DK
Psykisk helse

Foredragsholder


Hei, alle! Jeg har egentlig bare lyst til å prate litt om boka mi, jeg. Og foredrag! Og debatter og alt annet som har med psykisk helse å gjøre, som jeg så veldig gjerne vil bidra med. Mental helse er så viktig, og etter alle disse årene som pasient, så er det selvfølgelig et tema jeg både kjenner godt til og mener mye om. Jeg har erfaringer, både på godt og vondt, som kanskje er verdt å dele. Jeg har hatt et par foredrag etter at boken min kom ut, og nå nylig ble jeg booket til enda et! Jeg skal holde foredrag på årsmøtet til Mental Helse på Levanger, og det gleder jeg meg utrolig til. Det føles godt å bidra med noe, gjøre noe. Si noe. Dele noe. I en ellers så ganske kjedelig og rolig hverdag uten jobb eller sosiale greier, er det godt å kunne føle seg litt … nyttig. Så, det jeg ville si var egentlig at om du eller noen du kjenner trenger foredragsholdere om mental helse/psykisk sykdom etc., så er jeg veldig åpen for en prat om akkurat det! Det er absolutt noe jeg vil gjøre mer av i tiden som kommer.

Jeg hadde jo et slags «foredrag» sammen med en av mine gamle behandlere. Han som er nevnt i boken, han som virkelig var med på å hjelpe meg. Sammen hadde vi en samtale foran 50-60 psykologistudenter. Temaet var suicidrisiko, og det virka som om studentene likte opplegget! Man merker raskt om noen følger med eller ikke. Man merker fort om interessen dabber av, eller om noen mener det er totalt uinteressant. Sånn var det ikke. Jeg fikk inntrykk av at pasientene … ehe, jeg mener STUDENTENE (haha, woops) syntes det var veldig interessant, og jeg fikk også inntrykk av at de satte pris på å få høre om reelle erfaringer – og ikke bare «vanlig» teori. En pasients erfaringer er verdt mye. Dessuten var det veldig godt å få tilliten fra behandleren min! Han har ikke sett meg annet enn deprimert og innlagt. Allikevel nølte han ikke med å invitere meg med på en samtale foran så mange mennesker. Det sier jo litt om han og! Om hvordan han ser menneskene bak pasientene – selv om de er syke der og da. Og det er verdt så mye! (Det prata vi jo ganske mye om i den samtalen og, forøvrig.) 

Vel, det var det jeg ville si i dag. Jeg gleder meg til neste foredrag, og håper så inderlig det ikke blir mitt siste! 

Psykisk helse

Hvordan imøtekomme noen med selvmordstanker/planer?

Hva bør du si til noen som tar kontakt med deg og forteller at de er i en akutt psykisk fase, hvor de føler seg maktesløse, paniske og desperate? Hvor de forteller at de vil sovne og aldri våkne igjen, hvor de sier at de har en stor overdose med piller klar i hånda og ikke aner hva annet han/hun kan gjøre med livet sitt? Hva sier du når noen forteller deg at de har det så vondt at de vil dø?

Vel. Folk er forksjellige. Det er det som gjør det hele så vanskelig. Jeg vet for eksempel hva som tidligere har hjulpet meg i slike situasjoner. Og motsatt: hva som IKKE har hjulpet meg. For ja, det har hendt at reaksjonen til den personen som møtte desperasjonen min, endte opp med å gjøre alt verre. Det er faren med det hele. Hva om man sier noe feil? Hva om man gjør situasjonen verre? Enn om man ødelegger den tilliten personen nå har vist ved å ta kontakt i utgangspunktet? Det er absolutt ikke noe man ønsker. Derfor er det kanskje greit å ha tenkt over dette litt på forhånd, før en venn eller en venninne tar kontakt og forteller om selvmordstankene/planene sine. Og derfor deler jeg også mine tanker rundt det.

Det finnes ingen fasit. Men selv om vi alle er forskjellige, så KAN det hende at noe av det som har fungert for meg, kan være verdt å prøve for andre. Her er mine tips til hvordan man skal takle en slik situasjon:

1. VIT HVOR DERE KAN FÅ HJELP
Legevakt, hjelpetelefon, etc. Finn frem telefonnumre, og presenter de for vedkommende. Fortell hvilke andre alternativer som finnes i en slik situasjon.

2. TA DET PÅ ALVOR
At de fleste som faktisk gjennomfører et selvmord ikke har varslet om det på forhånd, er bare en myte. Det er faktisk motsatt! Så. Vis at du tar det på alvor. Møt vedkommende saklig og med respekt. Ikke bare si «Det blir bedre, skjønner du. Det går over.» Det er en setning som i alle fall ikke hjelper meg i en slik krise. Ikke snakk ned følelsene til vedkommende. Ikke bagatelliser. Det gjør bare at man føler seg enda dummere og mer patetisk, som øker de negative tankene og selvforakten. Det er ikke optimalt i en slik situasjon.

3. «DET ER ALDRI FOR SENT Å DØ»

En av mine veldig gode behandlere sa en gang til meg at: «Det er aldri for sent å dø. Du kan velge å dø hver eneste dag i livet, men når du først har gjort det, er det ingen vei tilbake.» Og det er kanskje litt småteit og banalt, men herregud, så sant! Han fortsatte: «Om du fremdeles vil dø om fire uker, så kan du heller ta valget da. Men om du tar valget i dag, finner du aldri ut om de fire ukene hadde forandret noe. Du har ingenting å tape.» Ikke bare er det så utrolig sant, men han imøtekom samtidig selvmordstankene mine. Selvmordstrangen. Han erkjente den. Godtok den. Tok den på alvor. Svarte saklig. Og ga det litt etterlengtet perspektiv. Jeg kan velge å dø NÅR SOM HELST. For en frihet! Det trenger ikke skje i dag. Valget om å leve eller dø er et rimelig stort valg. Presiser gjerne for vedkommende at det bør være et veldig godt gjennomtenkt valg, for det kan ikke omgjøres.

4. VÆR TILGJENGELIG!

Si at du kan hoppe i bilen og kjøre til vedkommende med en gang, selv om det er midt på natten. Si at du kan ringe legevakta om vedkommende ikke klarer det selv. Spør hva vedkommende egentlig har lyst til å gjøre nå. Si at du er der. Si at du bryr deg. Si at det ikke er noe annet i verden som er viktigere akkurat nå enn å hjelpe. Og si at du skjønner at det må gjøre innmari, innmari vondt. Erkjennelse. Det er så viktig! Jeg får ikke sagt det nok.

Det var de (viktigste) tingene jeg kom på nå, som har hjulpet meg i slike akutte faser. Det er ingen lett oppgave å «overtale» andre til å leve, når de er så frustrerte og har det så vondt at de tenker på døden som et fornuftig valg. Det er skikkelig vanskelig! Derfor tror jeg det er viktig å tenke litt på sånt i forkant, for du vet aldri når du plutselig får en sms eller en melding i innboksen på Facebook. Vel, jeg håper i alle fall dette innlegget er brukende til noe, haha! Nå blir det lunsj og litt Californication her, og senere i dag skal jeg blogge om en utrolig positiv overraskelse jeg fikk i går! Hugs.

Psykisk helse

Alene i universet

Jeg har funnet ut at det ikke er så lett å gå i behandling, og nå vet jeg ikke om det er noen vits i det heller. Det hjelper ikke å prate, det hjelper ikke med medisiner, det hjelper ikke med elektrosjokk. Det hjelper ikke å tenke. Hva annet finnes det – når ingenting egentlig noen gang har gjort det bedre? Det er ikke så lett å gå i behandling, men det har ingenting med behandlerne å gjøre. Det trodde jeg kanskje før  – at det var deres feil at jeg ikke ble bedre. At de ikke hadde god nok utdanning, at de ikke skjønte meg godt nok eller at de rett og slett ikke hadde peiling. Nå skjønner jeg at det ikke er helt sånn det er. Det er derfor det er så vanskelig å skulle gå i terapi. Forventningene er borte, for de forventningene jeg hadde før var for store. Feilaktige. Jeg forventet at ting bare skulle skje av seg selv, nesten. Uten at det hadde så mye med meg å gjøre.

Hvordan skal jeg klare å rydde i rotet som er? Jeg aner ikke hvordan. Hodet er så fullt av tanker, så fullt av kaos og tankekjør, og jeg vet ikke hva som er rett å tenke, hva som er fornuftig, hva som er destruktivt, hva jeg styrer og hva jeg ikke styrer. Jeg vet ikke hva jeg skal forkaste, og jeg vet ikke hvordan jeg kan forkaste. Jeg aner ikke hvordan jeg skal få kontroll. Hvor starter man da? Når løsningen ikke ligger hos andre, men heller ikke hos seg selv?

Tvangsinnlagt på Ahus i fjor.

Jeg føler jeg skjønner mye. Allikevel skjønner jeg ikke en dritt. Følelser og kognitiv forståelse går hver sin vei. De river i hver sin retning. Av og til vinner de rasjonelle tankene, andre ganger vinner følelsene. Og ofte står jeg igjen i kaoset midt i mellom, og aner egentlig ikke hvem jeg er eller hvor jeg skal.

I kveld  har jeg (igjen) gitt opp. Virkelig bare gitt opp. Jeg ønsker å forsvinne, jeg ønsker ikke å delta mer, jeg ønsker ikke lenger lete etter en løsning som kan gjøre at noe blir bedre. Før var det klare skiller på hvordan jeg følte meg. Enten så hadde jeg det knallbra, eller så var jeg skikkelig deprimert. Eller så hadde jeg det akkurat sånn passe, og følte at det var helt greit. Uansett hvor jeg var, så var det helt klare skiller. Nå aner jeg ikke hvordan jeg føler meg lenger, og det føles mye verre. Jeg føler meg tom innvendig, men allikevel er det full storm der inne. Både og. Midt i mellom. Ikke deprimert, ikke glad. Ikke trist, ikke sint. Ikke avslappet, men ikke stresset. Og samtidig er jeg alt på en gang. Og det gir ingen mening. Det går ikke opp.

Jeg vil ikke sove, men ikke vil jeg være våken heller. Jeg vil ikke at tiden skal gå, men samtidig hater jeg at alt går for sakte. Jeg vet at jeg ikke er alene i universet, men allikevel føles det sånn. Ingen andre kan gjøre noe for å gjøre det bedre for meg, og jeg ser ikke ut til å klare det på egenhånd heller. Det er ikke rart det føles ensomt når man til og med savner seg selv. Vel… Over og ut. Jeg kommer til å angre på at jeg postet dette, og antageligvis (for kanskje første gang i historien) slette det i ettertid, for ingenting henger på greip, og jeg bare syter og klager, uten å egentlig ha noe å syte eller klage over. Det er til å bli svimmel av.

Psykisk helse

Et råd til helsepersonell og pårørende

orkdaldps

Det er ikke så lett å vite hva man skal gjøre når noen man er glad i sliter psykisk. Eller når man skal gjøre det man ikke vet hva er. Hvordan man skal være der for den som sliter. Hva man skal si. Hva man ikke skal si. Hva man ikke skal gjøre, hva man skal gjøre, hva man bør gjøre. Hva den psyke ikke vil man skal gjøre, men som man burde gjøre allikevel. For det skjer ganske ofte, tror jeg. At man som syk overtaler venner og familie til å la være å gjøre noe de egentlig tenker de burde ha gjort. Så kan utfallet bli katastrofalt, og noen sitter igjen med en ekstrem stor og tyngende skyldfølelse.

Av og til vet ikke psykisk syke mennesker sitt eget beste. Overhodet. Selv om det ikke er enkelt, så tror jeg pårørende og behandlere i mye større grad må følge magefølelsen sin. Jeg bør ikke dra fra henne nå. Så ikke dra, uansett hva hun sier. Han bør ikke få gå alene på tur nå. Så bli med ham! Ikke alltid hør på den syke. Ikke vær redd for å gjøre han/henne sint. Ikke vær redd for å være masete. Ikke vær redd for å bry deg for mye, for det er egentlig ikke mulig. Selv om den du bryr deg om kanskje kan bli jævla forbanna på deg der og da, så er det forbigående. Det er mye bedre å bry seg en gang for mye enn en gang for lite.

I fjor hadde jeg en samtale med behandler og primærkontakt under en av mine innleggelser. Jeg var høyst suicidal, men også redd. Jeg visste ikke helt om jeg virkelig ville dø, men jeg følte jeg måtte. Stemningen under denne samtalen bar preg av det. Stemningen var… Vanskelig å forklare, spesielt nå i ettertid. Den var merkelig. Det var egentlig en helt ordinær samtale, som en av flere i uken. Det var ingenting spesielt med denne, annet enn den kalde, merkelige stemningen. Allikevel endte den på en helt annen måte enn alle andre samtaler. Det skjedde noe som aldri hadde skjedd før; Behandleren tok meg i hånda. Primærkontakten min ga meg en klem. Akkurat som om de visste. Jeg gikk ut derfra, gråt og tenkte at nå skal jeg dø. Nå skjer det virkelig.

Det ble ikke sånn, og derfor kan jeg – nå i ettertid – reflektere litt over hva som skjedde den dagen. Og hva som ikke skjedde. Det som skjedde var jo at alle tre visste hva som foregikk. Alle tre visste hvor tankesettet mitt var, og alle tre visste at jeg var kapabel til å gjøre realitet ut av tankene. Alle visste at jeg var i en fase i en bipolar lidelse som er mest kritisk med tanke på selvmord. En blandet episode, hvor man både er opp og ned på samme tid. Manisk og deprimert. Eller i dette tilfellet, siden jeg var godt medisinert mot mani, hypoman og deprimert. Kritisk var det uansett. Alle tre visste at jeg gikk ut fra det rommet med planen klar.

Det som ikke skjedde… Vel. Ingenting skjedde, annet enn et håndtrykk og en klem, som jeg selvfølgelig – fortapt i min egen depresjon som jeg var – tok som en slags velsignelse. Nå hadde jeg lov til å dø. Nå var det greit for dem. De sa ha det bra. Så jeg gikk. Helt alene, uten noen råd, uten veiledning, uten hjelp. Der og da var det både befriende og tungt på samme tid. Det gjorde det enklere å ta beslutningen. Jeg fikk fred fra å gnage på skal, skal ikke. Det føltes som om beslutningen ble tatt utenfor min kontroll. Den ble tatt for meg. Det jeg i dag ikke skjønner er hvordan det er mulig at jeg da havnet på helt feil valg – når jeg følte at jeg som syk ikke var alene om beslutningen? Var det ikke akkurat derfor jeg var innlagt? For å få hjelp til å holde blikket beint? Til å unngå å ende opp med et destruktivt valg i en så livsviktig avgjørelse – bokstavlig talt?

Hvorfor ble det egentlig sånn? Det aner jeg virkelig ikke. Hadde jeg – som jeg er nå – vært min behandler, så hadde jeg mye heller stroppa meg fast i en sykebil og sendt meg til en psykiatrisk avdeling med større sikkerhet, enn å la meg gå derfra. Det hadde ikke blitt noen klem som kunne ha blitt tolka som en «ha det»-klem, men en «jeg-beklager-for-at-jeg-gjør-noe-du-ikke-vil»-klem. Som behandler hadde jeg visst at det sinnet jeg antagelig hadde fått mot meg fra pasienten, en dag hadde forvandlet seg til stor takknemlighet.

Slike episoder finnes det mange av. Mange går bra, andre ikke. Og selv om dét selvfølgelig verken er pårørende eller helsearbeidernes feil, så er det så små ting som kan utgjøre enorme forskjeller. Hvorfor skal både det norske helsesystem og pårørende være så redde for å trå feil? For å være for mye i veien? Om jeg skal gi ett eneste råd til pårørende som ikke helt hva de skal gjøre med sine nærmeste som sliter, så er det å følge magefølelsen. Ikke vær redd eller holde tilbake i frykt for å være innpåsliten. Bestem. Ta avgjørelsene for dem. Ikke la de sitte sammenkrøket i sofaen hjemme alene og gruble på alternativene de har. Ikke gi dem alternativer. Bestem. Si at sånn som ting er nå, så gjør vi det sånn. Helt til magefølelsen din klarer å gi slipp på frykten. Magefølelsen er virkelig et mektig verktøy. Bruk den. Ta heller i mot litt kjeft en gang for mye enn en gang for lite. Tål det, og vær forberedt på å i ettertid bli tilegnet en lang og varm takketale.