I dag våknet jeg og slo på Lana Del Reys første album, Born to die, høyt fra anlegget som står på stua. Jeg ble liggende i senga, med øynene lukket, og bare hørte i en liten evighet. Prøvde å la være å stresse, prøvde å la være å tenke på flytting, på hvor rotete leiligheten er, at jeg burde trene enda mer, spise mindre, skrive mer, skrive bedre, blogge mer, blogge bedre… Ja, du skjønner kanskje. Jeg prøvde å la være å tenke på burde, burde, og heller bare nyte mandagsmorgenen med Lana Del Reys depressive musikk i stedet. Det er vakkert, da.
Nå har jeg stått opp, og er mer klar for litt burde, burde. Det skal ryddes, trenes og skrives. Og nå har jeg jammen blogga litt og. Hugs!
