Jeg blir så provosert! Og alle vet hva som skjer når jeg blir provosert; da blir det blogginnlegg. Sånn er det bare. Frustrasjonen må ut, og siden vedkommende, altså denne Atle Iversen, velger å bry seg med ting han a) ikke har noe med og b) ikke vet noe om, så skal han få den gleden av å være en del av dagens blogginnlegg. Denne kommentaren la han igjen under en sak lokalavisa Hitra-Frøya la ut om pokergevinsten jeg vant nå denne uka. (Saken finner du her.) Atle Iversen har antagelig da fått med seg at jeg har vært ute av arbeidslivet de siste årene, og syns tydeligvis nå at det er grunnløst, siden jeg klarer å sitte hjemme med datamaskina i fanget og spille nettpoker. Og sånn er det nok sikkert mange som tenker. Ikke alle velger å ytre seg høyt om det i sosiale medier, men siden Atle gjør det, kan vi bruke han som et eksempel.
Og jeg vet faktisk ikke helt hva jeg skal si. Jeg blir tom for ord, og det blir jeg sjelden. Dette er jo ikke et uvanlig syn på «navere». Om man ikke er i stand til å arbeide, skal man ikke være i stand til å gjøre så mye annet heller. Å dyrke sine friske, sunne hobbyer for å bli frisk nok til å jobbe er i noens øyne kun unnskyldninger for å slippe unna arbeid. Unnskyldninger for å sluntre unna. Hvor trangsynt og dømmende er det mulig å være? Og hvorfor dette behovet for å kommentere noe man ikke vet noe om eller har noe med? Atle Iversen (og alle andre som deler ditt syn); du (dere) kjenner ikke meg. Du aner ingenting om hvorfor jeg ikke har jobbet noe særlig de siste årene. Du aner ikke hva jeg har gjort for å komme tilbake i jobb, og du aner ingenting om kommunikasjonen jeg har med NAV. Du vet ikke hva jeg bedriver dagene mine med, og du vet ikke hva målplanen min består av. Uttal deg gjerne om temaer som opptar deg, men meg som enkeltsak har du faktisk ingenting med. Og det gjelder alle andre enkeltsaker også, som med andre ord vil si at du har ganske så svakt grunnlag for å mene noe som helst om akkurat dette. For hva vet du egentlig?
For å kunne bli frisk nok til å komme tilbake i jobb, er jeg (og de fleste andre) nødt til å gjøre mer og mer av friske, sunne ting jeg liker å gjøre. Jeg er nødt til å ta del i samfunnet, enten det er i form av trening, bowling med venner eller nettpoker. Det skal ikke være slik at de som får stønad fra NAV skal være redd for å vise seg i offentligheten, kun på grunn av sånne mennesker som deg, som dømmer og mener om ting de ikke aner noe om. Sånn. Frustrasjonsventil åpnet og lukket. Ferdig.
(Kanskje er jeg ekstra varm i toppen akkurat i dag, siden jeg også fikk kjeft av ei gammel dame for å la Bosse bæsje på gresset i parken … Og ja, jeg tar selvfølgelig vekk bæsjen og, men det var visst ikke bra nok.)
Jeg har nå med min siste runde hos nav, psykolog og jobb konsulent at og dyrke hobbyer er noe av det beste du kan gjøre i forhold til behandling. Nå har jeg gått sikkelig inn for det. Blir ansatt fra 1 Mai i kommunen min og tar masse kurser i koding for jeg fikk hjelp til og fine noe jeg kan jobbe med. Det er ofte der det ligger. Det er ikke alle som passer i en butikk jobb eller helsevesnet dessverre.
Man burde passe på før man sier noe. Man kan ikke vite alt om alles situasjon. Og alle kommer fra forskjellige ståsteder.
Hei Drea,
Jeg ønsker å komme med et så nyansert svar som mulig her, og jeg vil bare gjøre det klart fra starten av at min intensjon ikke er å angripe hverken deg eller andre som mottar ytelser fra Nav. For du har helt riktig – enkeltpersoners skjebner er ikke noe som andre kan, eller bør, uttale seg om. Derfor snakker jeg på et generelt grunnlag, og henviser ikke til hverken deg eller andre spesifikke personer.
Jeg har selv stått utenfor arbeidslivet og mottatt ytelser fra Nav. Jeg har vært sykmeldt, ikke klart å jobbe og opplevd hvordan det er å være utenfor en sosial kontekst i samfunnet. Derfor ser jeg nytteverdien av å ha sunne hobbyer som gjør at man om ikke fullstendig, men iallfall har en liten kobling til det sosiale «spillet» som samfunnet jo er. Står man utenfor arbeidslivet er det svært vanskelig å opprettholde denne kontakten.
Selv om jeg ikke skal kommentere andres skjebner, så vil jeg gjerne dele litt av min. Min mor ble alvorlig hjerneskadet for snart ti år siden og har vært 100% ufør siden den gang. Hun mottar mye ytelser fra Nav, og bekymrer seg stadig over at hun «koster samfunnet for mye». Likevel, min mor er knakende tøff når det gjelder trening – jeg hadde aldri klart opprettholde en så høy treningsfrekvens – og hun trener både fire og fem ganger i uka. Hvorfor? Slik jeg anser det, så er det to hovedårsaker: 1. Hun er nødt til å fysisk trene for å opprettholde den kroppsfunksjonen hun i dag sitter igjen med. 2. Det er en mulighet til å være ute blant folk og være sosial. Jeg mener oppriktig at den hobbyen hun har, i stor grad har bidratt til at hun har hatt framgang siden hun ble syk for ti år siden.
Men, og dette er et stort men – det ér en vesentlig forskjell på de som mottar ytelser fra Nav og har hobbyer fordi de bidrar til en enten fysisk eller psykososial bedring, og på de som mottar ytelser fra Nav (eksempelvis arbeidsavklaringspenger som mange ser ut til å kritisere) og så har store, krevende hobbyer på siden av. Nå kjenner ikke jeg deg, så selvfølgelig vil jeg ikke anta noe om din tidligere eller nåværende helsesituasjon – men det er ikke til å stikke under en stol at andre kan ha ytelser fra Nav på feilaktig grunnlag. Å være sykemeldt er én ting, for da er det helsepersonell som har gått inn og sagt at arbeid er uaktuelt.
I ordene «ytelser fra Nav» så finner man mange skjebner og store ulikheter. Ikke alle som mottar ytelser fra Nav har et ønske om å jobbe, ikke alle som mottar ytelser fra Nav synes det er så fryktelig ille å gå hjemme likevel. Når disse personene da har store hobbyer som f.eks at de driver firmaer hjemmefra, drar på utenlandsreiser (enda det her eksisterer en «sperre» fra Nav sin side at utenlandsreiser må meldes ifra om) eller driver med tunge, fysiske hobbyer – da skjønner jeg at folk kan føle seg provosert. Dog synes jeg at man bør holde den følelsen av provokasjon under en viss kontroll, og det ser det jo dessverre ikke ut til at alle klarer i like stor grad.
Jeg husker selv da jeg gikk på arbeidsavklaringspenger fordi jeg ikke klarte få meg jobb (dette var i en periode hvor jeg ikke var sykemeldt, viktig for meg å understreke det). På et tidspunkt så begynte tankekverna mi gå i retningen om at når jeg mottar penger fra Nav på konto hver måned – hva er da poenget med at jeg skal jobbe? Heldigvis innså jeg verdien av å være i arbeid, men jeg forstår veldig godt hvordan fristelsen om å gjøre ingenting og få betalt for det kan bli for styr for enkelte. Jeg tenker slik, at om i den perioden hvor jeg gikk på arbeidsavklaringspenger – om jeg hadde hatt svære hobbyer på siden da, så hadde jeg skjønt hvorfor folk ble provosert. Hadde jeg følt meg ille til mote? Ja, det hadde jeg selvfølgelig. Men jeg hadde ikke hatt noen mulighet til å si at de ikke hadde rett, i all fall et fnugg av korrekt antakelse i sine uttalelser, disse nettrollene.
Så, alt i alt. Folk bør ikke anta noe om andres situasjon – det er jeg enig i, men man kan ikke forvente at man som mottaker av ytelser fra Nav ikke vil møte på noe dømmende atferd om man har mange hobbyer på siden av det, og snakker høyt om disse. Dessverre.
(Jeg vil understreke at grunnen til at jeg valgte å kun kommentere med fornavnet mitt er fordi jeg ønsket å verne om min mors anonymitet. Det er ikke for å være enda en anonym kommentator.)
Forfatter
Men – hvorfor tror vi det er så utrolig mange som snylter på NAV, da? Er det reelt, eller er det mest fordommer? Hva vet vi egentlig?
Og hvorfor skal vi bare godta at det er sånn? At det er fordommer mot oss alle, uansett hva vi driver med og uansett hvor hardt vi jobber for å komme oss i jobb eller være produktive på en eller annen måte?
Jeg tenker i mitt stille sinn at det er en grunn til at myndighetene ønsker å stramme inn på eksempelvis arbeidsavklaringspenger. Det er en vesentlig forskjell på å ikke kunne jobbe, og på å ikke ville. Å tro at det ikke finnes mennesker som heller vil få de månedlige utbetalingene fra Nav og heller være hjemme, blir for meg utrolig naivt. Det er synd at at det er slik, fordi det som du påpeker gjør at man tror det er mange som snylter på Nav. Tallene trenger ikke være skyhøye, men de er åpenbart høye nok til at myndighetene mener det er å tide å ta noen grep. Det har seg også slik at fordommer, de bygger ikke på ét enkelt tilfelle, de bygger gjerne på noe man tror og automatisk konkluderer med at er sant. For eksempel – det finnes fordommer mot pappagutter som låner farens bil og bankkort og fester for harde livet i syden, nettopp fordi det ér tilfelle at det finnes noen av de. Gjør det automatisk at de som går likt kledd er pappagutter? Nei, selvfølgelig ikke. Må de likevel leve med fordommene? Ja. Man klarer ikke skape et samfunn uten fordommer, enda så mye man vil.
Det er veldig interessant at det virker som om det er en vedtatt sannhet at «mange» snylter på Nav, men at ingen noen sinne lenker til statistikk eller kilder som forteller om hvor ofte dette faktisk skjer.
Forfatter
Nei, det har jeg aldri sett heller. Skulle gjerne likt å se litt kilder.
Man kan være veldig syk, selv om man driver firma hjemmefra, reiser utenlands og/eller har hobbyer som tar mye tid. Enkelte har en enorm kapasitet og masse kompetanse og ressurser, men pga. helse er det vanskelig å finne en arbeidsplass/arbeidsgiver som har mulighet til å innfri nok fleksibilitet og tilrettelegging. Dette er mer sannsynlig å få til om man «er sin egen sjef». Det er vanskelig om ikke umulig å regulere jobb i f.eks bank, butikk, fabrikk, legekontor eller frisør etter konstante og hyppige svingninger i gode og dårlige dager. Ikke alle arbeidsplasser muliggjør å kunne trekke seg unna midt i arbeidstiden når helsen plutselig krever det, da mener jeg ikke pga. influensa eller omgangssyke, men ved slike kroniske helsetilstanden.
Jeg mener det faktisk er vinn-vinn for den syke, de friske og hele samfunnet at de som er for syke til å jobbe i en vanlig jobb, «slipper» det, men fortsatt får lov å bidra med det de selv har kommet frem til at de klarer, samtidig som NAV hjelper til og støtter. Jeg sikter selvsagt mest til psykisk syke, da jeg har inntrykk av at denne gruppen er mest utsatt for disse dømmende kommentarene.
Det koster samfunnet mindre at disse jobber det de kan, har hobbyer, reiser, driver firma og får litt støtte (for sykdommen koster faktisk litt og belaster ofte økonomisk), enn at disse blir fullstendig avskåret fra arbeidslivet og går hjemme med unntak av møter med NAV, lege og behandler, samt turer på apoteket……disse turene blir det ofte flere av når livet kun dreier seg om å være syk.
Selv om damen jeg møter på butikken smiler, er pen, er pent kledd og ser velstelt ut, forteller om forrige USA-tur osv. vet jeg faktisk ikke hvordan livet hennes er, hvordan hun har det med smerter eller andre plager, hvor mye av tiden hennes som går med til å innrette seg etter sykdommen.
Jeg sier ofte til meg selv «Det er sikkert mye jeg IKKE vet om ham/henne!» , så tenker jeg meg litt om før jeg dømmer og/eller ytrer en mening om noen, det tar meg ikke så lang tid å skjønne at jeg faktisk ikke vet……og dropper hele dømminga lenge før jeg har skrevet først bokstav.
Forfatter
Du sier ALT jeg tenker. <3 Jeg er SÅ enig med deg!
Jeg er enig i at det rent økonomisk kan ha en nytteverdi at man ikke går hjemme og ikke gjør noe som helst, selvfølgelig. For ikke å snakke om verdien av at noen har hobbyer, hva de betyr for disse enkeltpersonene.
Ingen har sagt at «Navere» ikke skal kunne ha hobbyer – det har heller jeg aldri ment. Hvis du/dere leste kommentaren min dithen, så beklager jeg, da har jeg formulert meg feil.
Nå er det engang slik at arbeidsplasser er lovpålagt å tilpasse slik at det er mulig for arbeidstakere med utfordringer å kunne gjøre jobben sin. Personlig har jeg sett både resepsjonsdisker som er bygget ned i høyden for medarbeidere med rullestol, jeg har sett døve mennesker jobbe i kasser i matbutikker og jeg har sett rullestoltilpassede gravemaskiner. Med andre ord: arbeidsplasser kan, og må, legge til rette. Selvfølgelig får man kanskje ikke drømmejobben, men det er det heller ingen garanti for at 100% funksjonsfriske får heller.
Alt du sa. Så mange har usynlige sykdommer og smerter som gjør at de ikke kan ha faste jobber, selv om de kan hjelpe til med å bære møbler, male en vegg, eller ta seg en tur til Syden. Er så slitsomt når folk sier ting som «hun må jo være en trygdesnyler, jeg så henne jo på kafé igår!».
Kanskje litt irrelevant for innlegget ditt, men hvorfor behøver vi å understreke at det er «psykisk sykdom» det er snakk om? Etter min mening er psykisk og somatisk sykdom like alvorlig, og bør dermed sidestilles i språket vårt. Syk er syk. Vet det er mye stigma rundt psykisk sykdom, men kanskje vi som gruppe har noe skyld i det når vi snakker om psykisk sykdom med trykk på psykisk. Vi snakker aldri om at vi er «somatisk syke», uansett hvor usynlig denne somatiske sykdommen måtte være. Kanskje om vi begynner å generalisere sykdomsbegrepet at psykisk/somatisk vil bli noe som ligger implisitt i språket og ikke trenger videre utbrodering? Jeg forstår at noe av fokuset ditt på bloggen er å dele hvordan det er å være psykisk syk, og det kan nok bidra til å redusere stigma i seg selv, men jeg tror også det er viktig at språket følger med når det kommer til å «normalisere» psykisk sykdom og redusere tabu som finnes rundt dette. Bare en liten refleksjon.
Jeg ønsker deg alt godt, og synes det er fint at du viser verden at man ikke bare er _syk_, men at man også kan være venninne, kjæreste, mor, hundemamma, pokerspiller og alt annet. Vi er ikke våre sykdommer, og det tror jeg kan være viktig for noen å se <3 Stor klem!
Forfatter
Godt poeng! Jeg skjønner hva du mener. Men det ER forskjell på fysisk sykdom og psykisk sykdom, selv om jeg er helt enig i at de bør sidestilles. Det ene er ikke nødvendigvis verre enn det andre. Jeg tror det er en lang vei før vi kommer dit at «syk» også kan bety psyk. Men jeg er enig med deg og håper det en dag blir sånn! :D