Av og til får jeg fremdeles sånne «moments» hvor det føles som at hele verden raser, at ingenting er verdt noe som helst og at livet generelt bare er håpløst. «End life»-reaksjonen, som jeg kaller den. Det er ikke alltid det skal så mye til heller, men den der frustrasjonen blir bare så uendelig stor og overveldende, og jeg faller tilbake i gamle reaksjonsmønstre. Eller, vel. Det er vel å ta i. Jeg er på vei til å ramle tilbake, i et lite øyeblikk eller to. Kanskje blir det rettere å si at jeg reagerer likt følelsesmessig som før, men det som kommer etter følelsene er jo ikke akkurat som før lenger. Når den der «end life»-følelsen kommer nå, så har jeg det ikke kjipt, trist og fælt så veldig lenge før hodet begynner å jobbe på spreng for å snu tankegangen. I stedet for å falle lenger ned, begynner hjernen å tenke på positive ting, og ikke minst, så setter jeg ting i perspektiv. For selv om følelsene tar over og får det til å føles som et helvete et lite øyeblikk, tar rasjonaliteten over ganske så raskt nå. Jeg rasjonaliserer, setter ting i perspektiv (for det er jo ikke «the end of the world», tross alt) og tenker på andre ting som gjør livet bra.
I stedet for å ende opp med destruktiv adferd og oppførsel, ender jeg altså opp med å bli stolt over at jeg klarer å snu tankegangen og følelsesmønsteret! At jeg har lært meg å ikke gå helt i krisemodus, noe som var uunngåelig før. Motgang er så utrolig mye enklere å takle og forholde seg til nå, og det er jeg stolt over – for det er noe jeg har jobba hardt for å få til! Det har jo tatt lang, lang tid, og derfor smaker mestringsfølelsen så godt! Jeg er stolt av meg selv! Bra jobba, Drea! Så håper jeg at det fortsetter sånn, og at jeg ikke kommer tilbake dit hvor jeg ikke lenger er i stand til å klare det.
Vær stolt du Dreinx! Du er sterk som fjell og klokere enn de fleste. Av egen erfaring kan jeg si at de korte tilbakefalla ser ikke ut til helt å forsvinne. Har men først mista fotfestet totalt er det stadig glatt føre selv om man er på beina igjen. Men som du sier, det finnes effektive måter å takle det på! Heier på deg jeg veit du!
Forfatter
Ja, jeg er i alle fall forberedt! Så håper jeg det går bedre neste gang enn det har gjort før, i alle fall! Det er målet! :D Heier på deg og, Tommy! <3
Så flott å høre! Da er du på et mye tryggere sted i livet ditt. Lykke til med resten!
Jeg kjenner meg forresten igjen i det du forteller. Jeg har lært hva som stresser meg opp. Stress er et no no for meg, har jeg skjønt. Positivt stress også. Dessverre. Deilig er det også å kjenne på at jeg ikke lenger blir redd hvis jeg blir deprimert. Jeg vet at det er en fase. Jeg har også blitt flink til å beskytte meg selv; si nei til det jeg ikke tåler/orker/vil. Livet er enklere og bedre nå, og, for pokker, jeg tillater meg å være litt stolt jeg også. Thumbs up for oss! <3
Forfatter
Jeg kjenner meg igjen, stress er big no-no her også! Og som du sier; positivt stress også. Og jeg blir stressa av så mye og. :b Alle enkle avtaler, alle ting jeg egentlig gleder meg til – alt blir omgjort til stress! Jeg har også blitt mye flinkere til å kjenne etter, og vite hva som er best for meg selv! Og ikke bare vite, men også gjøre noe med det! :D Vi er flinke, syns jeg! Heia oss! :D