DK
Psykisk helse

Jeg går i sinnemestring

Jeg går i sinnemestring. Jeg går i terapi for å lære å takle sinnet mitt. Først tenker jeg «herregud, det er sånt jeg ikke kan si, for det er for flaut», men så tenker jeg: Det er da ikke noe flaut med å faktisk gjøre noe med problemene sine, det er ikke noe flaut med å ville bli et bedre menneske, en bedre utgave av seg selv, av den man har blitt. Og når jeg tenker meg om, så er det da heller ikke så rart at jeg er sint. Jeg har mange grunner til å være sint. Det er ikke noe galt i å bli sint til tider. Det er en normal reaksjon, det er noe de aller fleste av oss blir, og det trenger ikke være så dumt heller. Men plutselig kan sinne bli et problem, som det ble hos meg, og da er det vel ikke noe med det å ta tak i det som er flaut, eller?

I mai i fjor begynte jeg å bli så sint av typen at jeg ikke klarte å styre hva jeg gjorde. Jeg rakk ikke tenke «dette er ikke en bra måte å reagere på», jeg bare reagerte. Impulsivt og kraftig, uten kontroll. Jeg vil ikke gå i detalj, men selvfølgelig gjorde og sa jeg mye jeg angret på ganske så kort tid etterpå, da jeg var kommet tilbake til meg selv, da jeg gjenvant kontroll. Etter en stund så skjønte jeg at jeg trengte hjelp til å endre reaksjonsmønsteret mitt. Jeg trengte hjelp til å få kontroll, og jeg er så glad for at jeg nevnte dette for behandleren min! Jeg har en psykiatrisk sykepleier fra kommunen som behandler nå, og har gått til henne i … halvannet år nå, tror jeg (er det virkelig så lenge?), og hun er så flink! Hun sendte meg videre til ei dame som har spesialisert seg på sinnemestring. Hun er også virkelig fantastisk! Hun har hjulpet meg med så utrolig mye allerede, og da er det ikke bare sinnet mitt jeg tenker på, men også evnen til å kontrollere reaksjonene mine når jeg møter triggere jeg tidligere ikke tålte å møte.

For ja. Triggere møter jeg ofte. Det er ikke sånn at vips, nå er jeg frisk, nå blir jeg ikke lenger trigget av noe som helst. Det er ikke sånn at vips, nå er det ikke noe som plager meg lenger, nå er det ikke noen fare for at jeg skal falle tilbake til destruktive mønstre og handlinger. Det var jo aldri handlingene og reaksjonene som var problemene. De var resultatet. De var måten å reagere på, de var overlevelsesteknikker, de var automatiserte mønstre. Vi kan vel nesten si at de var blitt instinkter. Å snu sånt er ikke bare å bestemme seg for det. Det er jo en grunn til at det skjer, gang på gang, selv om man aldri ønsker det selv. Det er en grunn til at man reagerer som man gjør, gang på gang, over tid.

Nå er jeg på god vei til å mestre situasjoner jeg tidligere ikke mestret. Takket være sinnemestringa har jeg gått i gang med en prosess hvor jeg lærer å reagere annerledes. Tenke annerledes, føle annerledes, reagere annerledes. Alt henger jo sammen, og det er ikke en enkel jobb å jobbe så hardt med seg selv at man klarer å forandre automatiserte mestringsstrategier, men jeg er så godt på vei nå! Det gjør meg så glad! Det gjør meg så glad at jeg kan møte triggere uten å ende opp der jeg endte opp før. At jeg ikke lenger med en gang tyr til det destruktive. At jeg ikke mister kontroll like ofte. Det skjer sjeldnere og sjeldnere, og jeg føler jeg bare blir flinkere og flinkere til å ta gode valg for meg selv.

Jeg håper så inderlig at progresjonen fortsetter. For ja, jeg har fremdeles ting jeg må jobbe med, og man kommer vel kanskje aldri helt i mål. Så lenge man er villig til å jobbe med seg selv så har man i alle fall et godt utgangspunkt, mener jeg. Så krysser jeg fingrene for at jeg ikke bare «lurer» meg selv og gjemmer alle de negative reaksjonene og følelsene et sted så det plutselig eksploderer. Haha, det har jeg blitt litt redd for i det siste nemlig, at jeg egentlig ikke har lært å reagere annerledes, men at jeg bare ignorerer og begraver alt. Jeg tror ikke det, og jeg håper for all del ikke det, men jeg er alltid redd for å falle tilbake. Den der frykten kommer jeg vel ikke utenom noen gang. Jeg vil ikke tilbake, jeg vil ikke ned, jeg vil fortsette stødig fremover og oppover, jeg vil fortsette å utvikle meg til å bli den Drea-en jeg kan like å være. Takket være sinnemestringa og de to flinke damene der, er jeg godt på vei.

Bildegalleri

Skriveglede

Hver gang jeg legger meg, kommer jeg alltid på noe jeg må skrive ned. Derfor er mobilen min full av merkelige notater i stikkordsform som antagelig ingen andre enn jeg skjønner. I går kom jeg plutselig på en stor, ny del i et plott jeg har begynt å skrive på, og jeg ble selvfølgelig så gira at det ble vanskelig å sovne. Jeg noterte det jeg trengte å notere for å huske, la fra meg mobilen og prøvde å sovne. Heldigvis funka det til slutt, jeg sovna og kunne stå opp i dag med skrivelyst og motivasjon. Jeg skriver fremdeles på Psykehus-prosjektet altså, men jeg måtte bare la det få en liten pause. Jeg så meg blind, jeg ble lei og mistet motivasjonen til å skrive, så da hoppa jeg over til et roman-prosjekt. Fiktive skikkelser, fiktiv historie, ingen regler. I dag falt plutselig tittelen på plass og. Altså, det er fullt mulig den endres, det er jo ganske tidlig i prosjektet (jeg har kun skrevet rundt 5000 ord), men jeg har brukt mye tid på å lete etter en tittel uten å ha funnet noe jeg har likt. I dag lette jeg ikke. Den bare dukket opp helt av seg selv og var helt perfekt! Haha, er det ikke sånn det ofte er?  Uansett, jeg elsker å skrive. Det er seriøst så utrolig givende at dere aner ikke!

Og ja, btw, bloggen har fått en ny header og greier. Hva syns du? Nå skal jeg fortsette skrivinga, jeg, før jeg må stikke på vekterkurs trinn tre senere i dag. Etter denne helga er jeg ferdigutdanna vekter! Enn det. Hugs! RETTELSE: Etter neste helg, selvfølgelig. Det er kurshelg da og!

Bildegalleri

Omvendtland

Søndagene når Vilja har dratt hjem til pappaen sin igjen er de verste. Det blir så tomt. Jeg slår på høy musikk. Legger meg på rygg på gulvet; Bare da kan musikken virkelig fylle meg. Men det forblir like tomt. Jeg forblir like tom. Tristheten blir ikke mindre av vakker musikk.

liggerhersitat liggerher2

Jeg savner denne kosete pelsballen veldig i blant.

Tristhet har en tendens til å virkelig fylle meg når den først kommer. Jeg blir ikke bare litt trist. Jeg blir uendelig trist. Heldigvis vet jeg den ikke er kommet for å bli denne gangen. Ikke for å fylle meg så veldig lenge. Kanskje er den borte allerede i morgen. Kanskje må jeg bare lære meg å akseptere å bli uendelig trist i blant, som i dag, uten å legge så veldig mye mer i det. Kanskje må jeg bare lære å leve litt i omvendtland. Tenke det motsatte av det jeg egentlig tenker. Dette er ikke verdens undergang. Dette er ikke depresjon. Alt var ikke bedre før. Livet er mitt er ikke håpløst. Jeg er ikke håpløs. Jeg skal få til noe. Jeg skal bli noen. Forresten; Jeg er noen. Sånn. Omvendtland.

Psykisk helse

Unge, dumme jenter som får som fortjent

Jeg blir kvalm og sint og sur og trist og lei og jævlig forbanna. Sophie Elise Isaksen ble i forrige uke skrevet om i en sak hos Dagbladet om en ubehagelig hendelse ved bassengkanten i syden. I kommentarfeltene under Dagbladets facebooksider, ble reaksjonene store. «Agurknytt….! Utrolig respekt til denne damen.. som klarer å få nyheter av dette», «Null verdighet, null selvrespekt», «Tok bare a på låret og beit a i puppen og så feis a avgårde hu snasne oppblåsbara Barbara». Dette er bare et raskt, lite utdrag av hva jeg kunne finne av kommentarer. Vi har altså – tross mer fokus og åpenhet om både voldtekt og psykisk helse de siste årene – en lang vei å gå når det kommer til å skulle legge til rette for åpenhet.

«Vet du hva, jeg tror deg ikke.»

For jeg har tenkt på en ting. Eller, mange ting. Jeg valgte i fjor å skrive et blogginnlegg om en gang jeg ble voldtatt, og fikk enorm respons. Jeg fikk utrolig mye støtte og mange oppløftende, fine ord, men jeg fikk også kjenne litt på hvilke holdninger vi nordmenn har ovenfor unge jenter og overgrep. «Hun er ikke tøff for å skrive dette, nei, idet den påståtte voldtekten mest sannsynlig bare er noe hun innbiller seg» og «Du har ikke anmeldt fyren? Og likevel skriver du nasjonalitet? Er du klar over at du stigmatiserer norske gutter som gruppe? Vet du hva, jeg tror deg ikke. Du er bare ute etter å spre hat mot norske gutter, og
beskytte de verste svina som går i gjeng og brutalt overfaller og voldtar norske jenter.»

mej3

Selv om det finnes en hel masse fantastiske mennesker som gir støtte, som både tror deg og som skjønner at dette er et stort samfunnsproblem, har en stor andel av den norske befolkningen et alvorlig holdningsproblem. Om jeg for eksempel hadde sagt at jeg har blitt (forsøkt) voldtatt på fest enda en gang, også denne gangen hjemme hos en «kompis» på et nachspiel, så hadde min troverdighet fått seg en alvorlig knekk. Sannheten er jo at det faktisk er sånn. Jeg lånte ei seng, jeg var full, han var full, jeg våkna av at han prøvde sitt aller beste (som ikke var så mye å skryte av) på å få til et samleie, men som på grunn av en tampong og en jentekropp som absolutt ikke verken hadde lyst eller var klar, ikke ble så lett å gjennomføre. Et overgrep var det allikevel – for det trenger faktisk ikke være et fullført samleie før man tar skade av det.

«Vi forbinder voldtekt med grusomme forbrytere, og ikke fulle gutter, menn, kompiser, naboer eller autoritetspersoner med et jævla stort holdningsproblem i bunn.»

Troverdighet. At noe skal skje en gang kan jo liksom hende. At noe lignende skal skje på nytt, det er tydeligvis veldig lite sannsynlig, på tross av at en undersøkelse gjort av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress i 2014 røpte at 1 av 10 kvinner har blitt voldtatt minst én gang i løpet av livet. (Link til sekundærkilde, siden lenken til rapporten ikke lenger fungerer). Halvparten før de fylte 18 år. Men hei. Jeg er nok bare PR-kåt og oppmerksomhetssyk, og finner opp begge hendelsene bare for å få en kronikk publisert hos VG eller et intervju hos TV2.

Eventuelt kan vel mange tenke «om du har blitt voldtatt to ganger på fest hjemme hos kompiser – til og med i løpet av samme år (!) -, så henger du med feil folk. Du burde visst bedre. Du burde ha lært.» Det er jo ganske naturlig å tenke. Men det er ikke sånn. Vi forbinder voldtekt med grusomme forbrytere, og ikke fulle gutter, menn, kompiser, naboer eller autoritetspersoner med et jævla stort holdningsproblem i bunn, som drikker for mye, som blir for kåte, og som ser ut til å glemme at et samleie skal ha to deltagende parter – og ikke kun én. Ikke med menn vi ser på Bunnpris og smiler og sier hei til i det daglige. Ikke respekterte menn med gode og brede nettverk. Ikke menn som har ei vakker kone og flotte barn hjemme.  Og da er det mye lettere å skylde på at ei sytten år gammel jente var så dum at hun la seg i ei ledig seng for å sove på nachspiel i et miljø hun faktisk så på som trygt.

«Det er et tragisk paradoks at man som misbrukt kan komme til å misbruke seg selv.»
– Kristin Spitznogle

Vi snakker for lite om holdningene. Vi jobber for lite med å endre dem, og vi snakker for lite om hva de fører til. Hvilke skader dette synet på voldtekt, på overgrep, og på unge, dumme jenter som burde ha visst bedre, gir. Vi snakker for lite om hva som skjer etterpå. Om marerittene, søvnparalyse, seksuell dysfunksjon, problemer med seksuell identitet, angst, depresjon, psykiske lidelser, problemer med skole og jobb. Vi snakker for lite om hvor disse (minst) ti prosentene av den kvinnelige andelen av befolkningen ender opp. Hvor de havner. Og vi snakker for lite om at sex til slutt faktisk blir en form for selvskading. (Godt blogginnlegg av Kristin Spitznogle finner du av å trykke på linken. Det er fra 2012, men absolutt ikke irrelevant.) Kanskje er det ikke så usannsynlig at når man først har opplevd et overgrep, så skjer det igjen. Ikke for at man er dum eller naiv eller ønsker oppmerksomhet, men for at man allerede er skadet.

Selv skreiv jeg i blogginnlegget i fjor at jeg hadde bearbeidet alt av overgrep jeg har opplevd. Jeg trodde kanskje det, men det er nok ikke før nå nylig jeg har skjønt alle skadene det har gitt meg. Og tenk at kun en liten endring i folks holdning rundt dette temaet kan forhindre så mye vondt for så mange mennesker. Mange depresjoner, mange innleggelser, mange resepter på antidepressiva. Jeg tror det er her vi må begynne. Noen mirakelkur finnes nok ikke, men dette er noe jeg virkelig syns vi burde fokusere mer på. Forebygging over tid, og ikke bare at det har skjedd når det først har skjedd, men hva det fører til og hvordan man kan forhindre at så mange jenter ender opp i en evig ring av destruktiv og selvskadende selvbebreidelse og selvforakt.

mej2

Psykisk helse

Vi er ikke alle like

depressed

En jævla deppa Drea i 2013.

Nå kommer jeg helt sikkert til å høres ut som en utakknemlig drittunge, men det er absolutt ikke meningen. Jeg skal prøve å forklare det så godt jeg kan. Når man sliter med depresjoner, strømmer det til med mennesker som har egen erfaring med det, som så gjerne vil hjelpe med alle mulige råd. Drikk grønn te! Ikke tenk negativt! Bruk positiv tankekraft, tenk at dette klarer du! Tren! Vær sosial! Ikke vær redd for våren! Ikke stress! Ikke tenk at du blir deprimert igjen i år som tidligere år! Gjør ditt, gjør datt. Ikke gjør dét, og ikke gjør dét. Gjør sånn, for det fungerte for meg! Det er sånn man takler depresjoner. Jeg skjønner de sier det i beste mening, men det fungerer dessverre motsatt.

Når man har vært syk i mange år, så begynner man etterhvert å kjenne seg selv og sykdommen sin ganske så godt. Man har helt sikkert et stort støtteapparat rundt seg, og man har helt sikkert prøvd en hel drøss med greier for å ta knekken på depresjoner. Man har helt sikkert oversikt over hva som har fungert for andre. Man har helt sikkert ganske så god oversikt over det meste, for er det noe som interesserer oss, så er det vår egen helse og psyke. En bipolar depresjon kommer helt uten grunn. Man trenger ikke være trist i utgangspunktet. Det trenger ikke å ha hendt noe. Den bare kommer, just like that. Det er en kjemisk reaksjon i hjernen. Den er ikke utløst av hendelser som dødsfall, endring i samliv eller hverdagsliv. Det er derfor den er så vanskelig å gjøre noe med. Det er ikke bare å drikke litt te, trene regelmessig eller ikke frykte at dette skal være starten på en ny, tung depresjon som kan ende katastrofalt. Så enkelt er det bare ikke.

Du vil ikke tro hvor mange som kommer til meg med alle mulige tips, som om dette var det enkleste i verden. Som om å unngå en dyp depresjon er noe man burde lære seg etter så mange år – siden det fungerte utmerket for dem. Å bli friskere er ikke kun medisiner og terapi, sies det. Men for meg føles det sånn. Jeg jobber med meg selv og hvordan jeg skal takle ting hver eneste dag. Jeg prøver å gjøre gode valg. Jeg har prøvd trening som et forebyggende tiltak, uten hell. Jeg har lagt meg inn tidlig i en depressiv episode, også uten hell. Jeg drikker grønn te. Jeg snakker høyt om hva jeg føler og tenker og mener. Jeg prøver å unngå alkohol når jeg innerst inne vet at jeg ikke har godt av det. Jeg har mestringsplan i samarbeid med DPS. Jeg har fri tilgang til å bli innlagt når som helst. Når det passer meg. Jeg prøver hvert eneste år! Jeg trenger ikke tusenvis av råd jeg selvfølgelig allerede har prøvd. Jeg trenger ikke hjelp fra andre som – no offense – ikke aner hvordan jeg er. Hvordan min sykdom er. Som ikke kjenner meg. Som ikke kjenner til min sykehistorie.

Jeg syns det er supert at ting har fungert for deg, men psykisk sykdom er svært individuelt. Kom gjerne med tips og råd, men ikke snakk til meg som om det du sier er fasit. Ikke snakk til meg med lille venn-tonen. Ikke si til meg at jeg en dag kommer til å forstå. Ikke si til meg at jeg en dag kommer til å klare det du klarer. Ikke si at jeg en dag kommer til å sette pris på sykdommen – og ikke hate den. Jeg får hjelp. Både fra et profesjonelt behandlingsteam og meg selv. Jeg trenger virkelig ikke bedrevitende prekener daglig fra flere enkeltsåtende mennesker med egen erfaring, mennesker jeg ikke en gang kjenner.

Jeg sa jeg sikkert kommer til å høres ut som en utakknemlig drittunge. Det får så være. Det er tungt å hele tiden skulle få høre at det egentlig er min egen feil at jeg ikke unngår depresjoner hvert eneste år. At jeg ikke gjør de rette tingene. At jeg antagelig ikke vil eller prøver nok. At jeg ikke er åpen for å prøve ting som foreslås. At jeg ikke er åpen for endring. At jeg ikke har skjønt det enda. At jeg ikke har knekt koden som de har gjort. For all del, kom gjerne med tips og råd – men da må dere lytte først. Høre på hva jeg har å si, og ikke bare gå ut i fra at jeg er som alle andre. For det er jeg ikke. Det er ingen av oss. Vi har våre historier, og selv om man ofte finner mange likheter, så er vi ikke et fellesskap. Vi er ikke én. Vi kan aldri forstå hverandre fullt og helt, og ingen av oss er eller har mer rett enn den andre. Ikke vær nedlatende mot meg. Jeg er stolt av alt jeg gjør, selv om jeg – i motsetning til deg – enda ikke har funnet noen vidunderkur.

Bildegalleri

Tried to see the world through your eyes

windowpuppylove

Minor Majority – (Think I´m) Up For You & I

Jeg er lei. Tanker og følelser flyr akkurat dit de vil, mens jeg sitter igjen tiltaksløs og sliten. Jeg burde være glad. Jeg burde nyte ferie. Jeg burde klare å slappe av, og våkne opp klar og opplagt for en ny dag. Jeg burde glede meg til de neste to ukene. Men så lett er det visst ikke. Kroppen og hjernen min motarbeider meg. Det er sånn det føles. Om livet var ei vekstang, så har noen slengt på 20 kg for mye på hver side av min stang. Mest av alt har jeg lyst til å krølle meg sammen i senga med dyna helt opp til halsen med en stykk kosevalp som kysser meg på kinnet tett inntil meg. Og jeg vil bli der. Helt til jeg kan våkne opp uten å tenke «hvordan skal jeg komme meg gjennom denne dagen?». Helt til jeg ikke lenger bare tenker på alt jeg burde – men at alt det går helt av seg selv. Slik det burde være.