Vi tar et bilde til, vi. Snille, omsorgsfulle, vakre, flinke Vilja. Dette bildet er fra 2012. Den kaninen har virkelig fått vært med på en hel masse. Da hun var ni måneder gammel, var vi på Barnas Hus i Trondheim. Plutselig strekker hun ut armene og gir et sterkt inntrykk av at det er noe hun vil ha tak i. Jeg plukker frem en leke etter den andre, mens hun bare blir mer og mer grinete og utålmodig. Så ser jeg kaninen, og løfter frem den. Siden det øyeblikket har kaninen alltid vært med. Overalt. I senga, i barnehagen, på reise, i lek, til meg, til pappaen. Nå er hun syv år – og selv om kaninen kanskje ikke har den samme fluffy «pelsen» lenger, er den fremdeles like viktig. Jeg syns det er megasøtt! Kaaaaanin, som den ble kalt. Med lang a.

Ohwell, nok mimring for nå. Nå skal jeg sminke meg litt, og fyke til skolen! Det blir en lang dag i dag, så nå gleder jeg meg veldig til fredagskveld og helg. Jeg skal jo dessuten ta bilder av Noras lille Ulrik som ble født nå på… Mandag? Jeg tror det. Eller søndag. Han er i alle fall ikke gamle gutten! Det blir kos.