Hva om det bare er sånn at noen mennesker ikke liker å leve, uansett om de har gode ting i livet eller ei? Hva om noen mennesker rett og slett bare ikke ser vitsen, selv om dagen er bra? Hva om noen har depressive tanker selv uten å være deprimert? Et depressivt syn på livet og verden, uavhengig av sinnstilstand? Hvordan kurerer man det, når det ikke lenger er noe å kurere? Når det ikke lenger er snakk om å være syk eller frisk?
Tiden bare går. Er usikker på om jeg helst vil trykke på pause eller fast forward.
Den tanken har slått meg ganske ofte i det siste. Jeg tror likevel man bare må holde ut. Livet vet vi jo hva er, døden ikke. Også er det jo de som faktisk gleder seg over livet de hadde jo blitt veldig lei seg da (om man ikke klarte mer liksom). Håper du klarer å finne noe som gir deg noe framover. Tusen takk for at du deler av dine tanker og at du tør å være så åpen og ærlig! Det er beundringsverdig!! Håper også veldig på at psykehus blir bok :)
Døden er i alle fall uopprettelig, når den først har inntruffet. Men livet kan endres til det bedre. Jeg er sikker på at også du etter hvert vil ha mange flere gode dager enn dårligere :-)
Politi-boka ligger på nattbordet mitt. Snart ferdig-lest. Spennende!