… og, nei, det er ikke jeg som skal få spørsmålene. Her er det jeg som stiller dem. Hadde vært veldig morsomt om du forteller din historie i kommentarfeltet under.
Dagens spørsmål er som følger:
Hva er ditt beste barndomsminne, og hvorfor?
Det er ingenting som er så morsomt å høre om som barndomsminner. Jeg elsker å få høre gode, morsomme, flaue, teite, rare, utrolige historier fra barndommen. Jeg vet at alle har mange historier som de bør dele med meg her. Jeg har ihvertfall mange flaue historier om hvordan jeg var som lita. Jeg var en skikkelig drittunge. Jeg lover. Hadde jeg møtt en unge som var som meg som barn hadde jeg antagelig blitt kjempeoppgitt. Jeg var masete, sta, kranglete, sint, til tider ganske ond, kontrollerende og hissig. Veldig, veldig, veldig hissig. Og, veldig sta. Hissig og sta er to sider av meg som ikke bør opptre samtidig. De passer ikke sammen, rett og slett. Om jeg er enten hissig eller sta kan jeg faktisk overleves, men sammen? Ikke en nubbsjans.
Mitt beste barndomsminne (eller, jeg vet ikke om det er mitt beste barndomsminne. Det var bare det første minnet som poppa inn i hodet mitt) er et minne som inneholder begge disse sidene av meg, faktisk. Kanskje tenker du at det er rart at i mitt beste barndomsminne var jeg både sta og hissig. Høres vel ikke ut som et godt minne, gjør det vel? Men, det er det. Jeg smiler alltid når jeg tenker tilbake på det.
Jeg var fire år, og bodde på en plass som heter Rabben her på Frøya. Butikken lå ca. fem hundre meter unna huset. Kanskje mer eller mindre, jeg er dårlig på å tippe avstander. Uansett, det var ganske lang vei til butikken for en fireåring. Det var vel kanskje derfor jeg insisterte på å gå dit alene. Fire år. Fem hundre meter. Butikken. Antagelig så jeg på dette som en pilgrimsreise, selv om jeg ikke ante hva det var på dette tidspunktet. Reisen ned til butikken var som et eventyr for meg. Spennende, farlig og noe som måtte gjøres av meg. Selvfølgelig ble jeg nekta å gå dit alene. Jeg var lita. Altfor ltia. Det kjørte biler på veien. Ikke så veldig mange biler, vel og merke, men en bil er i mange tilfeller nok. Sta og hissig som jeg var godtok jeg selvfølgelig ikke dette svaret. Jeg hadde bestemt meg for lenge siden; den eventyrlige reisen ned til butikken var en reise jeg skulle ta. Enkelt og greit. Det var lett å forstå for en fireåring, men for to voksne mennesker var det uforståelig vanskelig, beskyttende som de var. Etter mye… la oss si «diskutering» (høres mye penere ut enn kjefting, hyling, grining, tårer og slemme ord fra munnen til en fireåring), fikk jeg faktisk lov. Jeg skulle ta reisen. Jeg skulle ta den alene.
Det jeg husker best (bortsett fra den teite butikkdama på Rimi som bøyde seg ned å sa «og hva skal så du ha, lille venn?» med grøtete babystemme til meg som om jeg var en liten drittunge, selvfølgelig. Jeg hata den dama i mange år etterpå. Jeg var da ikke en liten unge! Jeg var stor.), og det som gjør hele denne historien til et godt barndomsminne, er ansiktsuttrykkene til både mamma, pappa og tvillingbroren min som var halvt synlige gjennom det store vinduet hjemme. De stod i vinduet alle sammen, og venta på meg. Venta på meg; den store, flinke og stolte jenta som hadde gått til butikken alene for første gang.
Jeg tror nok grunnen til at jeg husker denne historia så godt er ganske enkel. Det er følelsen jeg husker så godt. Følelsen man får når man har beseiret noe. En følelse som jeg har følt mange ganger etter dette, men på en måte så var dette den første gangen (som jeg kan huske, vel og merke) jeg virkelig følte at jeg hadde klart noe. Jeg hadde tatt et stort steg, selv om føttene mine var ganske så små på den tiden.
Nå er jeg veldig spent på din historie! Ikke skuff meg. Vær så snill?>
