Vilja er på Kreta. Jeg har derfor ikke vært med Vilja på snart tre uker nå. Tre uker. Det er lenge det, selv om tiden går fort. Jeg savner henne veldig. Å se hverandre på skjermen på Skype blir liksom ikke helt godt nok når rman vet hvor mye bedre det er å få en ordentlig klem. Når man vet hvor mye bedre det er å være i samme rom og le av og med hverandre. I en travel og stressende hverdag kan det av og til bli vanskelig å nyte hvert eneste sekund. Det kan til tider bli vanskelig å legge merke til alle koselige, fine ting som er rett foran nesen på en. Det er derfor det er godt å savne. Da husker man alle disse småtingene. Man kommer på hvor mye man virkelig setter pris på å være sammen. På en klem. På et smil. Man kommer på hvor glad det umiddelbart får en til å føle seg. Hvor viktig man føler seg når noen virkelig er oppriktig glad og lykkelig for å være der sammen med en, og at verken en selv eller den andre kan tenke seg å være noe annet sted. Hvor gøy man har det. Uten at jeg skal slå på sippemusikken, finne frem lommetørklet og skrive så dypt og følsomt at jeg spyr av meg selv, så vil jeg bare si at det er det det handler om. Å huske på hvor god hverdagen kan være. Og hvor viktig hverdagslykken er.

Barn er så herlige. Nå snakker jeg ikke om at de er søte å se på, at de sier morsomme ting eller… Ja, noen av de andre grunnene til at barn er herlige. Jeg tenker på ærligheten. Barns ærlighet er noe av det beste som finnes. Og barns empati og omsorg. Som for eksempel da jeg, Vilja, mamma og Brynjulf var på Egon og spiste pizza her en dag. Vilja fant en ballong som hun tok med seg. Etter noen minutter kommer en jevnaldrende gutt og sier at ballongen var hans. Vilja nekter å gi den tilbake, og gutten begynner å gråte. Jeg sier til Vilja at hun må gi tilbake ballongen til gutten, noe hun gjør svært motvillig. Så kommer surleppa frem, og nå er det Vilja som bryter ut i hikstegråt. Ikke mange metrene unna sitter en litt eldre gutt, rundt syv-åtte år tenker jeg, med ryggen til foran en pc og spiller spill. Han har fått med seg hva som har skjedd, tar pause fra spillet, snur seg mot Vilja og sier; «Du kan få min ballong.» Så gir han Vilja den oransje ballongen sin. Guttens pappa får med seg dette, gir tommel opp, skryt og ros. Svært velfortjent sådan.

Jeg ble så glad. Ikke for at jeg slapp å høre på Viljas grining, men for at et barn gjør noe sånt. Hvor lett hadde det ikke vært å bare oversett hele situasjonen? Hvor mange voksne hadde gjort det samme i en lignende situasjon (men kanskje litt mer «voksen» utgave der ballonger kanskje ikke var helt den store greia)? Og ikke minst; jeg ble glad av å se en pappa gi ros og skryt. Der er det gode verdier, tenkte jeg. Der er det god oppdragelse. Der har man et godt grunnlag som jeg kjenner igjen godt fra min egen barndom.

Man kan på mange måter si at barn er enkle. De sier det som det er. De gråter om de slår seg. De forteller oss hva de vil ha. De er rett frem, uansett. Mange vil kanskje påstå at barn velger enkle løsninger. Vel, om det er så enkelt – hvorfor fortsetter man ikke med det etterhvert som man blir voksen? Barn er modige. Barn sier i fra. Barn overser ikke. Barn reagerer. Barn viser følelser. Barn er ekte, og om det er å velge enkle løsninger så lurer jeg litt på hvorfor tilsynelatende minst åtti prosent av verdens voksne del av befolkningen velger å gjøre det totalt motsatte. Det er rart at det som er så enkelt og naturlig for barn, er så vanskelig for oss voksne. Barn, som ikke engang har det samme ordforrådet som de fleste voksne, har på merkelig vis lettere for å uttrykke seg i blant, uten å gjøre ting vanskeligere enn de er.

Jeg har mange ganger tenkt tanken «Åh, jeg vil tilbake til barndommen, til da alt var enkelt og bekymringsløst.» Før tenkte jeg ikke over hvor enkelt det egentlig er å ta et par steg tilbake, men allikevel fremover. Vi blir ikke voksne for at ting ikke lenger er bekymringsløst, men livet blir ikke lenger bekymringsløst for at vi blir voksne. Jeg måtte lese den setningen der fire ganger selv for å se om det kom ut slik jeg mente det. Skjønner du hvor jeg ville? Jeg mener… Alt kan ikke alltid være bekymringsløst og enkelt, men vi kan helt klart velge å gjøre det mye enklere og mye mer bekymringsløst enn vi gjør det til selv. Være litt enkle. Være litt «barn». Det er i alle fall min nåværende livsfilosofi. I´ll let you know how it works out!