«Skyggedalen. Den mørke, tunge tåkedisen hadde lagt seg rundt meg som et kvelende teppe. Et teppe som slynget seg rundt halsen min, og som bare ventet selvsikkert på det rette tidspunktet til å stramme til.
Skyggedalen. Et mørkt og kaldt sted der sjeleløse kropper svevde rundt, og et sted der all glede var blåst ut, så lett som om man satte et påtent stearinlys ut i full storm. Så lett var det. Slik hadde jeg havnet i Skyggedalen. All glede i meg var blåst vekk, blitt slukket, og hadde blitt erstattet av de mørke skyene. Den mørke tåken.»
Dette skrev jeg i en novelle i niende klasse. Altså da jeg var femten år, om jeg ikke tar helt feil. Det er litt rart å se tilbake på, etter alle disse årene i psykiatrien, og kanskje spesielt nå, når jeg faktisk også snart gir ut bok om … vel, denne «skyggedalen», selv om jeg ikke lenger er like pompøs i språket, haha! Det er litt rart å se at jeg allerede da beskrev den der kvelende følelsen av depresjon. Ohwell, nok prat om bok og depresjon (sorry om det blir for mye bok-prat these days!), nå skal jeg ligge i sofaen og se The Kardashians, haha. Hugs!
