DK
Psykisk helse

Appreciation

happyface

Et gammelt bilde av en smilende meg.

I skrivende stund sitter jeg i senga på DPS-en. Redbull på nattbordet, gode, gamle Dont Speak av No Doubt ut av høytalerne… Oh. My. God! Det ble rød strek under «høytalerne», så det gikk akkurat opp for meg at det heter «høyttalerne». Høyttaler, dere! Ikke høytaler! Hva faen… Seriøst, jeg er snart tjuesju år og oppdager at jeg har tatt feil om det der hele livet! Det er ganske snålt. Jeg mener… Jeg kommer ikke over det. Høyttaler. Hjelp. Men uansett. Jeg sitter på rommet på DPS-en og er litt stolt av meg selv. Det var jo det jeg egentlig skulle skrive om.

Jeg har vært her siden mandag. Etter å bokstavlig talt ha løpt vekk fra en tvangsinnleggelse på fredag, brukte jeg helga på å tenke på hva jeg egentlig bør gjøre, og konkluderte til slutt med at en ny innleggelse kanskje kunne være bra, og om det ikke var bra, så kunne jeg jo bare dra hjem igjen og rykke tilbake (eller frem) til start igjen uansett. Ikke mye å tape på å prøve med andre ord, så selv om kroppen strittet i mot verre enn ei sta ku midt på landeveien på mandags morgen, så sitter jeg altså her nå og tenker på at jeg er litt stolt av meg selv.

For stolt? Ja, jeg er litt stolt. Jeg har hatt to-tre dager som jeg vil beskrive som bedre enn på så lenge at jeg ikke husker nøyaktig hvor lenge, og det er ganske så utrolig. I forrige uke – og noen uker bak i tid – har ting vært så ille at det ikke er noen vits i å prøve å forklare det, for det er noe som en bare kan skjønne om en har kjent og følt det selv. Jada, nå syter hun igjen, men det er sant.

Å skulle forklare at hodet ikke hører sammen med kroppen, at man ikke klarer å lese eller skjønne sine egne tanker, men bare se dem fly rundt omkring i hodet i full fart, at en bil kjører nedover veien og er en bil, men egentlig ikke er en bil allikevel, at puta i senga er en katt, selv om man vet at den bare er en pute, at man vil «hjem» selv om man sitter hjemme, at man ser lysglimt som ikke er der, at man hører lyder som ikke er der, at man ikke lenger vet om man egentlig eksisterer, eller om man bare er noens fantasifigur og kan forsvinne når som helst, at man har blackouts sånn at flere døgn i strekk bare forsvinner totalt fra minnet så man ikke en gang kjenner igjen det nye huset til søsteren sin neste gang man er på besøk (selv om man fikk omvisning i alle rom forrige gang), at man ikke klarer å svare på enkle spørsmål man får, for man klarer ikke få tak i verken ord eller tanker, så alt man tenker og sier er «jeg vet ikke», mens man stirrer ned i gulvet og lurer på om det er plantet kameraer i lampene eller om de på sykehuset egentlig ikke utfører ECT-behandling, men driver med hemmelig hjerneforskning… Vel. Å skulle forklare sånt er jammen ikke lett, og jeg tror det er enda vanskeligere å skulle skjønne det.

Jeg har fått tilbake ordene, jeg har fått tilbake tanker, jeg føler meg veldig mye mer «vanlig» igjen, men jeg tror ikke det er mulig å beskrive alle slike ting – eller alt det andre jeg kunne ha nevnt som føk rundt i hodet mitt på samme tid. Poenget: Det har vært tungt. Det har vært jævla slitsomt, men denne uka har vært bedre. Denne uka har vært bedre. Jeg er som alltid dritredd for at det plutselig skal være over når jeg våkner i morgen, i overmorgen eller dagen etter der, og kanskje er det det. Kanskje våkner jeg og kjenner at ting kommer tilbake, at jeg blir verre, at det tar overhånd igjen. Men det er verdt å fortelle dere at akkurat nå føles det som en enorm sliteseier å «kun» kjenne på depresjon, tunge tanker og tidvis angst, og ikke hele den suppa jeg nevnte i korte trekk over i tillegg. Jeg gikk for en innleggelse, selv om alt i meg skrek «nei!», og akkurat nå har det betalt seg mer enn jeg hadde håpt på. Det får frem et lite smil.

Og det… Det er absolutt ikke så verst.

Psykisk helse

Vi er ikke alle like

depressed

En jævla deppa Drea i 2013.

Nå kommer jeg helt sikkert til å høres ut som en utakknemlig drittunge, men det er absolutt ikke meningen. Jeg skal prøve å forklare det så godt jeg kan. Når man sliter med depresjoner, strømmer det til med mennesker som har egen erfaring med det, som så gjerne vil hjelpe med alle mulige råd. Drikk grønn te! Ikke tenk negativt! Bruk positiv tankekraft, tenk at dette klarer du! Tren! Vær sosial! Ikke vær redd for våren! Ikke stress! Ikke tenk at du blir deprimert igjen i år som tidligere år! Gjør ditt, gjør datt. Ikke gjør dét, og ikke gjør dét. Gjør sånn, for det fungerte for meg! Det er sånn man takler depresjoner. Jeg skjønner de sier det i beste mening, men det fungerer dessverre motsatt.

Når man har vært syk i mange år, så begynner man etterhvert å kjenne seg selv og sykdommen sin ganske så godt. Man har helt sikkert et stort støtteapparat rundt seg, og man har helt sikkert prøvd en hel drøss med greier for å ta knekken på depresjoner. Man har helt sikkert oversikt over hva som har fungert for andre. Man har helt sikkert ganske så god oversikt over det meste, for er det noe som interesserer oss, så er det vår egen helse og psyke. En bipolar depresjon kommer helt uten grunn. Man trenger ikke være trist i utgangspunktet. Det trenger ikke å ha hendt noe. Den bare kommer, just like that. Det er en kjemisk reaksjon i hjernen. Den er ikke utløst av hendelser som dødsfall, endring i samliv eller hverdagsliv. Det er derfor den er så vanskelig å gjøre noe med. Det er ikke bare å drikke litt te, trene regelmessig eller ikke frykte at dette skal være starten på en ny, tung depresjon som kan ende katastrofalt. Så enkelt er det bare ikke.

Du vil ikke tro hvor mange som kommer til meg med alle mulige tips, som om dette var det enkleste i verden. Som om å unngå en dyp depresjon er noe man burde lære seg etter så mange år – siden det fungerte utmerket for dem. Å bli friskere er ikke kun medisiner og terapi, sies det. Men for meg føles det sånn. Jeg jobber med meg selv og hvordan jeg skal takle ting hver eneste dag. Jeg prøver å gjøre gode valg. Jeg har prøvd trening som et forebyggende tiltak, uten hell. Jeg har lagt meg inn tidlig i en depressiv episode, også uten hell. Jeg drikker grønn te. Jeg snakker høyt om hva jeg føler og tenker og mener. Jeg prøver å unngå alkohol når jeg innerst inne vet at jeg ikke har godt av det. Jeg har mestringsplan i samarbeid med DPS. Jeg har fri tilgang til å bli innlagt når som helst. Når det passer meg. Jeg prøver hvert eneste år! Jeg trenger ikke tusenvis av råd jeg selvfølgelig allerede har prøvd. Jeg trenger ikke hjelp fra andre som – no offense – ikke aner hvordan jeg er. Hvordan min sykdom er. Som ikke kjenner meg. Som ikke kjenner til min sykehistorie.

Jeg syns det er supert at ting har fungert for deg, men psykisk sykdom er svært individuelt. Kom gjerne med tips og råd, men ikke snakk til meg som om det du sier er fasit. Ikke snakk til meg med lille venn-tonen. Ikke si til meg at jeg en dag kommer til å forstå. Ikke si til meg at jeg en dag kommer til å klare det du klarer. Ikke si at jeg en dag kommer til å sette pris på sykdommen – og ikke hate den. Jeg får hjelp. Både fra et profesjonelt behandlingsteam og meg selv. Jeg trenger virkelig ikke bedrevitende prekener daglig fra flere enkeltsåtende mennesker med egen erfaring, mennesker jeg ikke en gang kjenner.

Jeg sa jeg sikkert kommer til å høres ut som en utakknemlig drittunge. Det får så være. Det er tungt å hele tiden skulle få høre at det egentlig er min egen feil at jeg ikke unngår depresjoner hvert eneste år. At jeg ikke gjør de rette tingene. At jeg antagelig ikke vil eller prøver nok. At jeg ikke er åpen for å prøve ting som foreslås. At jeg ikke er åpen for endring. At jeg ikke har skjønt det enda. At jeg ikke har knekt koden som de har gjort. For all del, kom gjerne med tips og råd – men da må dere lytte først. Høre på hva jeg har å si, og ikke bare gå ut i fra at jeg er som alle andre. For det er jeg ikke. Det er ingen av oss. Vi har våre historier, og selv om man ofte finner mange likheter, så er vi ikke et fellesskap. Vi er ikke én. Vi kan aldri forstå hverandre fullt og helt, og ingen av oss er eller har mer rett enn den andre. Ikke vær nedlatende mot meg. Jeg er stolt av alt jeg gjør, selv om jeg – i motsetning til deg – enda ikke har funnet noen vidunderkur.

Bildegalleri

Home again

dreablogg1 dreablogg3

Hjemme. Godt, men også litt kjipt. Vilja har dratt hjem til pappaen, og etter så mange gode dager med henne på Frøya, så er det litt (ganske) stusselig å sitte alene i sofaen. Uten latteren hennes, uten smilet, uten en sovende gullunge i senga. Det verste med å komme hjem var allikevel å komme hjem til en gjenglemt kyllingfilet i kjøleskapet… Gjett om den lukta. Det lukter i kjøleskapet fremdeles – etter flere vask med både zalo, grønnsåpe og klorin! Det begynner heldigvis å gi seg nå, da… Jeg er seriøst så klums og distré og så glemsk! Huff…

Det beste med å være hjemme igjen derimot, er musikkanlegget. At jeg endelig kan høre musikk høyt og synge med, uten at jeg gidder å tenke så altfor mye på de stakkars naboene mine som antagelig banner og holder seg for ørene om de hører meg. Fnis. Jeg er så avhengig av høy, herlig musikk at det å være uten god lyd i to uker, er skikkelig rart. Headset i stua hjemme hos mamma er liksom ikke helt det samme. Om du har noen gode musikktips forresten, så tar jeg gjerne imot! Får aldri nok å høre på. Jeg er veldig glad i rolige coverversjoner av kjente låter, Silversun Pickups, Coldplay, Of Monsters and Men, Lana Del Rey, Imagine Dragons, Siri Nilsen og sånt, for å nevne noe. Jeg liker jo det meste, men den melankolske, rolige sjangeren er helt klart favoritten. Hugs!

Psykisk helse

Bipolar

holdfast

Hold Fast på Familien. Etter en energisk og heftig konsert! Deres nye album heter forresten «Bipolar», noe jeg syns er en veldig morsom tilfeldighet – derav tittelen i dette innlegget.

Jeg ligger i senga, men sovner ikke. Kanskje prøver jeg litt for hardt og, siden jeg vet jeg skal tidlig opp i morgen. Siden jeg vet at lite søvn ofte kan sette i gang en prossess jeg bør være foruten. Men jeg får ikke sove, og før jeg vet ordet av det, har jeg en hel bok i hodet. Jeg tenker på bokmål, og setningene bare dukker opp – en etter en. Jeg plukker opp mobilen og noterer stikkord, for jeg vet at jeg aldri i verden får sove før det er gjort. Jeg legger den fra meg, og snur meg mot veggen i fosterstilling – slik jeg alltid ligger når jeg sover.

Men nei. Heller ikke nå får jeg sove. Alt jeg klarer å tenke på er å skrive alt det som fyker rundt i hodet mitt med en så stor hastighet at de fleste antagelig hadde blitt svimmel. Jeg innser at jeg ikke kommer til å sovne før det er gjort, så jeg heiser det hvite flagget, tusler inn på stua og setter meg under pleddet i sofaen. Macen plasserer jeg i fanget, åpner Word og spyr ut ord på de hvite arkene. Word vommit. I et helvetes kaos. Den ene setningen henger ikke på greip med den neste, men det gjør ingenting. Jeg vet jeg kan rydde opp i det senere. Nå gjelder det bare å få alt ut, så jeg kan få sove. En liten opptur er i emning. En kontrollert sådan. Så lenge jeg ikke mister fotfeste, er det ikke bare helt greit – men også veldig, veldig etterlengtet. Kreativiteten vil jeg ikke være foruten.

Psykisk helse

Psykiatriens Paradoks

Det er ikke rart det overdiagnoseres med psykiske lidelser og forstyrrelser i hytt og pine, når det faktisk er sånn at man trenger en diagnose for å bli tatt på alvor. For å ikke bli sett på som et patetisk menneske som bare «hermer» etter andre psyke, eller som bare syter og klager over å være sliten, trist eller urolig. Det burde ikke være nødvendig å ha en diagnose å slå i bordet med for å bli sett på som et menneske – som alle andre – som sliter med sitt, som har tunge tider, som har perioder med dårlig søvn eller som mener de faktisk forstår hva mennesker med diverse psykiske diagnoser går gjennom. Av og til er det verken samfunnet eller uvitende mennesker som er psykiatriens største fiender. Av og til er det faktisk psykiatrien og pasientene selv som fordømmer mest.

Jeg skulle så veldig gjerne kommet med kildehenvisninger eller linker til artikler som «beviser» mine påstander over, men det har jeg ikke. Og det kan egentlig være det samme. Dette er synsing fra min side, basert på egne feil, erfaringer og observasjoner. Min kritikk er todelt. Den ene delen går mot behandlere, miljøkontakter, leger, psykologer, ambulansepersonell eller hva det nå skulle være som er i kontakt med psykiatriske pasienter. Det finnes ingen tvil om at det jobber en hel del mennesker innenfor psykatrien som ikke behandler mennesker som folk. Som ikke tar folk på alvor. Som ikke ser situasjonen for hva den er. Den andre delen er mot pasientene selv.

Jeg syns man skal være forsiktig med å peke fingre på mennesker rundt seg, brøle høyt ut om alle sine egne diagnoser og fortelle vedkommende at de ikke har noe å klage over. At de ikke har en fjerneste anelse om hvor mye fælere livet er med alle disse diagnosene. Det er greit å kreve å bli sett og forstått som psykisk syk – men det er ikke greit å kreve å være den eneste som skal bli sett! Eller den som skal bli sett mest. Jeg syns ikke det er rett å kreve all plass i den psyke verden vi lever i. De fleste av oss har en fot innenfor, på et eller annet vis, og smerte måles kun i ens egen skala. Ikke med en universiell en, med ordene «rett» og «galt» skrevet på hver sin pol.

Jeg syns det ofte blir så dobbelt, at vi psykisk syke skal dele og fortelle i det uendelige for å minimalisere stigmatisering, fordommer og uvitenhet, men så er vi selv med på å øke tabu rundt det ved å peke på hverandre å hviske «hun aner ikke hva smerte er» eller «man må ha disse diagnosene for å kunne fortelle om sin egen smerte.» Det må være rom for psykiske problemer utenfor psykiatrien også. Det må være rom for å prate om psyke som ikke grenser til det ekstreme. Kanskje bør vi innføre «hverdagspsykiatri» som et like hot begrep som «sommerkroppen». Kanskje er vi så heldige at det til og med ligger litt god, gammeldags forebygging i det. At det må være lov å åpne kjeften og bli hørt ei god stund før man ligger tvangsinnlagt i reimer på psykiatrisk avdeling med tre diagnoser tredd over hodet

Psykisk helse

Mer kaostanker

flowers1
Hører for tiden på: Emily Barker & The Red Clay Halo – Pause

Nydelig låt. Hør den. 

Det har blitt kveld. Kroppen er fremdeles ikke rolig. Sovepillen har ikke slått inn, så jeg sitter i senga på rommet med musikk på og macen i fanget. Hodet jobber ustanselig, som den har gjort i hele dag. Jeg er sliten, men ikke trøtt. Vanligvis ville jeg kanskje sett frem til å legge meg nå, og få noen timer søvn. Men nei. Jeg gruer meg til å sovne. Ikke for at det å sove nødvendigvis er så fælt (selv om det ofte er det og, med alle sinnsyke mareritt og drømmer som er så fæle jeg ikke en gang har mulighet til å beskrive), men for at jeg ikke vil våkne. Er ikke det rart? At man får så lite lyst til å legge seg for at det betyr at man må våkne til en ny dag. Igjen. Akkurat som i går.

Dagen i dag er også preget av store kontraster og motstridelser. Som for eksempel at jeg kjeder vettet av meg, men ikke har lyst til å finne på noe som helst. Løsningen blir å løpe opp og ned mellom stua og rommet her på DPS-en, høre musikk, se fire og et halvt minutt av en tv-serie (før jeg går lei og ikke orker sitte stille lenger), prate med folk her, og irritere meg over dem og alt det de gjør. Jeg blir irritert, og det vises. Jeg småkjefter på andre pasienter. Selv om jeg vet at det er meg problemet ligger hos, og ikke dem.  Ikke mye som skaper ro og… Hva skal man si… Harmoni i kroppen, akkurat. Det er den der uroen… Den som kribler i kroppen hele tiden. Som får tankene til å fly til tabulagte steder, igjen og igjen og igjen. Nesten konstant. Kun med små pauser hvor jeg oppriktig ler av Frida for at hun er morsom, og får etterlengtet fri fra irritasjonen min og negativt tankekjør. Små pauser. For vips! så er alt tilbake. Selv om jeg fremdeles sitter der på akkurat samme måte og smiler, prater og ler. Tilsynelatende frisk som en fisk.

Det er da det slår meg hvor mye vi ikke ser av hverandre. Hvor mye vi ikke forstår. Nå, når jeg ikke forstår noe av meg selv engang. Tenk hvor mye som ikke er som det ser ut. Ting er ikke svart/hvitt. Ting er aldri svart/hvitt. Uansett hva man prater om. Det finnes alltid andre vinkler. Andre måter å se ting på. Andre forståelser enn ens egen. Jeg føler meg liten. Jeg har min boble av forståelse, og alle andre mennesker har sin egen. Hva betyr tankene mine da? Hva betyr min forståelse når den ikke gir meg noe positivt? Hvordan kan jeg slippe unna min egen boble, og heller hoppe inn i noen annens? Kan jeg ikke bare… Se annerledes på ting? Tenke annerledes? Få vekk de automatiske destruktive, skumle tankene som dukker opp uten at jeg rekker å registrere at de er der? Kan noen fortelle meg hvordan?