I virkeligheten

Jeg er ingen, bruker jeg ofte å tenke om meg selv. Men så kommer jeg jo på at det ikke stemmer helt, for om jeg tenker meg om en ekstra gang, så kommer jeg på at jeg kan beskrive meg selv med mange ord. Vi kan starte veldig enkelt. Jeg puster. Jeg tenker. Jeg er ei jente. Noen ville kanskje ha kalt meg kvinne, siden jeg tross alt er tjuesju år, og fyller tjueåtte i august, men ”kvinne” høres for viktig ut for meg. Som om man har brukt tjueårene sine på noe fornuftig og voksent, noe jeg virkelig ikke har. Tvert i mot. Men jeg er mamma, da. Det er tross alt ganske voksent. Ellers kan jeg nevne at jeg er nokså bleik, for tiden relativt utrent, og singel. Jeg er kynisk og til tider distansert. Jeg er bipolar, psykiatrisk pasient og arbeidsledig. Jeg er utadvendt, sosial og til tider irriterende pratsom. Men jeg er også ganske omsorgsfull, ærlig og troverdig.

Jeg – som så ofte tenker på meg selv som ingen – er faktisk også enda mer. Jeg er en wannabe. Wannabe-blogger, wannabe-forfatter, wannabe-pen, wannabe-viktig, wannabe-kjendis. Jeg er generelt en stor wannabe.

Så når jeg tenker at jeg er ingen, så tar jeg jo kraftig feil. Alle er noe. Det trenger ikke alltid være noe bra, som i mitt (håpløse) tilfelle, men noe er det alltid å si om hver enkelt av oss. Problemet er at det alltid vil være så mye mer man ikke er, enn hva man faktisk er, og jeg er blant de som lider av tendensen til å alltid fokusere på alle disse tingene. Eller alt det negative. Alt med minustegn foran, så jeg glemmer at til og med jeg faktisk har et par gode sider der et sted.

Om du gir fra deg et hvitt ark med en svart, liten prikk på, og spør noen hva de ser, vil nok de aller fleste si at de ser en svart prikk. Få ville ha sett en stor, hvit flate. (Dette leste jeg i en av bøkene til Arnhild Lauveng, selv om jeg beklageligvis ikke husker hvilken av dem…) Og er egentlig glasset halvfullt eller halvtomt? Perspektiv. Mye handler om perspektiv. ”Oppfatning er virkelighet”, sier Dr.Phil til stadighet, og selv om jeg har brukt flaut mange timer foran skjermen og hørt på ham mobbe og utlevere smådumme amerikanere på TV, så har han i det minste rett i akkurat det. Sånt blir det veldig mange ulike virkeligheter av, og med mange ulike virkeligheter, er det ikke så veldig merkelig at det er krig og uro i store deler av verden til enhver tid. Det er ikke så lett for oss mennesker å godta andres virkelighet. Det er kanskje ikke så rart heller, når vi selv er så overbeviste om at vår virkelighet er virkeligheten. Den nevnes jo så ofte i entall, bestemt form, den der virkeligheten, noe jeg mener er veldig misvisende. Det finnes ikke én virkelighet. Virkeligheten eksisterer ikke, den er en myte, en løgn, et stort bedrag. Selv har jeg utallige virkeligheter bare i mitt eget liv. Jeg krysser grensene fra den ene til den andre stadig vekk. Flytende, nesten, og før jeg vet ordet av det er jeg plutselig et helt annet sted.

Med en bipolardiagnose kommer det mange ulike virkeligheter. Depresjon er en av dem. Et så overbevisende og fryktelig mareritt av en virkelighet at jeg flere ganger har valgt å forlate livet. Jeg har åpenbart ikke lyktes i forsøkene, selv om det er små tilfeldigheter og marginer som gjør at jeg fremdeles kan sitte her i dag og tenke på alt jeg ikke er. Jeg er ikke død, for eksempel, og det tenker jeg på hver eneste dag. Men ikke føler jeg meg særlig levende heller. Jeg er et levende menneske, det er et ubestridelig faktum. Så selv om noe er sant, trenger ikke følelsene å befinne seg i samme virkelighet. Følelsene er allikevel ikke mindre sanne av den grunn. For følelser er også sanne og virkelige, på en eller annen måte. De er ærlige. En følelse er seg selv helt ut, uavhengig av alt annet. Følelser er oppfatning, og oppfatning er – som den skallede, amerikanske tv-legen sier – også en form for virkelighet.

Det er egentlig litt komplisert det der. Jeg har inntrykk av at Siri Nilsen har skjønt det, da. ”Hvem hører du på, når alle snakker sant og sier hør”, synger hun. Hun har dessuten en låt som heter ”Hodet, hjertet eller magen”, som definitivt ofte representerer tre helt forskjellige virkeligheter. Egentlig kunne jeg ha sitert alle ordene i alle setningene i alle låtene hennes, for ingen skriver så vakkert og innsiktsfullt som henne. Virkelig. Jeg kjenner meg så godt igjen i tekstene hennes at jeg blir misunnelig for at det ikke er jeg som har skrevet dem. Noen mennesker skulle ønske de var Angelina Jolie. Eller WonderWoman. Jeg skulle ønske jeg var Siri Nilsen. Eller Arnhild Lauveng. Men det er jeg jo ikke, og kan heller aldri bli. Jeg er Drea, jeg, som alltid vil være det hun aldri kan bli. Og det er nok roten til mye vondt. ”Hvem skal du slå, hvem skal overvinnes i duell, når den eneste du møter er deg selv, igjen og igjen? Hvor mange ganger skal du gå, den samme veien gang på gang, fordi det er den eneste du kan?” Det er nok en gang Siri Nilsens ord. I den generelle virkeligheten – om vi velger å se stort på det – så er jeg ei jente som lever i ett av verdens beste land. Jeg har ingenting å klage på, sånn helt egentlig, alt tatt i betraktning. I min depressive virkelighet derimot, har jeg veldig få ting i livet å sette pris på.

Det er heller ikke så rart at det blir en indre krig i ens eget hode, når flere virkeligheter møtes. Det er ikke rart det blir kaos og opprør. Det er ikke rart man mister perspektiv, som igjen kan føre til at man mister seg selv. Men selv om man føler at man mister seg selv, så har man jo ikke gjort det. Man er der fremdeles, ett eller annet sted, gjemt mellom flere virkeligheter og kanskje en eller annen form for identitetskrise.

Kort oppsummert, så kan man vel kanskje beskrive meg akkurat sånn. Et levende menneske med virkelighetskaos og identitetskrise, med et ”jeg” som for tiden er gjemt vekk utenfor min rekkevidde, og med følelser i hytt og pine. Og det – det er aldeles ingen eller ingenting. Kanskje er jeg ikke den jeg så for meg å bli, eller den jeg virkelig ønsker å være, men ingen – det er jeg i virkeligheten aldri.