Våren er i emning, og for første gang på mange år, legger jeg faktisk merke til det. Jeg mener, ordentlig merke til det. Jeg legger merke til vårsol, blå himmel, kvitrende småfugler og blomster i veikanten. Jeg smiler, jeg ler, jeg har energi. Jeg ligger ikke bare i sengen med gardinene trukket for. Fokuset ligger ikke på sykdom lenger. Tankene kveiler ikke rundt om når jeg kommer til å kjenne tegnene på en ny vårdepresjon igjen, men heller på hvordan jeg skal takle det om det skjer, og ikke minst; at jeg skal takle det. Eller … at vi skal takle det. Jeg er ikke alene om det lenger. Så fort jeg kjenner motgang, velger jeg ikke lenger å gå ned den destruktive stien. Jeg stopper opp, tenker raskt gjennom hva jeg føler og hvorfor jeg føler det, og tenker på hvilke valg jeg har og hvilke av dem som er mest hensiktsmessig. I stedet for å døyve det som er vondt med ting som på sikt gjør det enda vondere, velger jeg å ta frem de positive tingene som betyr mye for meg. Som Vegard, som Vilja, som Bosse, som boka jeg skriver. Å gjøre gode valg er ingen selvfølgelighet. Kanskje er det derfor det føles så utrolig bra. Jeg er stolt av meg selv, og det er noe jeg ikke har vært på veldig, veldig lenge. Det er nesten noe å være stolt av i seg selv, det at jeg er i stand til å fokusere på det jeg gjør bra, og ikke alt jeg ikke mestrer. Så kanskje dette faktisk blir det beste året på lenge? Kanskje denne våren ikke blir så vanskelig som våren tidligere har vært? Jeg håper og tror det.
So far, so good.
