norge – DK

Drea november 8, 2016 Life of Drea

Alle de unge, fantastiske jentene

Jeg står på badet og ser på meg selv i speilet. Jeg tenker på dette med speilbilde. Jeg tenker på dette med krav til seg selv, som har vært et av de store temaene for samtalene med psykologen de siste ukene. Jeg tenker på leppene mine, og det ambivalente forholdet jeg har til dem. De er egentlig ganske fine. Det er fremdeles mulig å se at de har blitt forstørret med litt restylane, selv om det snart er to år siden jeg sist fikk satt sprøytene.

Jeg syns de er mye finere nå enn før jeg valgte å behandle dem, som egentlig aldri var et veloverveid valg, men et resultat av tilfeldigheter. Jeg hadde egentlig aldri tenkt på å forandre på utseendet mitt. I alle fall ikke leppene. Jeg hadde aldri hatt komplekser for hvordan de så ut. Faktisk så likte jeg leppene mine, men når jeg først fikk tilbudet om gratis restylane, og hun som utførte behandlingen påpekte at overleppen min var lenger inn enn underleppen om man så meg i profil, så tenkte jeg aldri på å si nei takk. Hun hadde jo rett. Visst var overleppen lenger inn enn underleppen, og visst var det finere om det var omvendt. Det så jo jeg og, på alle bildene av de store, fyldige, flotte leppene fylt med restylane.
– Du har jo fint med volum i leppene dine, så vi trenger bare vippe overleppen litt opp, slik at den kommer lenger frem enn underleppen i profil, sa hun.

heibloggen

Så forandret jeg altså på utseende mitt. Og ble fornøyd. Veldig fornøyd. I ettertid er jeg allikevel ganske så ambivalent. Jeg skal ikke lyve og si at jeg angrer, for det gjør jeg ikke. Jeg mislikte aldri leppene mine, men jeg liker dem mer nå. Det er faktisk problemet. Jeg syns det er veldig synd at også jeg er en av dem som er med på å skape et press, som er med på å si til verden at store lepper er mye finere enn små, som er med på å si at overleppen bør vippe opp og være lenger ut enn underleppen, og som er med på å gjøre den kommende generasjonen om til en generasjon hvor ingen lenger tar vare på karaktertrekkene sine, men endrer og forandrer på utseende sitt slik at alle til slutt ligner alle. Slik at alle til slutt ligner på Sophie Elise, med fyldige lepper og perfekte bryn.

Misforstå meg ikke. Jeg respekterer Sophie Elise. Jeg syns hun er tøff. Jeg syns hun har mye bra å komme med. Jeg syns hun fortjener respekt. Men jeg syns ikke alle skal ligne henne. Jeg syns alle vi andre skal respektere oss selv nok til å være som vi er, ta vare på karaktertrekkene som gjør at vi er vi, som gjør at vi ligner mammaen eller pappaen vår, og som gjør at vi er den vi er. Sophie Elise skal få lov til å være Sophie Elise. Jeg syns bare det er synd at vi ut i fra andre skal skape en mal for hva vi mener er rett. En mal for hva vi mener er penest.

Men ordene mine er i grunn ikke verdt en døyt. For jeg er en av dem. Jeg skulle ønske jeg var tøff nok til å ikke la meg påvirke, men det er jammen ikke lett. Unge, pene jenter lever av å blogge. De reiser til New York og henger med superstjernene. Unge jenter skriver bøker og blir forfattere, unge jenter har perfekte vitnemål og lykkes samtidig i arbeidslivet, unge jenter følger drømmene sine og nesten samler på mastergrader, unge jenter lanserer sine egne kleskolleksjoner, unge jenter blir kjendiser over natta og unge jenter får til. Jentene som før var en av alle oss andre.
Det er ikke så lett å henge med. Det er ikke så lett å ikke sette knallharde krav til seg selv. Unge, fantastiske jenter får til. Jeg og vil. Unge, fantastiske jenter er noen. Jeg og vil. Unge, fantastiske jenter får suksess. Jeg og vil.
Jeg blir visst aldri voksen. Bare eldre.

Drea januar 4, 2016 Bildegalleri

Verd mer enn gull og edelstener

blury nyviljafin godeviljaenmin viljahytte spikkevilja

Jeg henger litt med nebbet i dag, men det skal jeg ikke skrive så veldig mye om akkurat nå. Det får bli i morra. I stedet poster jeg altså en hel drøss med bilder av den største gledessprederen i livet mitt. Vilja. Bildene er tatt nå i juleferien hjemme hos mamma på Frøya. Vi hadde det skikkelig fint! Vilja spikka pinne til grilling av pinnebrød, vi spilte Den forsvunnede diamanten typ femtifire ganger, vi spilte barne-Alias (som Vilja var utrolig flink i!) og bare koste oss (omtrent) hele tiden. Den jenta der har humor i massevis. Hun er den største tøysekoppen jeg kjenner, og jeg digger det! Hun får meg alltid til å le – bortsett fra da hun var overtrøtt en ettermiddag, da, og ikke ville slutte å pille meg i øret når jeg ba henne om det. Haha! Nå er det jo litt morsomt. Det er helt klart morsommere i ettertid enn akkurat der og da… Tenk at hun fyller syv år om mindre enn en måned. Yikes! Det er ganske sjukt. Ikke bare for at tiden går fort, selv om det selvfølgelig også er sant, men for at jeg er mamma til ei som snart er syv! Sukk. Jeg savner henne så mye, men frem til neste helg så får Skype være et trøstende plaster på såret.

Drea desember 8, 2015 Skriverier

Svar på kronikken til Anki Gerhardsen

I dag klikka jeg meg inn på Dagbladet, og fant denne kronikken, som jeg reagerte veldig på. Og når jeg reagerer på noe, så gjør jeg som jeg alltid gjør; Jeg går til den foreldede rosabloggen min og skriver store ord om hva jeg mener, i håp om å bli tatt så seriøst som bloggere generelt bør bli. For joda. Vi bloggere poster ikke alltid bare «bilder av silikonpuppene våre i ørsmå bikiner».

Kronikken er skrevet av Anki Gerhardsen, som mener det er for dårlig at journalister ikke stiller nok kritiske spørsmål til Sophie Elise Isaksen, en av Norges største og mest kjente bloggere. Og det er i og for seg helt greit å både mene og ytre seg om det. Men så kommer det jeg ser på som det store problemet. I samme innlegg hvor journalisten og kritikeren Anki Gerhardsen langer ut mot Sophie Elise som et dårlig forbilde for unge jenter, så kommer hun med sterke og personlige fornærmelser som jeg vil påstå er et personangrep av dimensjoner. I innlegget kommer det mellom linjene frem at hun ikke er spesielt glad i at bloggere blir sett på som et medie på nogenlunde samme linje som ordentlige journalister. Om hun setter seg selv, journalist og kritiker av yrke, høyere på den stigen; Hvorfor er det da hun som slenger dritt, og ikke Sophie Elise? Det er noe jeg, tidligere rosablogger og (lokalavis)journalist stiller meg kritisk til.

Gerhardsen uttrykker altså at hun mener Sophie Elise er et dårlige forbilde for alle unge jenter der ute som følger bloggen hennes. Jeg siterer: «… Bildene av silikonpuppene i ørsmå bikinitopper, leppene fulle av Restylane, Botox i panna og en nese formet i tråd med Isachsens ønsker og pengepung.» Slik er altså synet hun har på Sophie Elise. Dette er alt jenta fra Harstad har å komme med. Om man skal være journalist og kritisk, bør man ikke også da ta høyde for fler sider enn den ene man selv sitter med? Er dette kritisk journalistikk?

«… Problemet er ikke først og fremst at hun har vridd egen kropp ut av naturlige proporsjoner, selv om det er trist nok», skriver du om jenta. Her er et kritisk spørsmål til deg, Anki Gerhardsen; På en skala fra 1-10, hvor vil du si det å snakke om Sophie Elise på denne måten ligger med tanke på å være et forbilde for andre? Hvilken journalistikk oppfordrer du andre journalister og journaliststudenter til å drive med? Hvordan oppfordrer du mennesker til å være mot hverandre? Til å si til hverandre? Hvor går grensa for hva som er greit og ikke greit? Dette handler ikke lenger om kritiske spørsmål. Dette går over på drittslenging av mennesker som går i en retning du ikke vil gå i selv, rett og slett.

Du velger også å beskrive blogg-fenomenet som «…en orgie i selvdyrking med sminke, shopping, klær og pornolignende posering i dertil passende antrekk». Dette syns jeg er meget generaliserende mot en hel gjeng med unge jenter som sitter rundt der og elsker hobbyen sin. En hobby som antagelig gjør dagen deres bedre. Den velger du å disse like mye som du disser Sophie Elise. At du ikke har en rosablogg selv er helt greit. At du ikke er ei jente på 18 år er selvfølgelig også greit, det kan jo ikke du noe for. Men hei. Du ber Sophie Elise om å være et godt forbilde for andre jenter, og så lirer du av deg dette? Det finner jeg forbløffende motsigende. Med mine kritiske briller på, så syns jeg hele denne kronikken er overveldende selvmotsigende. Jeg begynner faktisk å lure på om dette er et like dårlig og utspekulert PR-stunt som Justin Bieber dro på konserten i Norge tidligere i høst. Og om det er så, så syns jeg det er lavmål. Hadde det ikke vært bedre å få noe på trykk i Dagbladet, eller alle andre medier, som du kan være stolt av?