Caps fra choies.com (om du skal handle derfra, så trykk gjerne på reklamen litt lenger ned i sidebaren min!), solbriller & jeans (i størrelse 36, can you believe it!?) fra Kappahl, vest fra Cubus, singlet fra Primark og et par converse kjøpt på nett et eller annet sted.

Hører på:  Young the Giant – Cough Syrup

De siste ukene har ikke akkurat vært på topplista over gode uker hittil i livet. Ting er meningsløst og håpløst og… Ja. Bare tungt, rett og slett. De få gangene jeg har orket meg til butikken, så har jeg tatt på treningsklær for å slippe å sminke meg før jeg drar dit. Om man ser ut som et dass med treningsklær på, så er det ingen som reagerer. Det er normalt. Men nå tror jeg at den ene butikkdama snart har gjennomskuet trikset mitt, altså. Så i dag – siden jeg måtte ut av huset – tok jeg på solbriller, en caps og litt lipgloss – og visp! Så slapp jeg faktisk å lure noen med treningsklær.

I det siste har jeg tvunget meg selv til å ta litt bilder og. Det er to ting som fungerer utrolig godt som terapi for meg. Nei, tre, faktisk. Det ene er musikk. Eller… jeg vet ikke om musikk gjør ting verre eller bedre jeg, sånn helt egentlig. Kanskje litt begge deler? Jeg har skjønt at mamma mener jeg hører på alt for depressiv musikk og at det bare gjør ting verre for meg, men jeg vet ikke helt om jeg er enig.  Anyway. Det andre er trening. Det er jo vitenskapelig bevist at trening fungerer som terapi. Frigjørelse av dopamin og alt det der. Og det tredje er å ta bilder. Men så er det å orke, da. Når det gjelder treninga, så sørger jeg for å få hele treningslokalet for meg selv når jeg skal trene. Eller jeg tar en tur på rollerblades sent på kvelden – når ingen andre er ute. Og jeg tar bilder av meg selv. Det er liksom det letteste. Når jeg tar bilder av meg selv, så slipper jeg å kommunisere med noen, men kan allikevel drømme meg bort i en verden slik jeg skulle ønske den var. Alt ser så mye finere ut på bilder enn i virkeligheten. Æsj, dette ble klissete, men du skjønner kanskje hva jeg prater om. Det fungerer i alle fall av og til. Og det hindrer meg i å ligge på sofaen og velte meg i selvmedlidelse og tunge tanker. Det er da noe.