nekter å slutte å prøve. Jeg nekter å gi opp å leve i frykt for hva som kan komme til å skje. Med frykt for katastrofer kommer ikke bare frykt for katastrofen i seg selv. Det er samtidig veldig lett å få angst for å leve.
Jeg var jo også veldig bestemt og sikker på at NM på Gardermoen skulle gå smertefritt, uten at det ble helt som jeg hadde tenkt. Det endte absolutt ikke som det skulle. Nå har jeg én viktig tanke i hodet som hjelper meg til å ta gode valg, slik at denne turen ikke skal ende likedan. Jul med Vilja. På tirsdag som kommer skal jeg være med på avslutning på skolen hennes, så skal vi kjøre hjem til mamma på Frøya for å feire jul. Jeg får bare feire annenhver jul med henne, og det skal jeg ikke gå glipp av.
Meg som chiller i senga. Dexter på Netflix, woopwoop!
Allikevel må jeg innrømme at det er litt tungt. Jeg føler meg ikke helt på topp. Humøret varierer veldig i løpet av få timer. Jeg blir fort sliten, og jeg blir ganske raskt litt fjern. Det blir vanskelig å ta inn ting som skjer, høre hva folk sier, være tilstede. Jeg blir redd for å… Miste meg selv. Miste kontrollen. Ende opp som på Gardermoen, uten kontroll på verken kropp eller følelser. Jeg blir redd for å miste virkeligheten. Miste fotfeste, vippe over til en tilstand hvor jeg ikke lenger føler meg som meg selv. Følelsene svinger i hytt og pine, og plutselig skulle jeg ønske jeg lå hjemme i min egen seng og bare kunne ligge der uten å gjøre noe som helst før tirsdag. On the bright side: jeg klarer å ta hensyn til meg selv. I kveld for eksempel, har jeg brukt hele ettermiddagen og kvelden i senga med Dexter på tv-en. I London, hvor jeg aller helst skulle ha vært der ute og opplevd en by jeg så sjelden er i.
Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg vil frem til. Jeg vil vel frem til at jeg er sliten og lei av å føle at jeg er på vippen, men er samtidig ganske glad og stolt over at jeg takler det bedre nå enn før. Så krysser jeg fingrene for at det varer. Ikke bare frem til jul, men også til neste år – så kanskje 2017 endelig kan være et år hvor jeg tar tre skritt frem og ett tilbake, i stedet for ett skritt frem og tre tilbake.
Her kommer noen bilder fra London! Jeg tok en sånn huske-greie som gikk 55 meter opp i været, så jeg fikk en fin view over byen. Haha! Vi fant også et par fyrer som lagde store såpebobler, til både barn og voksnes store begeistring. Jeg elsker såpebobler! London er en skikkelig fin by. Noen som er enige? Nå skal jeg ligge i senga og se Dexter resten av kvelden. Hugs!
Bloggen ble hacka av noe pornogreier, så den har dessverre vært nede en stund nå. Men hei, jeg er plutselig i London, og selv om jeg ikke har noen bilder å komme med enda (kom i gårkveld, og da var det jo mørkt her), så lover jeg å ta masse fine London-bilder etterhvert. I mens får dere en skikkelig crappy iphone-selfie i speilet. Snapchat. Typisk. Haha! Jeg er bare så overlykkelig over å endelig ha fått fiksa bloggen igjen, jeg, så jeg bare måtte poste noe her. For det var jammen ikke lett! Creds til meg. Hat over hackere… Hugs!
Her kommer noen få bilder fra NM-uka. Jeg skulle jo ta mange bilder, jeg. Deeeet gikk i dass. Det glemte jeg. Løfta ikke opp kameraet en enenste gang. Meeen, jeg hadde det gøy så lenge det varte, og selv om jeg kanskje ikke tok alle de beste valgene denne gangen heller, så er alt helt okei. Jeg traff igjen masse mennesker jeg sjelden ser! Det er SÅ mye bra damer i miljøet, og selvfølgelig også menn. Haha! Ingen forskjellsbehandling her. Poenget: det var mye moro! Jeg hadde det topp, helt til kroppen sa stopp. Alvorligere enn det var det faktisk ikke, selv om det antagelig virket sånn for mange der og da. Konklusjon: jeg har det bra, men av og til sier kroppen og sinnet mitt opp raskere enn det vanligvis gjør. Thats life.
Nå gleder jeg meg mye mer til badebasseng med Vilja på søndag. Hugs.
Gamle bilder. Eller, gamle og gamle. Fra i februar i år, da jeg og Hank von Hell var i LA, California. Jeg tok absolutt ikke nok bilder da, for det ble liksom aldri… Tid til det. Dessuten var jeg vel ikke like interessert i street photography, lys, skygger og linjer heller, som jeg er nå. Det slår meg at jeg har reist mye de siste årene, men tatt alt for lite bilder! Jævla irriterende. Haha. Men, hver gang jeg reiser nå, så skal jeg ta altfor mange bilder. Det er et løfte til meg selv.
I dag har jeg forresten ikke så veldig mye å gjøre, så i dag slukna jeg som en fyllik på sofaen. Uten å være full, altså. Jeg bare sovna på sekundet, og nå håper jeg bare ikke det ødelegger for nattesøvnen. Resten av kvelden har jeg heller ingen planer, så da skal jeg fortsette å sitte her i sofaen under pleddet, skrive litt på boka mi (som ikke er en bok enda), høre musikk og se TV. Rett og slett prøve å slappe av litt. Uvant… Og om du har tips til gode blogger man bør besøke (som ikke er så altfor kjent), så tar jeg gjerne i mot tips! Hugs.
Jeg hater virkelig det nederste bildet av meg (tannkjøttglis, much?), men det er et godt beskrivende bilde for hvordan det føltes å plutselig stå på stranda i Santa Monica, i en sort kjole og med et lånt Piaget-smykke til hundretusener av kroner, klar for å gå på den røde (rosa) løperen og inn på Film Independent Spirit Awards. I selveste LA! Utenfor gjerdene stod fullt av folk, klare med kamera for å knipse bilder av superstjernene. Og jeg – jeg stod der inne, jeg. Sammen med superstjernene. Jeg blir svært sjelden starstruck, men når man plutselig står og mingler med Marcia Cross, som spiller Bree Van de Kamp i Frustrerte Fruer, med et glass sjampis i hånden, og til og med får en kompliment av henne – da er det lov å klype seg selv i armen og tenke at dette er ganske så sjukt.
Eller som da Oprah Winfrey plutselig ikke er mange metrene unna meg. Eller Scarlett Johansson, som er en av de peneste damene i hele verden! Poenget; Det var ganske uvirkelig for meg, Drea fra Frøya, å gå rundt blant alle disse Hollywood-celebsene med sjampisglass og Piaget-smykke rundt halsen. LA lifestyle for ya, lissom. Og når jeg endelig har kommet over dette sjokket (eller hva man skal kalle det), og sitter inne ved ett av de mange bordene, spiser litt mat, drikker svindyr tequila (som smaker bedre enn du kan tenke deg!) og titter bort på en tom stol ved bordet som Steven Seagal egentlig skulle sitte på (men han kunne ikke komme allikevel), så hører jeg plutselig en mannestemme over høytalerne som sier «Please welcome our house band, Silversun Pickups!»
Jeg ser bort på Hank og spør; «Hæ? Sa han Silversun Pickups!?» Hank nikker. Silversun Pickups, dere. Bandet som i følge last.fm (som er en side som fører statistikk over musikk du hører på) er nummer tre over band jeg har hørt mest på gjennom tidene! Et band jeg har ønsket meg på konsert med i evigheter! Jeg plukker opp kameraet, lar de spille ferdig låten de begynte på etter annonseringa fra mannestemmen over høytalerne, løper bort til scenen og spør fint om jeg kanskje kan få ta en selfie med dem. Bildene ble ikke så veldig bra, men hey; Jeg stod på scenen med ett av mine yndlingsband, så det gjør ikkeno.
Vi var dessuten innom Scientologikirkens Celebrity Center i Hollywood, og der møtte vi på Laura Prepon, som blant annet spiller Donna i That 70s Show og Alex Vause i Orange is the New Black! Hun så helt lik ut som i sistnevnte serie, bare med kewle solbriller istedet for vanlige briller. Haha! Igjen; Må innrømme at jeg ble litt starstruck. Fun times, fun times indeed! Håper jeg tar turen tilbake til LA igjen en gang – selv om det antagelig ikke blir med sjampis, megafancy tequila (som smaker godt!) eller millionsmykker rundt halsen, spradende blant kjendiser på stranda i Santa Monica. Men hey, jeg skal vel være glad for at jeg har fått oppleve det èn gang!