A real good day

nyhest tusenfrydbwbwbwgladvilja

I dag. Tusenfryd. Sol. Is. Karuseller. Badeland. Mer is. Bamser. Glad Vilja. Glad meg. (Men glemte å ta med lader til kameraet sørover, så mobilbilder er alt jeg har.) 

Mer av Gizmo

soft2nyy11111 vovvvvvivinduny2Viljaoggizmo2

Okei, jeg vet at bloggen blir overøst med bilder av søteste Gizmo, men… Jeg kan ikke noe for det. Mulig dere blir lei, men jeg er langtifra lei. Så da blir det bare sånn. Han er helt perfekt. Jeg er veldig, veldig fornøyd.  Hugs.

Attitude

viljaboy1

Jammen, hva med MEG..?

nyviljaleiseg

nyveiljaleisei2o Vilja, sommer 2012. 

Ny header. (Høyreklikk og trykk «last inn siden på nytt» om du fortsatt ser den gamle.) Spontant. Den forrige minte meg mer om død og fordervelse til slutt. Huden min så blå ut. Jeg så død ut. Ble kvalm av den. Derfor ble det ny, med litt freshere hår-og hudfarge. Hva syns du? Og her er to «nye», gamle bilder av Vilja. Savn. Masse, masse savn. Det er det for i dag. Hugs. 

Ferieminner

syden7syden8 ny222nyyysyden3 syden2 syden1

Gran Canaria, februar 2013.

Før var sommeren helt annerledes. Kanskje er det med sommer som med jul og nyttårsaften; det mister liksom litt av gnisten når den barnslige gleden ikke lenger er tilstede. Husker du hvor lang julaften var før? Den varte jo i en hel evighet! Middagen kom aldri på bordet, og nissen kom aldri etter at maten var spist. Og de voksne ble aldri ferdige med kaffe og kaker før det ble åpning av gaver. Ting tok alltid en hel evighet, og tålmdodigheten var ikke mye å skryte av. Tålmodigheten er fremdeles den samme, men nå setter jeg nesten mer pris på kaka enn på gaveåpninga. Ventetiden er borte. Spenningen er borte. Det samme gjelder nyttårsaften.

Gud, som jeg savner å elske sommer. Jeg liker sommeren nå også altså, det er ikke det. Den bare mangler… noe.  Saft-is fra isbilen, trampoline, leke sykkelpoliti med venner (med papir festet til de stengene i hjulene som gjør til at det blir «motorsykkellyd» når man sykler), bading og… lek. Jeg savner virkelig sommerferie slik som det var før. Lang cola-is i kveldsvarmen mens man ruller rundt på rulleskøyter med bestevenninna. Leke spanere med walkie talkie mens man spionerer på nabofamilien. Være gal og ta et nakenbad med venninner på en sen og varm sommerkveld. Jeg savner til og med fisketurene med så store mengder knott at det klødde i timesvis etterpå. (Alt har sin sjarm.)

Det er vel kanskje det man har barn til, holdt jeg på å si. Nå er det liksom min oppgave å videreføre den gleden til Vilja. La henne få den samme gode følelsen av sommer. Kjøpe is og bare si ja så mye som mulig. Ta henne med på kveldsbad om det fremdeles er godt og varmt i lufta etter at sola har gått ned. La henne være våken en time ekstra for å hoppe litt ekstra på trampolina. Ta henne med på bilferier med bilbingo og billek. Dra til Legoland, dra til syden, stikke på kino når det regner så mye på campingplassen at man ikke er sikker på om teltet lenger står når man kommer tilbake. Generelt bare skape gode sommerminner for henne. Hvem vet, kanskje gir det meg en brøkdel av den gode, barnslige sommerfølelsen tilbake og? Det hadde ikke vært helt feil det heller.

Ikke pille nese

pilleneseny

Vilja

vilja

Emeli Sandé – Read all about it, Pt.III

Viljahelg igjen. Lykke. Og fin sang. Hør, hør. Og det er alt jeg har å komme med akkurat nå. Hugs. 

Ei lita jente

viljaleke1viljaleke3viljaleke2

Redigering: konverterer til sorthvitt. Gjør deretter skyggepartiene lysere, og midttonene mørkere i curves. Legger så på et lag som heter solid color. Velger fargen brun, gjør om til blending mode som heter «screen» og justerer opacity ned til det ser bra ut. Til slutt lager jeg et lag i gradient map som gir en lilla/brun-tone. (Bare å prøve seg frem med farger. Prøv med lilla til gul.) 

Vilja i snapshot-moments på lekeplassen i helga. Bilder jeg ikke har overtenkt eller nøye planlagt. Bilder jeg bare har tatt. Et raskt trykk med kun et halvt øye for å se om jeg i det hele tatt treffer med fokusen. Bilder trenger ikke alltid være perfekte for at man selv skal like dem. Heldigvis. Og om ingen forstår noe av det jeg prøvde å forklare under bildet, så… Vel. Da beklager jeg. Jeg er verdens verste til å forklare. Da burde jeg vel heller bruke bilder, men det orker jeg ikke. Det ødelegger bloggens utseende å ha masse sånne screenshots fra photoshop. Ja, jeg er seriøs. Det ser jo ikke pent ut… Oh, come on. Its a shallow world. Det får vi bare leve med. Hugs.

«Gjøre selv»

gjøreselv2

Det er sykt irriterende hvordan etterpåklokskap har en tendens til å være story of my life. Jeg mener… Det er ikke sikkert det bare er jeg som er en sånn, da. En sånn som aldri tror at man er som alle andre, og derfor ikke kan lære av andres feil. «Jeg gjør da ikke sånne feil. Så dum er jeg jo ikke.» Så kjører man på, da. Hvorfor har ikke noen skrevet en bok om alle åpenbare tabber man kommer til å gjøre i livet? De tabbene som mor alltid prøver å advare mot. Nei, vent. Jeg skjønner hvorfor. Ingen hadde kjøpt boka, for når man innser at man hadde hatt bruk for den, så hadde man ikke lenger hatt bruk for den allikevel. Er ikke det paradoksalt? «Denne boken trenger du, og den kunne spart deg for mye trøbbel og smerte, men det kommer du aldri til å innrømme før det er for seint», lissom. Så… Irriterende.

oppgitt2

Så man kjører altså på. Klampen i bånn på noe man tror er «min egen vei.» For eksempel så gleder man seg til å bli voksen så man kan bo for seg selv, være fri som fuglen og bestemme over egen økonomi. Være oppe så lenge man bare klarer og høre musikk så høyt at det ikke blir helt stille før tre timer etter at man har slått av alt som lager lyd.

Men så glemmer man å tenke på at det eneste man vet om penger, er at minst åtti prosent av månedslønna på trehundre kroner man fikk av mor og far, skulle gå til lørdagsgodteri (og de resterende tjue prosentene til fritidsklubben), og at ost er dyrt. Det er det man vet, for det er alt man har vært nødt til å tenke på tidligere. Mulig er det noen som pøser ut med en høylytt lektyre  om nrk-lisens, skatt, moms, ekstreme boligpriser, høye renter, strømregninger og kommunale avgifter, men jeg tør banne på at det var verre snorkelyder i den timen enn på herrerommet på diabetesavdeling. Om feite diabetikermenn hadde hatt et eget rom å snorke på, da. Se det for deg. Use your imagination. Jeg har maaaaalt, jeg har malt et bilde med oooord! (Fun fact, hopp over om du ikke liker avsporingernå lo jeg høyt av meg selv for at jeg selv syns det der hørtes ut som noe forfatter Hans Olav Lahlum kunne ha sag. I fullt alvor og med lange vokaler.)

Men tilbake til saken. Uhm… Den avsporinga fikk meg helt på ville veier, faktisk. Det ble helt stopp. Så da tror jeg egentlig at jeg bare kaller dette del 1 av denne greia her, så satser vi på at del 2 er like rundt hjørnet. Kloke skal vi bli, men truth to be told; klokka er halv tre på natta, jeg har drukket fire redbull (sugarfree, selvfølgelig) og har attention span verre enn en valp på sin første ferd i en hage full av sommerfugler, snegler, kattepuser og vannspredere. Jeg sier det igjen; se det for deg, så slipper jeg å si mer, og jeg skal (endelig) holde kjeft.

Lykkespreder

viljalykkehavingfunbloggonkeljøjehavingfunblogg viljagladhavingfun2viljaogonkel viljaspisegodt

 Vilja og jeg på bytur. Hotell, lekeplass, godteri, barne-tv, shopping, onkel Jørgen, gøy.

Jeg vet alle sier det. Jeg vet alle babler i vei – ustanselig – om hvor fine, smarte og supre barn de har. Hvor mye mer mening livet får når de blir foreldre. Hvor godt det er når fireåringen legger armene rundt halsen ens og sier «mamma, jeg elsker deg og du er den beste mammaen i hele verden». Jeg vet alle bare pøser ut om alt det der, og jeg vet hvor irriterende det er. Men allikevel er jeg bare nødt til å slenge meg på. For all del – jeg skal ikke male alt rosenrødt. Jeg er helgemamma. Annenhver helg får jeg være sammen med fireåringen min. Det er absolutt ikke nok, og hver dag er jeg redd for at hun, litt etter litt, skal miste den viktige, gode kontakten med meg. At hun, litt etter litt, skal glemme å sette pris på meg. Men nå skal jeg ikke gå mer innpå akkurat det der, for det er ikke poenget nå. Poenget er… Sånne dager som i dag. Det er poenget. Når Vilja først spør meg om jeg er glad, og deretter forteller meg at jeg er den beste mammaen i hverden. Sånne dager som i dag gjør livet faktisk mye mer meningsfullt. Dager som i dag setter ting i perspektiv. Det skyver vekk enhver bekymring om at jeg skal bli glemt som mamma. Dager som i dag gjør meg rosa innvendig og ut. Og da pøser jeg ut med det så mye jeg vil. For dager som i dag – det er ekstremt gode dagaer. Og gode dager jo intet mindre enn meninga med livet.