Det overrasker meg fremdeles hvor merkelig det føles å ha det knallbra den ene dagen, og plutselig føle seg tung og mørk den neste. En dårlig dag her og der er normalt, så jeg beroliger meg med det. At det ikke er som før, at alt er mye bedre nå, at det faktisk ikke skal bli som før heller. Men så er neste dag akkurat lik. Og dagen etter der. Og det er bare noe med følelsen. Den tunge klumpen i magen, de tunge tankene om livet, fremtid og alt, selv om jeg egentlig fremdeles svever på en rosa sky. Så … hvorfor disse tunge dagene? Hvorfor disse skremmende tankene? Jeg blar i bloggen, finner frem mai-måned 2017. Leser det jeg skrev da, som er helt likt hva jeg føler og tenker nå. I fjor skrev jeg; «Men hei, jeg kjemper i mot så hardt jeg klarer, og det skal jeg gjøre så lenge jeg klarer og.» Og det samme vil jeg skrive i dag, for en ting skal du ha helt klart for deg, Drea; du er ikke lenger den du var, og du er ikke lenger der du var. Livet er bra, og mye av det gode har jo så vidt begynt. Pust inn, pust ut, don´t panic. Alt kommer til å gå helt fint.
<3