Av og til skulle jeg ønske jeg kunne spole tilbake i tid. Bli ni år igjen, overnatte i et tre med gode venner, kaste greiner på biler uten at det får så altfor store konsekvenser, lyve så overbevisende til vennene mine at jeg tror på det selv (om de mest utrolige ting, som for eksempel at jeg eier ei kråke, en magisk kortstokk og en nøkkel som får berget til å åpne seg. Og at jeg kan fly, men bare når ingen ser på), spise så mye godteri jeg bare klarer, uten å få dårlig samvittighet og uten å tvinge meg selv til å trene vekk i alle fall en brøkdel av det. Sånne ting. Bekymringsløse ting. Fantasifulle ting. Hihi, jeg må le litt. Selv om jeg ikke blir ni igjen, så er det veldig godt å bare mimre litt tilbake. Tenke på alt det morsomme, teite, utrolige jeg fant på. Hvor god fantasi jeg hadde. Hvor teit jeg til tider var, og hvor utrolig det er at noen faktisk trodde på historiene mine. (Eller kanskje de bare lot som? Bare for å være snille?)
Når jeg tenker meg om skulle jeg gjerne likt å visst mer slike ting om mennesker rundt meg. Hvordan de var som små. Hva de gjorde, hva de sa, hvilken rolle de hadde i «gjengen». Jeg var alltid den høylydte. Den som stakk seg frem, som ledet an. Som bestemte. Jeg var sta, til tider litt frekk og ganske så tøff. Ble jeg terga, så slo jeg. Uansett hvem det var. Om det så var en tre år eldre gutt som var dobbelt så stor som meg. Men, jeg var ikke bare frekk altså. Jeg var snill, pliktoppfyllende og flink på skolen også. Så der har dere meg som niåring. Hvordan var du? Og har du noen gøyale historier om ting du fant på?
Hah, er 13 nå :) Jeg er vel den som er ‘englebarn’ (som alle vennene mine kaller det) i timene, gjør så godt jeg kan å være snill mot andre, men om noen av jentene i klassen tåler jeg bare ikke :3
Jeg hadde også en tur «down memory lane» idag, da jeg hadde besøk av ei venninne som jeg ikke har sett siden vi gikk på barneskolen! Noe som snart er 6 år siden. Vi gikk rundt der hun bodde før (hun bor i Oslo nå, og jeg i Mo i Rana) og tenkte på all jævelskapen vi fant på før i tiden. Som feks at vi fant ei pengbok liggende på gata med 400kr i som vi brukte på godteri, smugla kattungene hennes ut og inn av den blokka hun bodde i, da det selvfølgelig ikke var lov å ha dyr der. Jeg savner å være liten! Uten bekymringer om studier og fremtid, uten å måtte tenke på annen økonomi enn de pengene man hadde å kjøpe lørdagsgodter for. Det hadde vært godt å kunne skru tilbake tiden av og til altså, bare for å oppleve den følelsen av å slippe å tenke på noe.
Jeg fant på masse rampestreker sammen med bestevenninna mi som bodde over veien. En gang rømte vi fordi vi skulle banke opp en i barnehagen min som var slem mot meg:p Vi stod opp grytidlig og snek oss ut. I det vi passerte det treet vi ikke fikk lov til å gå lengere enn fikk i hvertfall jeg dårlig samvittighet, men vi fortsatte. Vi kom oss helt ned til et lyskryss som lå ca 10 minutter, men da ble vi tatt igjen av broren til venninna mi. Vi kom hjem og foreldrene våre var rasende. Husker vi stod på rommet og slo oss selv på rompa, vi skal aldri rømme igjen sa vi:)
Good times! Savner å være barn jeg også
Jeg var den mellomste av tre jenter i nabolaget mitt, og jeg var alltid «på lag» med en av de to andre og var småslem med den som var utenfor, haha :P Jeg tror jeg var litt ond som liten, men jeg så ut som et englebarn og fikk nesten aldri skylda for noe ;)
Håper og tror at jeg har forandret meg en del siden da ;)
Når jeg var 9 var jeg galen i böcker, jeg leste en bok hver dag, seriöst. Såna der «Kitty Drew» böcker t.ex. Jeg var også veldig snill og bra i skolen. Englebarn jeg og hehe. Skulle vare morsomt å få vare barn igjen en tid…
Jeg var den sjenerte guttejenta (et lite paradoks der, kanskje?), som var pliktoppfyllende og flink på skolen. Kunne godt finne på en god del «farsk» med søskenbarn og venner. Veldig hestegal, og glad i å leke «krig». Kort forklart om hvordan jeg var som niåring ;)