Vilja har ikke mye til tomt blikk. Vilja er et suksessmenneske. Mitt favorittmenneske.
Lana Del Rey – We Were Born To Die

Jeg hater tomme blikk. Tomme blikk tilhører mennesker som ikke tenker lenger enn sin egen nesetipp og som bare går rundt i de tafatte, hjernedøde rutinelivene sine med intetsigende ansiktsuttrykk og halvskjeve smil. Som tar morgendagen for gitt. Ja, som i grunn tar alt for gitt. Uten ambisjoner, uten bekymringer, uten verken glede eller sorg, uten tap og uten seire. Mennesker som ikke tenker på dypere ting enn middagsplanene for resten av uka eller været til helga. Mennesker som ikke føler noe som helst, og som ikke lar seg affektere av andre mennesker overhodet. Jeg hater tomme blikk.

Tomme blikk vises godt på bilder. Kanskje er det derfor jeg ser tomme blikk overalt. Kanskje er det derfor jeg så og si aldri liker noen. Fine Marte sier jeg liker alle. Hun tar litt feil. Jeg liker ikke alle. Jeg bare… godtar dem. De er som de er. Jeg er som jeg er. Jeg respekterer dem. Okei, så har hun vel i og for seg rett. Det er få jeg misliker, og jeg kan være hyggelig mot de fleste uten å vri meg i mental smerte. Jeg liker derfor kanskje så og si alle (og nesten ingen på samme tid), men det er få jeg tenker mer over enn å bare godta dem for hvem de er. Og tilpasse meg til det. Det er sjelden jeg treffer mennesker jeg virkelig ser. Eller føler jeg ser, i alle fall. Det er sjelden jeg treffer mennesker som interesserer meg mer enn «skal du ut i helga?» eller «fin hund du har», om du skjønner hva jeg mener. Hva har det med tomme blikk å gjøre? Det har alt med tomme blikk å gjøre.

Det er de med tomme blikk jeg kun godtar. Tolererer. Intet mer eller mindre. De jeg godt kan snakke og le med. Til og med bry meg om. Men, det er de med blikkene jeg… hva skal man si? Det er de som interesserer meg. Det er de jeg tror kan overbevise meg om at livet ikke kun er en evig, håpløs jakt etter alt man ikke har og aldri kan få. Og kanskje er det de jeg føler kan forstå meg best også. Og omvendt, selvfølgelig.

Når jeg tenker meg om så ombestemmer jeg meg. Tomme blikk tilhører ikke de overnevnte menneskene. Tomme blikk er vel egentlig kun mangel på kjemi. Derfor overrasker det meg alltid hvor vanskelig ting skal være når man for en gangs skyld møter et blikk. Enten er jeg en ekstremt dårlig menneskekjenner (noe jeg alltid har trodd var en av mine sterkeste sider), eller så er faktisk livet kun en evig, håpløs jakt etter alt man ikke har og aldri kan få. Også for meg, som så og si har innsett at det er sånn. Man skulle jo tro at innsikt og forståelse ga noen fordeler der. Nesten på samme måte som at første steg mot å bekjempe et alkoholproblem er å innrømme at man har et problem. (Uten at det ligger et skjult budskap bak akkurat den der.) Men… Kanskje ikke? Kanskje er vi bare evig dømt til å være naboen til han med det grønneste gresset og de fineste rosebuskene, alle som en. Også naboen. Du vet, også han med premiumplenen.