Hei, dere! Jeg ligger i senga og har gitt opp å sove for lenge siden. Jeg husker ikke sist jeg sov ei hel natt, haha. Det var luksus, det! Når man sover godt, og ikke er vant til å ha mareritt, våkne hver time eller kun sove 3 timer per natt, så tenker man ikke over hvor digg det faktisk er. Nå hadde jeg betalt dyrt for ei eneste natt med uavbrutt, sammenhengede søvn i mer enn 2 timer. Fordelen med å sove lite er jo at man er mye våken, og får mye tid til å gjøre ting. Haha! Men nok om det.

Jeg har en forespørsel. En liten bønn, nesten. Når man går ut og inn av institusjoner år etter år, er det vanskelig å se de menneskene som har en psykisk sykdom som aldri kommer til å forsvinne, men som allikevel er friske mesteparten av tiden. Friske nok til å aldri vurdere om man egentlig orker, om du skjønner hva jeg mener. Det er ikke alltid så lett å verken se eller høre de historiene, selv om alle rundt en forteller at «det er mange med bipolar lidelse som lever godt og stabilt», for eksempel. Vel. Det er mulig, det. Nå trenger jeg bare å høre om de menneskene. Jeg trenger å se de. Jeg trenger å få et håp om at det ikke skal bli sånn her, eller eskalere videre slik det har gjort de siste fem årene, år etter år.

Så om du er en av disse, hadde jeg virkelig satt pris på en liten kommentar. Eller en mail. Eller en melding på Facebook. Et eller annet. En eller annen solskinnshistorie som kan lyse opp håpet litt. Og nå skal jeg slutte å skrive, før jeg høres ut som et ordtak skrevet på ei masseprodusert treplate. Dere skjønner vel tegninga. Jeg hadde satt veldig pris på det! Hugs.