Seksten uker, og ting begynner å forandre seg fra «ubeskrivelig rart» til «rart» og «virkelig». Med andre ord; det går fremover. Da jeg var yngre var jeg fast bestemt på å aldri få barn. Ekle, plagsomme snørrunger var ikke noe for meg. Jeg likte ikke så mange av de andre barna på barneskolen. Det var alltid noe å pirke på hos dem. For eksempel jenta som helt enkelt bare var skikkelig teit. Eller jenta som ingen kunne stole på. Eller jenta som tissa på seg. Eller gutten som løp tulling etter alle og enhver, bare for å slå. Eller den feite ungen som spiste fem brødskiver med nugatti til lunsj. Eller jenta som pillet nese i hver time, og spesielt i matfriminuttene da alle burde ha matlyst. Å se snørrflak falle ned på de tørre brødskivene til denne jenta fikk oss alle til å droppe maten. Alle uten om Snørrjenta. Hun spiste maten sin, som bestod av brødskiver med lettere «delikat» pålegg, som om det var det naturligste i verden.
Ja, jeg mistet tidlig lysten på å få barn. Det fantes ikke snille barn da jeg var yngre. Hadde ikke Julenissen vært en mann av tomme trusler, så hadde han nok faktisk gitt alle barna pakker med askeklumper i. Det er jeg sikker på. Jeg var ikke et av disse barna. Jeg var vel kanskje den eneste snille. Den eneste som ingen kunne pirke på. Jeg kunne selvfølgelig satse på at mine gode gener ville redde barnet mitt fra å bli en av disse ekle drittungene, men det var like usikkert som å tippe i lotto. Mest sannsynlig kom resultatet til å bli svært uheldig, og det var en sjanse jeg ikke var villig til å ta. Dermed skulle jeg bestemt ikke ha barn.
