Ja, det er faktisk tid for en liten videoblogg! Jeg har litt lyst til å begynne med litt videoer fremover, og dette er i alle fall en liten start. Så får vi se om det blir fler etterhvert, eller om det bare blir med denne, haha! Bilder av hvor fine vi ble er i slutten av videoen. Enjoy!
Tattoo girl
Åh, som jeg ønsker meg fler tatoveringer! Jeg vil ha på halsen, hele armene, under puppene, overalt! Bare synd jeg ikke er rik. Det er liksom der det stopper seg. Og haha, det er jammen ikke særlig lett å ta fine bilder av seg selv i leiligheten her, spesielt ikke nå på vinteren. Det er mørkt, jeg har kanskje litt for lite lys, og det er såpass trangt at det er rotete uansett hvilken vinkel jeg velger. Derfor ble løsninga å ta bildene i senga, og bruke lommelykta på iPhone-en som lyskilde. Man tar hva man har!
Forresten. (Forresten #2: Jeg må seriøst slutte å skrive «forresten».) Jeg trenger fler blogger å lese. Jeg trenger inspirasjon! Så… Hvilke blogger bør man titte innom? Og hvorfor? Tell me, tell me! Jeg har forresten aldri vært på Vixen Blog Awards… Tenk det! Det fantes jo ikke sånne greier da jeg var på topplista, haha. (Som er typ en mannsalder siden, nesten.) Uglid at jeg ikke endte opp som bloggkjendis da, men i stedet er en ganske så ukjent bloggdinosaur. Vel, kanskje jeg burde ta turen neste år. Hadde sikkert vært gøy! Kisskiss.
Jenta i høsten
Fler nye gamle bilder. Det har blitt fredag – endelig. For ja, nå er det bare godt med helg, og ikke kjedelig som det har vært i en god stund nå. Jeg blir sprø av hodepina som fremdeles plager vettet av meg, så nå skal jeg ta kveld, legge meg i senga og sove så lenge som jeg bare vil i morra. Ingen spennende fredagskveld med andre ord, og i morgen blir det ingen spennende lørdagskveld heller. Hugs.
Fashion project: #2
Her kommer serie nummer to fra fashion-oppgaven min på skolen. Og jeg tror det blir med kun bilder i dag, og lite tekst. Jeg og Vilja har vært med bror, Natalie og hennes to gutter i pir-badet, så jeg er helt utslitt! Sofakveld i vente. Hugs.
The assistant
Se, så gøy hun har det! … Ehe. Ja. Det vil si, dette var jo bare under lystesten, så her var hun nok ikke så lei. Men å være med på shoot for ei på snart syv, det er absolutt ikke noe gøy. Heldigvis er det ikke ofte hun trenger å være med heller, da. Men at hun er verdens søteste kan vi vel være enige om. Dette var altså en gang i høst, for hun var ikke med til Oslo denne helgen. Tihi. Jeg har ikke fått lagt over alle bildene fra i går på macen enda, siden jeg glemte minnekortleseren, og brukte sånn derre stort minnekort på halvparten av bildene. Så da får jeg pent vente til å blogge litt behind the scenes til jeg er hjemme ikveld. Jeg hadde i alle fall en kjempefin dag i går, med masse moro og veldig god stemning! For en gjeng med flotte damer! Bare hyggelige, glade og koselige damer!
Nei, nå skal jeg finne frem en iskald redbull og se litt tv i hotellsenga før jeg begynner pakkinga og reisen hjemover til Trondheim.
Home again
Hjemme. Godt, men også litt kjipt. Vilja har dratt hjem til pappaen, og etter så mange gode dager med henne på Frøya, så er det litt (ganske) stusselig å sitte alene i sofaen. Uten latteren hennes, uten smilet, uten en sovende gullunge i senga. Det verste med å komme hjem var allikevel å komme hjem til en gjenglemt kyllingfilet i kjøleskapet… Gjett om den lukta. Det lukter i kjøleskapet fremdeles – etter flere vask med både zalo, grønnsåpe og klorin! Det begynner heldigvis å gi seg nå, da… Jeg er seriøst så klums og distré og så glemsk! Huff…
Det beste med å være hjemme igjen derimot, er musikkanlegget. At jeg endelig kan høre musikk høyt og synge med, uten at jeg gidder å tenke så altfor mye på de stakkars naboene mine som antagelig banner og holder seg for ørene om de hører meg. Fnis. Jeg er så avhengig av høy, herlig musikk at det å være uten god lyd i to uker, er skikkelig rart. Headset i stua hjemme hos mamma er liksom ikke helt det samme. Om du har noen gode musikktips forresten, så tar jeg gjerne imot! Får aldri nok å høre på. Jeg er veldig glad i rolige coverversjoner av kjente låter, Silversun Pickups, Coldplay, Of Monsters and Men, Lana Del Rey, Imagine Dragons, Siri Nilsen og sånt, for å nevne noe. Jeg liker jo det meste, men den melankolske, rolige sjangeren er helt klart favoritten. Hugs!
Three
Fotograf: Drea Karlsen // Drea Photography
Modell: Sanne B. // Trend Models
Make up & Styling: Karoline Aasbø
Assistent: Daniel Johansen
I det siste har det kommet så mange bilder av meg selv, og så mange lange tekster, så nå kommer det tre bilder jeg har tatt nå i høst. Enkelt og greit. Hugs.
Året 2015 – del 1
Det er snart nyttårsaften, og derfor er det på plass med en liten oppsummering av året. Jeg hadde egentlig tenkt å skippe det, men så tenkte jeg at det kanskje kan være bra. Året har jo hatt mye bra å by på og, selv om de dårlige månedene kanskje har satt det gode litt i skyggen. Men, her er i alle fall et lite innblikk i året 2015 – både på godt og vondt.
I februar fortalte jeg at jeg ble voldtatt som syttenåring. Blogginnlegget ble lest og kommentert av veldig mange, og også der kom det en hel masse dritt i kommentarfeltet. Dagbladet repostet innlegget, og jeg ble også intervjuet av Adresseavisen. Innlegget finner du her.
Jeg satte på hair extensions, og gikk fra å ha kjempekort hår til langt, blondt hår! Weird.
Jeg hadde fine helger med fantastiske Vilja.
Så dro jeg plutselig til Hollywood, som ble årets høydepunkt! Jeg jobbet i et managementbyrå i Trondheim, og ble derfor kjent med Hans-Erik Dyvik Husby, og da havnet jeg plutselig i Santa Monica. Der var jeg gjest på Independent Spirit Awards, som er en filmprisutdeling på stranda i Santa Monica. Det var kvelden før Oscar-utdelingen, og omtrent alle de samme filmene var nominert her. En once in a lifetime-opplevelse!
I mars prøvde jeg meg på å være moteblogger igjen…
Jeg dro også til Dublin og spilte poker-NM, men det er ikke mye å snakke om.
Så ble det april, og vi dro til søstersen for å feire påska i Sverige sammen med Vilja, mamma, Brynjulf, Jørgen, Randi Annette, søstersen og mannen, og selvfølgelig også mine fine tantebarn.
April ble igjen måneden hvor livet ikke akkurat ble så enkelt for meg. Her skriver jeg litt om det. Ikke lenge etter påskeferien ble jeg lagt inn på Orkdal DPS. Allikevel søkte jeg meg inn på Norsk Fotofagskole rett før fristen gikk ut, og kom inn. Ikke at jeg følte noen særlig stor glede av det på dette tidspunktet, akkurat…
Mai kom, og jeg ble kjent med Renate på Orkdal. Vi prøvde å trene så mye som mulig, noe vi faktisk klarte med stil! Jeg, Renate og Frida tok dessuten litt fri fra DPS-en, og dro på shopping til Trondheim.
… Og jeg farget hår – igjen.
Og årets innleggelse ble visst ikke helt som de tidligere innleggelsene. Forvirring er vel nøkkelordet. Det skreiv jeg en god del om i juni, og det finner du her. Syns vel i ettertid det er ganske så… Rotete. Og pretensiøst. Haha!
Jeg reflekterte også over hvor slitsomt det må være å være pårørende, og det kan du lese her. Jeg er glad for at de holder ut. Og dette var vel nok bilder og oppsummering for del 1. Så kommer del 2 etterhvert! 
A perfect soul, a perfect mind, a perfect face… A perfect life
Et bilde av meg selv bare for at jeg er en selvopptatt, falsk og og dum bloggejente som ikke tenker på annet enn når jeg skal fylle på en ny dose med restylane og sette på nye vippeextensions. Et bilde av meg selv bare for at jeg vil vise verden hvor fantastisk pen jeg er, selv om jeg helt sikkert bare er flink til å finne gode vinkler, og egentlig ser helt jævlig ut. Et bilde av meg selv for at jeg ønsker å skape psykiske problemer hos andre jenter. Spiseforstyrrelser, sosial angst og depresjon. Et bilde av meg selv bare for at jeg kun vil vise alt det rosa i livet mitt, så jeg kan holde fasaden om det perfekte liv oppe. Et bilde av meg selv for at jeg faktisk tror jeg er noe.
Generation lost
Her kommer en fotoserie jeg har begynt med, som jeg også brukte som en oppgave på Norsk Fotofagskole. Jeg skal fortsette med den, for å samle fler slike bilder til serien. Utrolig gøy å jobbe med! Her tar jeg jo et lite oppgjør med hvordan ting er i dag, med tanke på forbilder og måten mange foreldre presser grensene på, spesielt i USA. Ser dere hvem disse barna skal være? Og vad tycks?