Søteste Vilja er på plass her hjemme hos meg, og det gjør veldig godt. I helga blir det bursdagsfeiring, siden hun fyller hele 7 år på mandag! Hun er ei skikkelig storjente nå, altså. Beklager for kornete mobilbilder, men jeg skal ta litt finere bilder med kameraet på bursdagsfeiring i morgen. Det blir kos! God fredag, alle!
Her er noen av mine favorittbilder av Vilja oppgjennom årene. Kvaliteten på bildene er ikke noe særlig å skryte av, for jeg har lagret dem fra bloggen og forstørret så de skal fylle ut bloggen som den er nå. Derfor ser fokusen rimelig crap ut. Jeg orker ikke lete etter alle enkeltbildene rundt omkring på mange forskjellige harddisker, så for denne gangen får det bare gå! Sooorreeey! Tenk at hun snart fyller syv år. Og tenk at jeg har tatt så enormt mange bilder av henne, bilder jeg syns er skikkelig fine – selv om det er lenge siden og jeg ikke ante hva jeg dreiv med omtrent. Joda, jeg lærte meg raskt manuelle innstilliger på kameraet, men resten hadde jeg vel aldri særlig peiling på. Jeg gjorde det jeg syntes så bra ut. Ofte trodde jeg nok at jeg var bedre enn jeg var, men disse bildene… De liker jeg fremdeles, selv om de har sine feil og mangler. De to øverste for eksempel… De er litt vel glatte, haha. Jeg skulle kompensere for høy iso, og tok litt hardt i… Sånn er det. Vilja er i alle fall alltid vakker, og jeg får vel aldri understreket nok hvor mye hun betyr for meg. Hvilket av disse liker du best?
Endelig ble det Vilja-helg! Ei helg med jenta som er så ubeskrivelig god! Ei helg full av planer. Vi skulle både på skøyteisen og en tur i bassenget, for det hadde Vilja bestemt. Hun var veldig ivrig på å vise meg hvor flink hun har blitt til å gå på skøyter. I det minuttet jeg ser henne når jeg henter henne, så endrer det seg i meg. Det er alltid like godt å høre henne rope «mamma!» når hun ser meg. Gleden i stemmen hennes, den lille kroppen som kommer løpende for å bli løftet opp i armene, lykkelig og tilfreds.
På butikken kjøpte vi hver vår rosa drikkeflaske. «Den er bra, sjø, mamma! Jeg har sånn hos pappa!», sa hun ivrig, og forklarte meg i detalj hvordan den fungerte. At det var umulig å søle med den.
Så tok vi bussen hjemover. Vi satte oss bakerst, da alle de andre setene var opptatte. Noen hadde tegnet på seteryggen foran henne, noe hun selvfølgelig både la merke til og kommenterte.
– Det er ikke lov til å tegne på setene, mamma.
– De bør komme i fengsel, sier hun humoristisk.
Så ler hun.
– Små barn tegner på setene, men ikke jeg, for jeg er stor. Også har jeg ikke med meg blyant , da. Ikke tusj heller.
Jeg måtte le. Den type latter som bare er ekte tvers gjennom. En latter som Vilja får frem til stadighet, som gjør meg lykkelig fra innerst og ut. Så ler hun og, og vi er i gang. Domino-effekt.
Vi drar hjem, fyller saft i de nye, rosa drikkeflaskene våre. Vi skåler. Og ler. Dagen går så alt for fort, og plutselig er hun i seng, klar for å lade batteriene for en høyst aktiv morgendag. Jeg blir sittende på stua og høre henne snorke lett inne på soverommet. Den skapningen der. Hun er den beste i verden.
Midt på natta våkner jeg med feber og en enorm trang til å… Vel. Spy. Hei, spysjuka. For et latterlig tidspunkt å komme på. Du er ikke velkommen her. Det ser ikke ut til å plage den noe særlig, for den forsvinner ikke. Den vil heller ikke høre på meg når jeg sier at den heller kan komme neste helg.
Vilja drar hjem til far tidlig på lørdag. Jeg ligger i sofaen med pleddet og selvmedlidenheten på, men det er ikke omgangssyken som plager meg mest. Det er savnet, det er følelsen av at jeg ble fratatt denne dyrebare helga med jenta mi, at det er to uker til neste gang, og at jeg med ett føler meg som en mor som ikke er der nok. Jeg strekker ut arma for å få tak i drikkeflaska mi, og ser plutselig på Vilja sin – som fremdeles står på bordet full med fruktfest-saft. Jeg begynner å grine. Sånn på ordentlig, tårene bare renner i ukontrollerbare strømmer av typen som ikke er så lett å stanse. En fin kombinasjon av omgangssyke, Vilja-savn og den voksende, tunge følelsen i brystet jeg har kjent på i det siste.
Se, så gøy hun har det! … Ehe. Ja. Det vil si, dette var jo bare under lystesten, så her var hun nok ikke så lei. Men å være med på shoot for ei på snart syv, det er absolutt ikke noe gøy. Heldigvis er det ikke ofte hun trenger å være med heller, da. Men at hun er verdens søteste kan vi vel være enige om. Dette var altså en gang i høst, for hun var ikke med til Oslo denne helgen. Tihi. Jeg har ikke fått lagt over alle bildene fra i går på macen enda, siden jeg glemte minnekortleseren, og brukte sånn derre stort minnekort på halvparten av bildene. Så da får jeg pent vente til å blogge litt behind the scenes til jeg er hjemme ikveld. Jeg hadde i alle fall en kjempefin dag i går, med masse moro og veldig god stemning! For en gjeng med flotte damer! Bare hyggelige, glade og koselige damer!
Nei, nå skal jeg finne frem en iskald redbull og se litt tv i hotellsenga før jeg begynner pakkinga og reisen hjemover til Trondheim.
Jeg henger litt med nebbet i dag, men det skal jeg ikke skrive så veldig mye om akkurat nå. Det får bli i morra. I stedet poster jeg altså en hel drøss med bilder av den største gledessprederen i livet mitt. Vilja. Bildene er tatt nå i juleferien hjemme hos mamma på Frøya. Vi hadde det skikkelig fint! Vilja spikka pinne til grilling av pinnebrød, vi spilte Den forsvunnede diamanten typ femtifire ganger, vi spilte barne-Alias (som Vilja var utrolig flink i!) og bare koste oss (omtrent) hele tiden. Den jenta der har humor i massevis. Hun er den største tøysekoppen jeg kjenner, og jeg digger det! Hun får meg alltid til å le – bortsett fra da hun var overtrøtt en ettermiddag, da, og ikke ville slutte å pille meg i øret når jeg ba henne om det. Haha! Nå er det jo litt morsomt. Det er helt klart morsommere i ettertid enn akkurat der og da… Tenk at hun fyller syv år om mindre enn en måned. Yikes! Det er ganske sjukt. Ikke bare for at tiden går fort, selv om det selvfølgelig også er sant, men for at jeg er mamma til ei som snart er syv! Sukk. Jeg savner henne så mye, men frem til neste helg så får Skype være et trøstende plaster på såret.
Herregud, så uvirkelig det føles at dette var Vilja for over seks år siden. Hun som har blitt så stor nå! Og smart og snill og god og morsom og rar og fantastisk. Dessuten er det gøy å se tilbake på bilder jeg tok for så lenge siden. Jeg har redigert disse på nytt, for der var det mye rar redigering kan jeg røpe. Og jeg tok enormt mange bilder og. Jeg mener… Så sinnsykt mange bilder, og innimellom ble det noen fine og. Men jeg tror det var mest flaks, haha! Anyways, jeg skal fortsette å bla i gamle minner, for det er utrolig kos. Hugs!
Er ikke denne hettajakka the cutest thing!? Jeg elsker minions, så da jeg så denne på markedet på torget i går, så måtte jeg kjøpe den til Vilja! Hun var egentlig ikke like gira, men da jeg sa at hun kunne få en kosehund om hun lovte å bruke den, så var det greit. Så da ble det altså hettejakke og kosehund på henne i går. Haha! Nå skal vi spise lunsj. Fiskepinner og kakao. Greit å være seks år, ass! Hugs.
Høstferie = Viljatid! Så i dag kommer hun, og vi har planlagt en hel masse gøy. Kino, basseng, fiskepinner. For ja, fiskepinner har hun bestilt til middag. Og prinsessen må da selvfølgelig få det som hun vil – selv om det ikke akkurat er gourmetmat i mine øyne. Og så må vi selvfølgelig ta en hel drøss med bilder. Ingenting er så godt som å ha nok energi og godt nok humør til å være en god mamma! Spesielt etter mange måneder der verken energi eller godt humør har eksistert overhodet. Hugs.
Litt dårlig kvalitet, siden jeg bare lagra bildet fra bloggen og forstørra det i PS. Aner ikke hvor originalbildet ligger…
I dag har jeg bladd gjennom gamle Vilja-bilder og blogginnlegg fra da vi bodde på Heimdal, og det førte til et grinehelvete uten like. Det startet med å lese dette blogginnlegget, for det er mye av det som står der som gjør meg veldig, veldig trist nå også – på samme måte som det gjorde den gangen. Jeg savner Vilja så utrolig mye hver eneste ukedag og hver eneste helg jeg ikke har henne. Jeg skulle ønske jeg leverte henne på skolen, hentet henne, lagde middag, hjalp til med lekser, kjørte henne på overnatting hos venner, ble med på svømmekurs og så videre, og så videre. Den type mamma har jeg ikke muligheten til å være nå, uansett hvor mye jeg vil.
Jeg klikket meg videre i bloggen, og fant innlegg som dette og dette, som skildrer gode øyeblikk med mor/datter-kontakt og mamma-mestring. Hverdagslivet som jeg så stort savner. Jeg blir så trist av å tenke på at ting har blitt som de er, når jeg helst skulle ønske de var helt annerledes. Det er så mye jeg vil endre, men så aner jeg ikke om det kan gå eller hvordan. Så har vi frykten for våren, som jeg nevnte tidligere her i bloggen. Høsten er en bipolardepresjon-fri periode for meg, men nå føler jeg at jeg sliter på den helt vanlige, normale måten i stedet. Sånn som det skal være. At vonde ting skal gjøre vondt. At ting skal gå litt opp og ned. At man som helgemamma skal savne og være trist over å savne. Det som er så tungt med det er at dette vanligvis er tiden jeg har å ha det bra på, og nå virker det som at jeg går glipp av det og. Til våren har det tidligere blitt skikkelig ille, og selv om jeg ikke vet om det blir sånn til neste år, så er det det jeg er mest redd for i hele verden.
Jeg vil avslutte med en video av Vilja som jeg laget for flere år siden. Den har dårlig kvalitet og er ikke bra laget overhodet, men den er av Vilja, har en nydelig sang og er ganske så trist. Og trist er vel stikkordet i dag, er det ikke? Hugs.
Vilja ville dele litt Tom&Jerry-kjeks med en ensom, liten due som trippet rundt oss der vi satt på benken på Trondheim Torg. Jeg advarte og sa at det antagelig lokke frem en hel del fuglevenner til denne lille krabaten, men det var ikke noe problem for lillefrøkna. Helt til det plutselig flakset måker og duer overalt! Haha, jeg lo og tok bilder, og hun ropte «Mamma, hjelp mæ, HJELP MÆ DA!» Til slutt hørte jeg på stemmen at det faktisk var nok, så da la jeg vekk kameraet, tok henne i hånda og så løp vi vekk derfra med kjekspakken i hånda. Og sånn ellers har vi hatt ei superfin helg, og nå – når hun er tilbake hos pappaen sin – så savner jeg henne ekstremt allerede. Buhu. Hugs.