Her om dagen spurte ei venninne om jeg hadde sett Unge Lovende, noe jeg ikke hadde. «Den ene karakteren er jo lik deg!», sa hun, og da ble jeg jo selvfølgelig nysgjerrig. Og jo da, der var det ei som var bipolar og som ville bli forfatter, gitt. Og som i kommunikasjon med et forlag bestemte seg for å skrive bok om det å være innlagt på psykiatrisk. Haha! Noen likheter der, altså. Så nå sitter jeg og ser Unge Lovende dagen lang, mens Bosse sover. Serien er faktisk ganske okei! Norske skuespillere er ofte så veldig tilgjorte, men unge norske, lovende skuespillere er virkelig så mye bedre enn det man er vant til fra … tja, la oss nevne Hotel Cæsar da, som består av så ræva skuespill at det gjør vondt i hele kroppen. 

Nå kom Bosse hjem. Jeg bruker å slippe han ut alene skjønner dere, han er så flink og går tur helt alene. Neida, haha, jeg bare kødder. Vegard tok han med en tur ut (og kjøpte hårfarge til meg) mens jeg sitter her og blogger/spiller ei pokerturnering på nett (for en fantastisk kjæreste, hæ?), og jeg er helt seriøs når jeg sier at jeg savna han den korte stunda. Det er ingen hemmelighet at det kanskje var jeg som var mest gira på hund (selv om Vegard virker veldig fornøyd han også, altså!), så at jeg blir «hundesjefen» visste vel alle på forhånd. Det fører også med seg at jeg blir skikkelig hønemor. Jeg er den irriterende valpeeieren som blir påpasselig med alt, som sier hvordan Vegard skal gjøre ting med Bosse og som ikke så lett bare lar andre enn meg ta han med ut på tur. Haha! Huff, jeg er helt håpløs i grunn. Jeg vil bare gjøre alt rett, liksom! Jeg vil at Bosse skal bli en trygg og fantastisk hund, og det handler jo mye om hvordan man er som eier. Så … jeg er i alle fall hysterisk hønemor i god mening. Okei da, jeg er ikke SÅ hysterisk altså! Vel, nå skal jeg spille ferdig turneringa mi, før jeg går løs på håret mitt. Det rosa skal bort, så blir det en litt ny farge istedet! Wait and see. Fingers crossed for at det blir bra!