The games we play

drea_karlsen_4 drea_karlsen_5 drea_karlsen_6 drea_karlsen_7

Modeller: Erle Romundstad Mylius & Oddbjørn Sponås

MUA: Karoline Aasbø

Her kommer enda fler bilder fra fashion-oppgaven min på skolen. Dette var en utrolig morsom shoot! Erle og Oddbjørn har forresten en musikkduo som dere bør sjekke ut, nemlig Erle & Slaget. De lager utrolig fin musikk! Absolutt verdt å sjekke ut.

Og over til noe heeeelt annet. Eller, vel.. Apropos games, lissom; I går kjøpte jeg meg Playstation 2 med Guitar Hero! Jeg har ikke spilt det på typ… 7-8 år! Gjett om det var gøy da! Jeg var kickass-god på det på den tiden. Nå er jeg ikke like god, men det satt jammen meg litt i fingrene allikevel. Det er bare så synd at armene mine – som allerede er dritslitne etter noen intense uker med fotografering og redigering – ikke tåler så mye av det. Nå sliter jeg virkelig med å skrive på tastaturet her, for senene i underarma is HURTING! Haha. The price you have to pay to have fun I guess… Vel. God lørdag, alle!

She´s the killer queen

fashionseries1fashionstory2fashionserie3

Modell: Catharina Hellberg // Trend Models

MUA: Jeanette Hansen

Vi er jo ferdige med fashion på skolen for dette skoleåret, men at det er fashion jeg vil drive med har jeg jo vært sikker på siden før jeg begynte på skolen. Til høsten får vi velge sjanger, så da blir det mer av fashion! Jippi! Men selv om vi ikke har mer mote på skolen i resten av skoleåret, så betyr ikke det at jeg ikke skal fortsette å ta slike bilder! Disse bildene ble tatt her om dagen. I helga skal jeg sette meg ned og fikse ferdig/sende ut bilder til alle jeg har tatt bilder av så langt. For det har jeg vært litt treig med, nemlig, opp i alt.

Fashion project: #2

drea_karlsen_8 drea_karlsen_9 drea_karlsen_10

Her kommer serie nummer to fra fashion-oppgaven min på skolen. Og jeg tror det blir med kun bilder i dag, og lite tekst. Jeg og Vilja har vært med bror, Natalie og hennes to gutter i pir-badet, så jeg er helt utslitt! Sofakveld i vente. Hugs.

Fashion project: #1

drea_karlsen_1 drea_karlsen_2 drea_karlsen_3
Modell: Carina Velva MUA: Jeanette Hansen

Da har det blitt helg. Denne uka fikk jeg levert fashion-prosjektet vi har holdt på siden… Ja, i flere uker nå. Vi skulle ta fem moteserier på seks bilder hver, og i dag skulle vi gå gjennom alles bilder i plenum. Vi er nesten 40 elever i klassen, så det sier seg selv at det ble mange bilder. Vi gikk gjennom alle seriene, så pratet vi om noen av dem. Noens arbeider. Og læreren ga tilbakemeldinger.

I det siste har jeg vært veldig selvkritisk, som jeg sikkert har nevnt tjue ganger i bloggen allerede. Derfor skal jeg ikke gå nærmere inn på akkurat det. Poenget er at jeg i dag fikk en veldig stor boost i både selvsikkerhet og troen på at jeg faktisk har noe i dette yrket å gjøre! At jeg faktisk kan klare å nå målene mine – selv om de er ekstremt hårete og ambisiøse. Bare jeg jobber nok for det.

Mine serier ble trekt frem som noen av de beste. Timingen på så mange fine ting som ble sagt kunne vel ikke vært bedre! Jeg tror jeg gliste fra øre til øre. Jeg gliser forresten enda. Det er lite som er så digg som å få skryt for noe man virkelig brenner for, noe man virkelig har lyst til å gjøre det bra i. Som man jobber hardt for å få til.

Over ser dere altså en av seriene jeg leverte. Jeg skal poste alle her på bloggen tenkte jeg, en etter en. Nå tør jeg jo det. Nå har jeg fått en bekreftelse på at bildene ikke er dårlige. At jeg ikke er helt håpløs! Det er rart det der, hvordan selvsikkerheten kan fyke opp og ned. At troen på at man kan nå langt plutselig ikke lenger eksisterer. Vel, nå er den tilbake. Jeg skal jobbe hardt, jeg skal gjøre mye bra og jeg skal krangle meg gjennom perioder hvor jeg mister litt av den troen på at det er mulig. Meeeen, nok babbel. Jeg føler jeg gjentar meg selv i det uendelige these days. Det bør jeg kanskje slutte med. God helg og god natt.

En sommerdag i 2011

serie1 serie2 serie3 serie4 serie5 serie6 serie7 serie8 serie9 serie10 serie11 serie12

I Facebook-appen «På denne dagen», fikk jeg i dag opp at jeg postet denne serien på denne dagen for to år siden. Den ble jo selvfølgelig ikke tatt i januar, men på sommeren i 2011. Nå har det seg sånn at jeg ikke finner harddisken disse bildene på, men forhåpentligvis ligger den nedpakka i en eller annen flytteeske jeg fremdeles ikke har pakket ut. Poenget er altså at jeg ikke har fått redigert dem på nytt, så… Vel. Dette er ikke særlig bra redigering. Og jeg måtte resize bildene større for å passe inn på bloggen som den er nå, som ikke er alfa omega for kvaliteten på bildene. Meeeen, vi får prøve å se bort fra begge de to irritasjonsmomentene, og heller fokusere på hvor utrolig søt denne serien er. I stedet for at Vilja fikk ballen, så ga William henne en stein. Det var hun så veldig tydelig ikke særlig fornøyd med. Haha! Jeg elsker i alle fall disse bildene, på tross av dårlig redigering og bildekvalitet. Så jeg håper virkelig jeg finner igjen bildene, så jeg kan gjøre en liten oppgradering av dem…

Men skal jeg og Vilja se på gamle videoklipp som jeg har liggende. Det er jo en del, og Vilja syns det er minst like morsomt som meg å se videoer fra da hun var lita. Jeg burde kanskje poste en liten film her og, så dere får se hvor mye humor det er. Om dere vil se, da. Hugs!

Lene Alexandra

lenealexandra2

To av bildene av Lene Alexandra jeg tok tidlig i januar. Fler er underveis, men ting tar litt tid når man har en hel drøss med andre ting å gjøre også! Og ikke all energi til å gjøre det i turbofart. Anyways. Hva syns dere?  Jeg syns det er så beundringsverdig hva den dama får til! At hun bestemmer seg for noe, og gjennomfører til de grader med glans! Ikke lenge etter vi tok disse bildene, dro hun til LA og konkurrerte i en bikinifitness-konkurranse der. Hun tok med seg både en 1. og en 2.plass, og det er jo absolutt ikke så verst i debuten. Gratulerer så masse!

Vi er ikke alle like

depressed

En jævla deppa Drea i 2013.

Nå kommer jeg helt sikkert til å høres ut som en utakknemlig drittunge, men det er absolutt ikke meningen. Jeg skal prøve å forklare det så godt jeg kan. Når man sliter med depresjoner, strømmer det til med mennesker som har egen erfaring med det, som så gjerne vil hjelpe med alle mulige råd. Drikk grønn te! Ikke tenk negativt! Bruk positiv tankekraft, tenk at dette klarer du! Tren! Vær sosial! Ikke vær redd for våren! Ikke stress! Ikke tenk at du blir deprimert igjen i år som tidligere år! Gjør ditt, gjør datt. Ikke gjør dét, og ikke gjør dét. Gjør sånn, for det fungerte for meg! Det er sånn man takler depresjoner. Jeg skjønner de sier det i beste mening, men det fungerer dessverre motsatt.

Når man har vært syk i mange år, så begynner man etterhvert å kjenne seg selv og sykdommen sin ganske så godt. Man har helt sikkert et stort støtteapparat rundt seg, og man har helt sikkert prøvd en hel drøss med greier for å ta knekken på depresjoner. Man har helt sikkert oversikt over hva som har fungert for andre. Man har helt sikkert ganske så god oversikt over det meste, for er det noe som interesserer oss, så er det vår egen helse og psyke. En bipolar depresjon kommer helt uten grunn. Man trenger ikke være trist i utgangspunktet. Det trenger ikke å ha hendt noe. Den bare kommer, just like that. Det er en kjemisk reaksjon i hjernen. Den er ikke utløst av hendelser som dødsfall, endring i samliv eller hverdagsliv. Det er derfor den er så vanskelig å gjøre noe med. Det er ikke bare å drikke litt te, trene regelmessig eller ikke frykte at dette skal være starten på en ny, tung depresjon som kan ende katastrofalt. Så enkelt er det bare ikke.

Du vil ikke tro hvor mange som kommer til meg med alle mulige tips, som om dette var det enkleste i verden. Som om å unngå en dyp depresjon er noe man burde lære seg etter så mange år – siden det fungerte utmerket for dem. Å bli friskere er ikke kun medisiner og terapi, sies det. Men for meg føles det sånn. Jeg jobber med meg selv og hvordan jeg skal takle ting hver eneste dag. Jeg prøver å gjøre gode valg. Jeg har prøvd trening som et forebyggende tiltak, uten hell. Jeg har lagt meg inn tidlig i en depressiv episode, også uten hell. Jeg drikker grønn te. Jeg snakker høyt om hva jeg føler og tenker og mener. Jeg prøver å unngå alkohol når jeg innerst inne vet at jeg ikke har godt av det. Jeg har mestringsplan i samarbeid med DPS. Jeg har fri tilgang til å bli innlagt når som helst. Når det passer megJeg prøver hvert eneste år! Jeg trenger ikke tusenvis av råd jeg selvfølgelig allerede har prøvd. Jeg trenger ikke hjelp fra andre som – no offense – ikke aner hvordan jeg er. Hvordan min sykdom er. Som ikke kjenner meg. Som ikke kjenner til min sykehistorie.

Jeg syns det er supert at ting har fungert for deg, men psykisk sykdom er svært individuelt. Kom gjerne med tips og råd, men ikke snakk til meg som om det du sier er fasit. Ikke snakk til meg med lille venn-tonen. Ikke si til meg at jeg en dag kommer til å forstå. Ikke si til meg at jeg en dag kommer til å klare det du klarer. Ikke si at jeg en dag kommer til å sette pris på sykdommen – og ikke hate den. Jeg får hjelp. Både fra et profesjonelt behandlingsteam og meg selv. Jeg trenger virkelig ikke bedrevitende prekener daglig fra flere enkeltsåtende mennesker med egen erfaring, mennesker jeg ikke en gang kjenner.

Jeg sa jeg sikkert kommer til å høres ut som en utakknemlig drittunge. Det får så være. Det er tungt å hele tiden skulle få høre at det egentlig er min egen feil at jeg ikke unngår depresjoner hvert eneste år. At jeg ikke gjør de rette tingene. At jeg antagelig ikke vil eller prøver nok. At jeg ikke er åpen for å prøve ting som foreslås. At jeg ikke er åpen for endring. At jeg ikke har skjønt det enda. At jeg ikke har knekt koden som de har gjort. For all del, kom gjerne med tips og råd – men da må dere lytte først. Høre på hva jeg har å si, og ikke bare gå ut i fra at jeg er som alle andre. For det er jeg ikke. Det er ingen av oss. Vi har våre historier, og selv om man ofte finner mange likheter, så er vi ikke et fellesskap. Vi er ikke én. Vi kan aldri forstå hverandre fullt og helt, og ingen av oss er eller har mer rett enn den andre. Ikke vær nedlatende mot meg. Jeg er stolt av alt jeg gjør, selv om jeg – i motsetning til deg – enda ikke har funnet noen vidunderkur.

Corpse bride

cover nyblørcorpsebride2Fotograf: Drea Karlsen // www.dreakarlsen.format.com
Modell: Carina Velva
MUA & Stylist: Jeanette Hansen
(Disse bildene er IKKE retusjerte – bare redigerte.) 

Her er noen bilder jeg tok før jul. Hva syns dere? Fint? Stygt? Bra? Dårlig? Hugs.

Verd mer enn gull og edelstener

blurynyviljafin viljafingodeviljaenminviljahytte spikkevilja

Jeg henger litt med nebbet i dag, men det skal jeg ikke skrive så veldig mye om akkurat nå. Det får bli i morra. I stedet poster jeg altså en hel drøss med bilder av den største gledessprederen i livet mitt. Vilja. Bildene er tatt nå i juleferien hjemme hos mamma på Frøya. Vi hadde det skikkelig fint! Vilja spikka pinne til grilling av pinnebrød, vi spilte Den forsvunnede diamanten typ femtifire ganger, vi spilte barne-Alias (som Vilja var utrolig flink i!) og bare koste oss (omtrent) hele tiden. Den jenta der har humor i massevis. Hun er den største tøysekoppen jeg kjenner, og jeg digger det! Hun får meg alltid til å le – bortsett fra da hun var overtrøtt en ettermiddag, da, og ikke ville slutte å pille meg i øret når jeg ba henne om det. Haha! er det jo litt morsomt. Det er helt klart morsommere i ettertid enn akkurat der og da… Tenk at hun fyller syv år om mindre enn en måned. Yikes!  Det er ganske sjukt. Ikke bare for at tiden går fort, selv om det selvfølgelig også er sant, men for at jeg er mamma til ei som snart er syv! Sukk. Jeg savner henne så mye, men frem til neste helg så får Skype være et trøstende plaster på såret.

Home again

dreablogg1 dreablogg3

Hjemme. Godt, men også litt kjipt. Vilja har dratt hjem til pappaen, og etter så mange gode dager med henne på Frøya, så er det litt (ganske) stusselig å sitte alene i sofaen. Uten latteren hennes, uten smilet, uten en sovende gullunge i senga. Det verste med å komme hjem var allikevel å komme hjem til en gjenglemt kyllingfilet i kjøleskapet… Gjett om den lukta. Det lukter i kjøleskapet fremdeles – etter flere vask med både zalo, grønnsåpe og klorin! Det begynner heldigvis å gi seg nå, da… Jeg er seriøst så klums og distré og så glemsk! Huff…

Det beste med å være hjemme igjen derimot, er musikkanlegget. At jeg endelig kan høre musikk høyt og synge med, uten at jeg gidder å tenke så altfor mye på de stakkars naboene mine som antagelig banner og holder seg for ørene om de hører meg. Fnis. Jeg er så avhengig av høy, herlig musikk at det å være uten god lyd i to uker, er skikkelig rart. Headset i stua hjemme hos mamma er liksom ikke helt det samme. Om du har noen gode musikktips forresten, så tar jeg gjerne imot! Får aldri nok å høre på. Jeg er veldig glad i rolige coverversjoner av kjente låter, Silversun Pickups, Coldplay, Of Monsters and Men, Lana Del Rey, Imagine Dragons, Siri Nilsen og sånt, for å nevne noe. Jeg liker jo det meste, men den melankolske, rolige sjangeren er helt klart favoritten. Hugs!