Yndlingsmotivet.
Litt rotete oppsett på bildene, men det får så være. Alle klær fra H&M.
Jadda, enda fler Viljabilder. Hva kan jeg si? Det er ikke rart hun til stadighet dukker opp på bloggen. Hun er jo tross alt yndlingsmotivet mitt, noe som i og for seg er en ganske så naturlig greie. For det første; hun er jenta mi. For det andre; hun er lett tilgjengelig. Får jeg plutselig lyst til å ta bilder av noen, så er jo hun den jeg er her hjemme med. For det tredje; jeg elsker å ta bilder av henne. Elsker. Nå er ikke jeg den som kaster ut ordet elsker hit og dit altså, og syns i grunn det i nittini prosent av alle tilfeller høres jævla pompøst og gladkristent ut (noe som kanskje kan ha noe med settingen det blir brukt i å gjøre, og ikke selve ordet), men når jeg sier at jeg elsker å ta bilder av henne så mener jeg det virkelig. Jeg trenger ikke å si så mye hele tiden. Jeg trenger ikke å tvinge frem noe. (Selv om jeg selvfølgelig «dytter» henne litt i rett retning i blant, og ber henne gjøre noe om jeg ser det kan passe.) Jeg kan bare holde kjeft og følge etter mens jeg holder kameraet tett inntil øyet. Bare være på rett plass til rett tid. Bare være rask nok. Bare følge med og virkelig se, i grunn. Og knipse. Masse.
Forresten! Vilja har spørrerunde, så om du vil stille henne et spørsmål eller to så kan du gjøre det her.
Spørsmålsrunde – spør Vilja!
I dag tenkte jeg at jeg skulle gjøre en liten vri på spørsmålsrundene jeg har hatt jevnlig på bloggen alle de årene jeg har blogget. I dag skal dere fremdeles få spørre om akkurat det dere vil, men denne gangen skal spørsmålene gå til Vilja! Svarene kommer i videoblogg, og det kan jo sikkert bli ganske så morsomt. Jenta snakker jo utrolig mye, og sier de mest utroligste ting. Så, det hadde vært gøy med noen spørsmål! Hva vil dere spørre Vilja om? Shoot.
Under pressure.
La barn være barn.
Boller og brus og tunge avskjeder.
Forrige søndag hadde vi besøk av mormor og mosse, og etter at vi hadde vært på lekeplassen og lekt ei stund så gikk vi til bensinstasjonen for å kjøpe boller og brus. Og litt «sjokke» eller «sjokoage», som Vilja veklser mellom å si, som selvfølgelig er sjokolade. Brus og sjokolade slo an like bra som alltid for godtegrisen, og det gjorde selvfølgelig også besteforeldrebesøk. Vilja elsker å ha folk på besøk, og blir alltid like lei seg når folk må dra. Da kommer surleppa og tårene frem, og hun nekter å gi ha det-klem. Jeg forstår henne godt. Det er alltid mye morsommere å si «hei» enn «ha det». Jeg husker godt hvor trist jeg ble da jeg og Jørgen (tvillingbror) tok tog alene, og mamma og pappa stod igjen på perrongen og vinket. Det var jo rett og slett hjerteskjærende, men gikk heldigvis over så fort vi kom frem til farmor og farfar på Steinkjer. Så ble det trist å vinke ha det til dem også, da det var på tide å dra hjem igjen. Er det ikke typisk? «Ha det» er alltid mye verre. «Hei» er bedre.
8 starred songs.
God morgen! Som en bra start på dagen så gir jeg dere noen av de sangene som spilles mest på min Spotify for tiden. Bare for at jeg liker dem så godt, og for at jeg elsker å få musikktips selv også. Kanskje noen av dere også setter pris på det like mye som jeg gjør! Så. Gi meg gjerne sangtips i retur, om du mistenker at du har nogenlunde samme musikksmak som meg. Nå skal jeg straks ta buss (med musikk på ørene, selvfølgelig) til skolen, og når jeg er ferdig der er det rett på jobb på Fame til klokka åtte ikveld. Lang dag, as usual! Ha en fin dag, alle. Hugs!
Mumford & Sons – White blank page
Fint barn, fin sang.
Mumford & Sons – I gave you all
In front.
I går var jeg faktisk foran kamera, og ikke bak for en gangs skyld. Karianne Kaas går på Norsk Fotofagskole og hun tok bilder av meg, og om du trykker på navnet hennes kan du se fler av bildene. Jeg hadde det gøy foran kamera også, jeg! Og Vilja sneik seg selvfølgelig med på noen bilder hun også, linselus som hun er. Skulle tro hun var lei av å bli fotografert, men neida. Hun stilte seg opp rett foran meg, hun. Center of attention! Tihi. Men nå må jeg fikse meg klar til skolen. Ciao!
Video: Idolaudition.
Vilja på Idolaudition 2011!
Jepp, så kom det en liten video plutselig da. Kunne jo selvfølgelig gjort dette til et stort og flott prosjekt, men det har jeg høyst sannsynlig ikke tid til før i totusenogførti, så da ble det gjort på ti minutter istedet. Og resultatet er selvfølgelig deretter også, but that´s not the point. Litt gøy var det da allikevel… Sant? Ehe. Enjoy!
Det er en del av prosessen.
Av og til, bare av og til, så blir jeg redd for å skuffe meg selv. Når man sier drømmene sine ut høyt så gir man seg selv stor fallhøyde. Når man først har sagt noe, så er det virkelig for alle andre enn en selv også. Det blir ikke lenger bare en bortgjemt, skjult drøm, men noe du åpenlyst prøver å oppnå – mens alle kan følge nøye med på prosessen. Om man ikke skulle klare det så er det selvfølgelig verre at hele verden også vet at du ikke klarer det, enn om man bare går rundt med et smil og holder kjeft om sine største og innerste ønsker for sitt eget liv. Da er det jo ingen som vet at man feiler. Da slipper man medlidende blikk og flåsete kommentarer som så åpenbart kun beviser at de rundt en tenker akkurat det man er så redd for at de gjør – at man kun er en taper som ikke lyktes med det man så høylydt ropte ut at man skulle klare. Taper.
Men, kanskje er det litt sånn at det er mye lettere å feile i skjul. På alle måter. Det er lettere å takle selvfølgelig, men det er også lettere å feile. Eller for å si det på en bedre måte; det er verre å lykkes. Om du ikke engang har nok tro på deg selv til å fortelle verden hva du vil bli eller gjøre i livet, så hvorfor i all verden skulle du klare det da? Det er en grunn til at det sitter uoppdagede talenter rundt omkring og knuger på bortgjemte (og nesten glemte) drømmer uten å komme noen vei, mens andre ikke fullt så begavede (men allikevel godt over gjennomsnittet talentfulle) kommer akkurat dit de vil. Det er ikke kun tilfeldigheter som spiller inn. Det handler ikke om flaks og uflaks. Ofte er det kun en selv og ens tvil som står i veien for suksess.
Tvil er litt som skumring, det. Den snur ikke. Den gjør det mørkere og mørkere og mørkere, helt til det blir så mørkt at man ikke lenger klarer å se klart. Har man først begynt å tvile på seg selv så er det ikke lett å se ting som de er. Og du kan banne på at du ikke kommer til å få så mye hjelp til å se sola igjen fra andre heller, for å si det sånn. Igjen; overlevelsesstrategier. De sterkeste klarer det. De svake sitter igjen sultne, trøtte og deprimerte med påklistra glis som så tappert prøver å fortelle verden at de så absolutt ikke har urealiserte drømmer liggende uåpnet i hjertene sine.
Det er på de små scenene de store stjernene blir født. Vilja synger i «mikrofonen» sin og lager show for publikum (meg).
Det snakkes ofte om selvrealisering og hvor viktig det er for oss som individer å føle mestring. Jeg tror man i stor grad er i stand til å velge litt selv hvilken sirkel man tar del i når det gjelder akkurat dette. For det med selvrealisering er helt klart en sirkel, enten den er ond eller god. Går du inn for noe med genuin tro på at du kan… nei, på at du skal klare det, så gir det enormt mye bedre energi enn om man tenker «jaja, pyttsann. Jeg kan jo kanskje prøve…» Å gi seg selv lov til å feile er kanskje fornuftig i blant, men det er også forbanna teit spør du meg. Gir du deg selv lov til å feile så gir du garantert opp mye raskere enn du ville ha gjort om du i utgangspunktet tenkte at dette er noe du burde klare. Å gi seg selv lov til å feile er kun en feig handling for å slippe å ta stilling til følelsene man får når ting ikke går helt som man selv ønsker. Men vet du hva? Det er en del av prosessen. Det er av å vokse på motgang, og ikke unngå den, at man kommer dit man vil.
Kaizers Orchestra – Prosessen.
- Nyere innlegg
- 1
- …
- 16
- 17
- 18
- 19
- 20
- 21
- 22
- …
- 38
- Eldre innlegg