Det er ingen hemmelighet at vi som regel pynter litt på sannheten når vi treffer noen vi liker. Noen vi tenker har potensiale til å faktisk være en vi kan være med, lenger enn bare hjem til senga hans og tilbake, lissom. Vi vil gjerne bli likt. Vi vil ikke skremme dem bort, og vi vil ikke at de skal vite om alle våre dårlige sider før vi har klart å sjarmert dem nok til at det kanskje kan holde. Til vedkommende kanskje klarer å overse de dårlige sidene våre, og bare være fornøyd med det gode i oss. Jeg har tenkt litt på det der, om det er lurt eller ikke å vise seg kun fra sine beste sider i begynnelsen. Og svaret er… Vel, det vet jeg ikke helt enda. Jeg får prøve å oppsummere litt i form av dette innlegget, så kan vi jo kanskje se om jeg kommer til noen konklusjon mot slutten.
La oss si man møter en person ute på byen. Så prater man. Man blir interessert. Så lar man kanskje helst være å ligge med dem på første «date», for man skjønner jo at det kanskje kan gi litt feil inntrykk om man tenker på andre ting enn kun sengekos. Så treffes man igjen. Og vips, så flørter man på facebookchatten og har intern humor. Just like that. Deretter venter man som regel lenge før man åpner seg opp og forteller om alle sine dårlige sider. Eller lar den andre oppdage dem selv. Det går tid, og da er man kanskje – siden vi jo lever i 2014 nå – allerede på god vei inn i samboerskap, forlovelse og drittbleier. Så blir man kjent, da. Også på vondt, og ikke bare på godt. Og så skjærer det seg. Sjokket av at totalsummen på personligheten ikke er perfekt allikevel, blir for stort for de aller fleste kan det se ut til. Statistikken er jo klar. Over 50% av alle ekteskap brytes, og 7/10 forhold går åt skogen. (Har jeg i alle fall lest, men jeg leser mye rart…)
Så langt så taler jo alt for at man bør fortelle åpenhjertig om sine dårlige sider mye tidligere enn vi velger å gjøre det. Eller i alle fall – ikke konsekvent skjule dem så lenge som overhodet mulig. Jeg kom til å tenke på en episode av Sex and the city, hvor Carrie Bradshaw går til psykolog for at hun alltid ender opp med feil menn. På venterommet møter hun enn kjekkas. De flørter, og ender opp til sengs sammen. Etter at de har… Vel, kost seg, spør Carrie hvorfor han går til psykologen. «Jeg mister alltid all interesse for damene etter at jeg har hatt sex med dem. Enn du?», svarer han lett. Carrie ser bort på ham, og svarer; «Jeg velger feil menn».
Jeg vet i grunn ikke helt hvor jeg vil med det her, men… Enn om man bare sier det som det er med en gang? Også røper sine dårlige sider? Blir man forevig singel da, eller finner man til slutt en som faktisk kan orke å leve med en – på godt og vondt? Om man ikke gjør det – er man dømt til å mislykkes i fler forhold da? Fler, men verre? Færre og bedre om man er ærlig fra start? Jeg vet ikke, jeg. Jeg skal i alle fall ikke stresse noe særlig med det der, selv om jeg nå har brukt en halvtime på å tenke litt på det. Jeg er singel, jeg – og trives for øyeblikket veldig godt med det. Så da kan jeg være så åpenhjertig jeg bare vil, uten at det får konsekvenser. I alle fall ikke på kjærlighetsfronten… Med det første. Internett er jo cruel i så måte. Alt kan spores tilbake til en. Men jeg tror ikke jeg kommer så ille ut av det allikevel, altså. På nett altså. Ohwell. Nå skal jeg avslutte, for nå har det gått over i ukontrollert babling, og det kan bli slitsomt. Det er en av mine dårlige sider. Jeg kan væ… Nei, hysj. Hade.
