Åååå, jeg blir så frustrert og sliten! Jeg syns det er så vanskelig å ikke lenger kunne definere hva det er som er problemet mitt. Hva som er grunnen til at jeg ikke har det bra, ikke er stabil og ikke klarer å leve «normalt». Jeg har ikke lenger noen forklaring på hvorfor jeg tenker som jeg tenker, hvorfor jeg gjør som jeg gjør, og hvorfor jeg ender i de situasjonene jeg ender i. Og det er mye vanskeligere enn å ha noe håndfast å gå etter. Som før – som da jeg fikk diagnosen bipolar lidelse, og ting falt på plass.
Utsikten fra et rom på Østmarka, 2016.
Da skjønte jeg plutselig hva, hvorfor og hvordan. Ting hang plutselig på greip. Jeg hadde en forklaring. Og da fikk jeg samtidig håp om å kunne bli helt frisk, eller i alle fall frisk nok til å fungere godt nok. Så ble alt bare… Kaos. Jeg er ikke lenger enten deprimert eller hypoman/manisk. Jeg er bare… Ustabil. Og rar. Og merkelig. Og kaotisk. Jeg tenker så feil på så mye, jeg tenker så mange skada tanker, og føler så mange skada følelser. Jeg føler meg liksom litt… Ødelagt. At jeg har ødelagt meg selv og den jeg var med å være syk. Det har liksom gått fra å være sykdom til å bare… Være den jeg er. På en måte. Om noen i det hele tatt skjønner hva jeg mener. Æh, jeg skjønner ikke engang selv hva jeg mener, og jeg har ingen gode poenger eller fine, fornuftige tanker å komme med i dag, så… Dette får bare bli kaotisk – som alt annet.
Soundtrack: Sleeping At Last – Atlas: Anger
Du er ikke alene om dette, jeg finner mye trøst i at jeg har bestemt meg for at jeg ønsker å leve. Det er så mye godt i de små øyeblikkene hver dag. Selv om jeg ikke kan stå for mye, så står jeg for min egen vakkerhet i de gode følelsene.
Du trenger ikke løse noe, bare lytt og vær snill mot deg selv. God klem
Forfatter
For en fornuftig tanke! <3 Takk!
Så vondt å lese at du har det så trasig. Nei, psykisk sykdom er ikke lett å forstå! Ønsker deg alt godt, Drea. Håper det blir mange flere lyse dager enn mørke.