Hører for tiden på: Emily Barker & The Red Clay Halo – Pause

Nydelig låt. Hør den. 

Det har blitt kveld. Kroppen er fremdeles ikke rolig. Sovepillen har ikke slått inn, så jeg sitter i senga på rommet med musikk på og macen i fanget. Hodet jobber ustanselig, som den har gjort i hele dag. Jeg er sliten, men ikke trøtt. Vanligvis ville jeg kanskje sett frem til å legge meg nå, og få noen timer søvn. Men nei. Jeg gruer meg til å sovne. Ikke for at det å sove nødvendigvis er så fælt (selv om det ofte er det og, med alle sinnsyke mareritt og drømmer som er så fæle jeg ikke en gang har mulighet til å beskrive), men for at jeg ikke vil våkne. Er ikke det rart? At man får så lite lyst til å legge seg for at det betyr at man må våkne til en ny dag. Igjen. Akkurat som i går.

Dagen i dag er også preget av store kontraster og motstridelser. Som for eksempel at jeg kjeder vettet av meg, men ikke har lyst til å finne på noe som helst. Løsningen blir å løpe opp og ned mellom stua og rommet her på DPS-en, høre musikk, se fire og et halvt minutt av en tv-serie (før jeg går lei og ikke orker sitte stille lenger), prate med folk her, og irritere meg over dem og alt det de gjør. Jeg blir irritert, og det vises. Jeg småkjefter på andre pasienter. Selv om jeg vet at det er meg problemet ligger hos, og ikke dem.  Ikke mye som skaper ro og… Hva skal man si… Harmoni i kroppen, akkurat. Det er den der uroen… Den som kribler i kroppen hele tiden. Som får tankene til å fly til tabulagte steder, igjen og igjen og igjen. Nesten konstant. Kun med små pauser hvor jeg oppriktig ler av Frida for at hun er morsom, og får etterlengtet fri fra irritasjonen min og negativt tankekjør. Små pauser. For vips! så er alt tilbake. Selv om jeg fremdeles sitter der på akkurat samme måte og smiler, prater og ler. Tilsynelatende frisk som en fisk.

Det er da det slår meg hvor mye vi ikke ser av hverandre. Hvor mye vi ikke forstår. Nå, når jeg ikke forstår noe av meg selv engang. Tenk hvor mye som ikke er som det ser ut. Ting er ikke svart/hvitt. Ting er aldri svart/hvitt. Uansett hva man prater om. Det finnes alltid andre vinkler. Andre måter å se ting på. Andre forståelser enn ens egen. Jeg føler meg liten. Jeg har min boble av forståelse, og alle andre mennesker har sin egen. Hva betyr tankene mine da? Hva betyr min forståelse når den ikke gir meg noe positivt? Hvordan kan jeg slippe unna min egen boble, og heller hoppe inn i noen annens? Kan jeg ikke bare… Se annerledes på ting? Tenke annerledes? Få vekk de automatiske destruktive, skumle tankene som dukker opp uten at jeg rekker å registrere at de er der? Kan noen fortelle meg hvordan?