Drea – Side 120

Drea januar 4, 2014 Bildegalleri

Don’t smile to the camera

I dag har vi vært på shopping på Amfisenteret i Steinkjer. Ikke at det ble så mye shopping. Vilja kjøpte kanelsnurr og McFlurry, jeg brukte cirka en hundrings, og søstersen kjøpte en lue hun. Og ikke så mye mer. Så å si at det vi var på shoppingtur er vel egentlig en overdrivelse, men vi var i alle fall på Amfisenteret. Gud, som jeg hater å gå rundt i alle slags butikker når jeg ikke har penger jeg kan bruke på shopping. Det er jo da man finner alt man har lyst på og trenger. Når man drar dit med penger man har intensjon om å sløse vekk på det ene og det andre, så finner man jo aldri noe. Merkelig fenomen. Så derfor ble det surleppe på brua i dag. Vilja startet trenden da hun ble lei av å gå, og jeg fortsatte da jeg dro hjem uten å shoppe noe særlig. Jeg. Vil. Shoppe. Herregud, så jentete jeg er når det kommer til klær og sko og smykker og alt. Jeg vil bare ha alt.

Jaja. I morgen drar Gina og Emrik hjem til Sverige, Vilja drar til pappaen sin, og jeg og Gizmo drar hele veien hjem til Frøya. Vi er tidlig hjemme, så nå gleder jeg meg til å gjøre nada hele resten av dagen. Jeg skal bare sove, se tv og sløve. Nei, æsj. Jeg har jo lovt meg selv å ta en tur på treningssenteret og. Da blir det sove, se tv, sløve og trene, da. Ciao!

Drea januar 3, 2014 Life of Drea

Funeral

Mange har sikkert ikke glemt uværet som herjet rundtomkring i landet før jul. Ivar og hva det nå var alle de derre stormene ble kalt. Jeg har heller ikke glemt dem, for å si det sånn. Tvert i mot. Jeg forbanner dem. Jeg hadde planlagt å ta med Vilja til Steinkjer for å besøke farmor/oldemor før jul. På første forsøk kom jeg bare til Hitra på grunn av været. Så måtte jeg snu, og ringte farmor og fortalte at vi måtte utsette det to uker. Men lovte at vi skulle komme da. Og turen ble planlagt til torsdag rett før jul. På onsdag ringte tanta mi og fortalte at farmor hadde sovnet inn. Så derfor kan du kanskje forstå hvorfor jeg tenker tilbake på uværet med mer avsky enn jeg vanligvis ville gjort. Det ødela det som hadde blitt det siste møtet vårt med farmor/oldemor.

I dag var det altså begravelse. Mulig jeg er rar, men jeg syns begravelser kan være koselige, jeg. Altså… Det er trist at folk dør. Selvfølgelig. Men farmor var gammel, og det er jo sånn det skal være. Man skal dø gammel. Og når presten ramset opp ord og beskrivelser som passet på en prikk, og dro frem ekstremt gode minner fra barndommen min, så følte jeg ikke for å gråte akkurat. Jeg blir litt redd for at andre skal se på meg og tenke at jeg må være en kald jævel som ikke gråter, men jeg blir glad av sånt. Det er godt å tenke tilbake på alt som har vært bra, og jeg er glad for at jeg hadde en så bra farmor som alltid var der, og som alltid var med på det vi ville hun skulle være med på. Om det så var å gå på ski, spille fotball, plukke bær i hagen hennes, tegne eller danse. Det er ikke alle som har en så bra farmor.

Akkurat nå sitter jeg og søstersen på stua i farmors leilighet. Tanteungen min Emrik på 5 måneder og Vilja sover nå, og det gjør jammen Gizmo og. Det var tomt å komme hit uten en farmorklem ventende, og det er også rart å se alt som er gjort klart til vi skulle komme på besøk. Bokstavkjeks til Vilja står i skapet. Smultringer med brosjan sitt navn skrevet på posen ligger der også. Av og til føles det veldig merkelig at livet bare slutter sånn brått. Mens ting bare ligger igjen, lissom. Selv om folk er gamle og selv om det bare sånn det er og skal være. Det er allikevel veldig… rart når det skjer nært.

Drea januar 2, 2014 Bildegalleri

Good and bad

Det er ingen hemmelighet at vi som regel pynter litt på sannheten når vi treffer noen vi liker. Noen vi tenker har potensiale til å faktisk være en vi kan være med, lenger enn bare hjem til senga hans og tilbake, lissom. Vi vil gjerne bli likt. Vi vil ikke skremme dem bort, og vi vil ikke at de skal vite om alle våre dårlige sider før vi har klart å sjarmert dem nok til at det kanskje kan holde. Til vedkommende kanskje klarer å overse de dårlige sidene våre, og bare være fornøyd med det gode i oss. Jeg har tenkt litt på det der, om det er lurt eller ikke å vise seg kun fra sine beste sider i begynnelsen. Og svaret er… Vel, det vet jeg ikke helt enda. Jeg får prøve å oppsummere litt i form av dette innlegget, så kan vi jo kanskje se om jeg kommer til noen konklusjon mot slutten.

La oss si man møter en person ute på byen. Så prater man. Man blir interessert. Så lar man kanskje helst være å ligge med dem på første «date», for man skjønner jo at det kanskje kan gi litt feil inntrykk om man tenker på andre ting enn kun sengekos. Så treffes man igjen. Og vips, så flørter man på facebookchatten og har intern humor. Just like that. Deretter venter man som regel lenge før man åpner seg opp og forteller om alle sine dårlige sider. Eller lar den andre oppdage dem selv. Det går tid, og da er man kanskje – siden vi jo lever i 2014 nå – allerede på god vei inn i samboerskap, forlovelse og drittbleier. Så blir man kjent, da. Også på vondt, og ikke bare på godt. Og så skjærer det seg. Sjokket av at totalsummen på personligheten ikke er perfekt allikevel, blir for stort for de aller fleste kan det se ut til. Statistikken er jo klar. Over 50% av alle ekteskap brytes, og 7/10 forhold går åt skogen. (Har jeg i alle fall lest, men jeg leser mye rart…)

Så langt så taler jo alt for at man bør fortelle åpenhjertig om sine dårlige sider mye tidligere enn vi velger å gjøre det. Eller i alle fall – ikke konsekvent skjule dem så lenge som overhodet mulig. Jeg kom til å tenke på en episode av Sex and the city, hvor Carrie Bradshaw går til psykolog for at hun alltid ender opp med feil menn. På venterommet møter hun enn kjekkas. De flørter, og ender opp til sengs sammen. Etter at de har… Vel, kost seg, spør Carrie hvorfor han går til psykologen. «Jeg mister alltid all interesse for damene etter at jeg har hatt sex med dem. Enn du?», svarer han lett. Carrie ser bort på ham, og svarer; «Jeg velger feil menn».

Jeg vet i grunn ikke helt hvor jeg vil med det her, men… Enn om man bare sier det som det er med en gang? Også røper sine dårlige sider? Blir man forevig singel da, eller finner man til slutt en som faktisk kan orke å leve med en – på godt og vondt? Om man ikke gjør det – er man dømt til å mislykkes i fler forhold da? Fler, men verre? Færre og bedre om man er ærlig fra start? Jeg vet ikke, jeg. Jeg skal i alle fall ikke stresse noe særlig med det der, selv om jeg nå har brukt en halvtime på å tenke litt på det. Jeg er singel, jeg – og trives for øyeblikket veldig godt med det. Så da kan jeg være så åpenhjertig jeg bare vil, uten at det får konsekvenser. I alle fall ikke på kjærlighetsfronten… Med det første. Internett er jo cruel i så måte. Alt kan spores tilbake til en. Men jeg tror ikke jeg kommer så ille ut av det allikevel, altså. På nett altså. Ohwell. Nå skal jeg avslutte, for nå har det gått over i ukontrollert babling, og det kan bli slitsomt. Det er en av mine dårlige sider. Jeg kan væ… Nei, hysj. Hade.

Drea januar 2, 2014 Bildegalleri

Outside

Sånn så min gårdag ut.

Hos mamma i går. De har bygget hytte med flere etasjer i trærne. Opp den første trappa finner man en stamp, og videre opp er det ei koselig, lita hytte. Utrolig stilig. Gizmo er fremdeles korthåra, men nå ligner han i det minste på et lite lam. Så det vokser da ut, og han er så myk, så myk. Vilja leker med dukke og vogn, som den jentejenta hun er. Jeg var jo så guttejente at det halve egentlig hadde holdt i massevis til både meg og resten av jentene i barnehagen/på skolen (ja, for det ga seg ikke før jeg ble fjortis!), så her om dagen spurte jeg Vilja om hun ikke hadde lyst til å begynne på fotball. Eller håndball, da. Eller kanskje vi skulle leke litt med biler. Svaret var kort, men lengre enn «ja». Svaret var «nei». På flekken. Så da får jeg vel kanskje heller foreslå ballettdans og barbieborg. Men hey. jeg klager ikke. Drømmen er jo å få ei jentejente som elsker rosa kjoler når man først får høre at man skal bli mor til ei lita jente. Det har alltid vært gøy, og Vilja er søtest i verden. Og jeg vet allerede nå at hun kommer til å bli verdens beste mamma når den tid kommer (om cirka hundre år). Dukkene lider ingen nød, for å si det sånn. Hun imponerer meg. Ja, jeg er også så heldig – som så mange andre foreldre – at jeg har verdens beste vidunderbarn.

Drea januar 1, 2014 Bildegalleri

Simplicity

Nytt år, nytt design! Bloggen holder på å få en liten makeover. Er ikke ferdig enda, men regner med jeg får fiksa det sistei løpet av kvelden. Hva syns du så langt? Nå står leking og stampbading med Vilja på planen her. En veldig fin start på året, med andre ord. Ha en fin første januar, alle sammen. Hugs.

Drea januar 1, 2014 Bildegalleri

Spiked cap

Fikk caps fra søstersen, som jeg egentlig har ønska meg i evigheter. Og jeg har begynt å ta litt bilder igjen. I all hovedsak av meg selv sånn i første omgang, så da får dere bare holde ut med en hel masse bilder av meg selv fremover. Ciao!

Drea desember 31, 2013 Bildegalleri

Vintage spin

I dag er det nyttårsaften, og jeg skal faktisk ha nyttårsforsett til det kommende året. Det er to ting. Ganske så enkle, men det enkle er ofte det vanskeligste i blant. Men her er de i alle fall:

1. Ikke drikke redbull. Jeg har ikke godt av det, og jeg vet det.

2. Ta mer bilder. Blogge mer. Gjøre mer.

Sånn. Det var mine lovnader for neste år. Herregud. Jeg angrer allerede. Redbull. </3

Drea desember 29, 2013 Bildegalleri

Året 2013

Dette året ble ikke akkurat helt som jeg hadde tenkt. Eller, jeg hadde vel kanskje ikke tenkt så mye på hvordan det skulle eller burde bli, men det ble i alle fall annerledes enn jeg hadde sett for meg på forhånd. På mange måter. Jeg orker ikke gå i detalj nå, for det har jeg jo egentlig gjort i innlegget du finner her. Det beskriver egentlig store deler av året ganske godt, så jeg kan vel glatt innrømme at det ikke har vært et drømmeår for min del. Det har ikke vært det beste året i livet mitt, men… Selv om det har vært tungt, så har det vært mye bra og.

Jeg bruker vanligvis å ha et oppsummeringsinnlegg av året hvor jeg trekker frem forskjellige innlegg. I år gidder jeg egentlig ikke det. I år vil jeg bare vise bilder som gjør meg glad – sett i retrospekt. Bilder som gir gode minner fra året som har vært. Bilder som rett og slett får meg til å smile og sette pris på at jeg er meg og at jeg har det jeg har. Det blir litt reprise, men her er gode øyeblikk og opplevelser fra mitt 2013:

Drea desember 28, 2013 Bildegalleri

God jul da, dere

En litt forsinka god jul-hilsen fra meg. Jeg og Gizmo feiret jul hos søstersen som bor i Hudiksvall i Sverige i år. Det er bare en liten titimers kjøretur unna, det… Heldigvis satt vi på til mamma og mannen, så da kunne jeg bare sove i baksetet med Gizmo halvveis i fanget. Bilferier er greie sånn sett. Om man slipper å være den som kjører bilen. Da kan man sove så mye man vil på dagtid, uten å verken føle seg skikkelig lat eller udugelig! Fantastisk.

Nå er vi altså hjemme igjen, og ikveld er jeg klar for en romjulsfest. Satser på at det blir en bra kveld! Så da må jeg bare ønske dere fortsatt god jul. Koz.

Drea desember 20, 2013 Psykisk helse

Babling uten korrektur

Hei. Det er fredagskveld, jeg sitter i sofaen alene. Eller, ikke helt alene, da. Gizmo – eller det som brukte å være Gizmo (story følger) – ligger rett ved siden av meg. Han har ikke rørt seg siden Vilja la seg. Han pleier å ligge som et slakt i sofaen hver kveld når Vilja er her. Det blir ikke mye hvile i løpet av dagen med ei hyper jente løpende rundt, for å si det mildt.

Men ja, tilbake til storyen som jeg sa følger. Gizmo er borte. Han ble med til dyrlegen på tirsdag, fikk narkose og ble barbert. Over hele kroppen.Kort. Kort, kort, kort. Pelsen hans var jo veldig lang, og etter storm og snø og alt som er, så har jeg ikke klart å holde den helt flokefri… Derfor ble det barbering. Æsj. Og med pelsen, mistet han personligheten sin også. I alle fall midlertidig. Håper virkelig han kommer tilbake og blir den Gizmo jeg kjenner. Nå er han ikke til å kjenne igjen, og han er ikke akkurat en veldig gøy hund lenger, stakkar. Gjett om jeg har dårlig samvittighet, da. Dette blir helt klart første og siste gang han helbarberes. Nå skal det sies at det er mulig det er noe annet feil med han også da, så ny dyrlegetur venter på mandag. Men null stress – det er ikke alvorlig.

Ellers? Vel. Jeg har det bedre. Jeg savner å ta bilder, og det er et godt tegn. Jeg har jo ikke rørt kameraet mitt på evig lenge, omtrent. Jeg som tok bilder hver dag. Og som elsket det. I morgen skal jeg ta det med igjen. Uansett hva jeg skal. Kameraet skal være med, og jeg skal bruke det. Mulig jeg har glemt hvordan man tar bilder, men det får vel tiden vise.

Men ja. Det er som sagt fredag, og jeg sitter i sofaen, hører musikk og blar gjennom gamle bilder, og jeg koser meg faktisk. Jeg nyter sekundene uten å tenke på hva klokka er og hva jeg burde og ikke burde. Det er veldig deilig å vite at jeg faktisk kan hygge meg jeg og. Selv om jeg er helt alene (om vi ser bort fra Gizmo-ish som ligger ved siden av meg, selvfølgelig) og ikke har så veldig mange planer eller spennende ting å gjøre i løpet av kvelden.

Tja. Det var vel egentlig alt jeg hadde å komme med og. Den blogginga mi er ikke så veldig givende for andre, vil jeg tro. Jeg husker da jeg hadde mange tusen lesere og var høyt oppe på topplista. Da sa jeg så fint at jeg blogget kun for min egen del, og ikke tenkte på verken press eller lesere. Vel, det var selvfølgelig bullshit. Da stressa jeg jo om jeg ikke blogga hver dag, og det var ikke for MIN del, det. Men nå – nå har jeg jo ingenting å lyve for. Jeg har nesten ingen lesere å lyve for! Så nå blogger jeg jo faktisk for egen del. Ikke for å ha en dagbok, akkurat, men for å kunne bla tilbake og se senere. Jeg er jo en sucker for å tenke tilbake på «hvor mye bedre alt var før», vet du. For helt fornøyd i nuet kommer jeg nok aldri til å bli. Det er nok en folkesykdom, og jeg er hardt rammet. Å være fornøyd og tilstede i øyeblikket man er i, er virkelig ingen enkel sak. Tenk så lett livet hadde vært om det var det, sa hun og innså med ett hvor utrolig paradoksal akkurat den tanken var.