Viljaklemmen(e) jeg fikk da jeg hentet henne i barnehagen i dag fikk meg til å smile bredere enn… nei, jeg kommer ikke på noen sammenligninger, men jeg smilte i alle fall så bredt som det er mulig å gjøre. Hun er fantastisk. Virkelig. Og det var egentlig alt jeg ville si i dag, for nå er jeg nødt til å jobbe ferdig så jeg får sove litt snart. Det samles opp litt jobb når man velger å dra til Praha i desember. Ja, også kan jeg vel kanskje nevne at jeg har blitt pokeravhengig. Og at jeg vurderer å kjøpe meg et digitalt piano i julegave til meg selv. Det var dagens news fra meg. Nattnatt!

«Jeg vil til pappaaaaa!» Hun gråter, og vil ikke bli med inn. I stedet står hun ute. I plaskregnet. Jeg står på trappa med en handlepose i den ene hånda, kanin, ryggsekk og vogna i den andre. Vi har nettopp kommet oss hjem fra den daglige stressløpeturen fra bussen til barnehage og fra barnehagen til bussen igjen. Vi må løpe for å rekke den tilbake til Heimdal, for neste buss går jo ikke akkurat innen kort tid. Jeg dytter vogna inn i gangen, og setter fra meg alt jeg har i hendene. «Kom da, Vilja! Kom så skal vi gå inn og lage middag! Tomatsuppe og egg, akkurat som du ville ha i dag. Og etterpå skal vi synge og kose oss i sofaen!» Responsen er heller dårlig. Ikke engang det å få velge middag i dag hjelper. Ikke lovnad om sang og kos i sofaen heller. Hun hikster, og gjentar seg selv. «Jeg vil til pappaen min og Ingunn!»

Det gjør vondt. Jeg skjønner selvfølgelig at jenta er glad i meg og hun ikke har det fælt når hun er hos meg, men det gjør allikevel vondt. Vondt for at jeg har valgt noe som ikke er til hennes beste. Vondt for at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med det. Vondt for at jeg ser at det går negativt uttover Vilja å ha to hjem hun blir delt likt mellom. Vondt for at jeg må løpe med henne til barnehagen. Vondt for at jeg må jobbe mye. Vondt for at jeg av og til spør om noen kan sitte barnevakt, så jeg kan jobbe enda mer. Vondt for at jeg er alene med henne, og derfor ikke får gjort like mye som jeg kunne ha fått om vi hadde vært to – sammen. Vondt for at samvittigheten svir så jævlig. Vondt for at det kanskje – naturlig nok – er  litt mer stressende å være hos meg, enn å være hos Kaj og Ingunn som er to. Som har bil. Og Kaj som har fri fra jobb hele den uka han har Vilja. Vondt for at jeg gjør så godt jeg kan, uten at det er bra nok.

Jeg leser artikkel på artikkel om hvor usunt 50/50-deling er for små barn, og blir bare mer og mer redd for at det stemmer. Hva skal man gjøre? Jeg elsker å være med Vilja. Vi har det kjempegøy når vi er sammen, og jeg føler jeg gjør en god foreldrejobb. Men etter at jeg slutta å flytte ut og inn av leiligheten på Heimdal annahver uke, og Vilja har begynt å flytte mellom de to hjemmene, så har ting forandret seg. Det er ikke like lett lenger. Det kan ikke være lett for en treåring å plutselig ha to hjem. Og plutselig ha nye personer inn i livet sitt, uten helt å forstå sammenhengen. Det er klart det blir komplisert. Jeg skjønner det så godt. Allikevel er det ekstremt vanskelig å vite hva som er rett å gjøre. Hvordan skal vi løse det så Vilja får det best mulig? Det er så vanskelig. Det er faktisk så vanskelig at jeg griner bare jeg skriver om det. Seriøst. Jeg føler det er en tap-tap sak. Conclusion: samlivsbrudd anbefales ikke om man har barn. It sucks.

Lukestar – Flying Canoes.