Små barn, store sorger.

Som en helgebelønning tok jeg meg tid til både trening og litt Viljabilder i dag. Jeg syns det ble mange fine bilder fra høstshooten vår. Vilja var jo ikke helt i toppform og ikke så veldig villig til å bli tatt bilder av, og kanskje var det akkurat det som gjorde det bra. Det er fint med smilebilder også altså, men… De gir meg ikke like mye som slike bilder. De blir bare… fine. Uten så mye mer. Bilde nummer to er mitt favorittbilde av Vilja for øyeblikket. Jeg bare liker det. Det er Vilja. Som hun er når hun ikke er helt fornøyd, har grått og tørker både snørr og tårer. Når hun er så fornærmet at hun ikke engang vil se på meg, og snur seg bort så fort jeg får fanget blikket hennes med mitt. Det er sånn hun ser ut etter et raserianfall, men før alt er bra igjen. Før hun smiler så bredt at øynene lyser slik de gjorde for noen minutter siden. Før hun ler av at jeg tøyser, men mens hun fremdeles piper frem et furtent «nei» om jeg prøver. Det er bare så… henne. For meg som kjenner henne så er det Vilja midt i mellom to øyeblikk. I mellomfasen, liksom. Jeg kjenner igjen hele henne når jeg ser på bildet. Æsj, det er vanskelig å forklare det. Jeg bare liker det, og jeg savner henne ekstra mye hver gang jeg ser på det. Ganske enkelt.