Jeg har gått til innkjøp av et brukt 85mm f/1.4, og etter kun en liten test på fem minutter med ett av favorittmotivene, kjenner jeg at jeg gleder meg skikkelig til å ta bilder med det! Ordentlige bilder, liksom. Ikke bare random av Tomine rett før hun skal i seng, haha! Jeg er skikkelig motivert for å ta bilder for tiden. Jeg har savnet fotogleden, men nå er den virkelig tilbake. Det bør jeg vel utnytte, og ta litt bilder fremover! Jeg har allerede avtalt en fotografering som jeg gleder meg veldig til, og siden det er på mitt initiativ, og ikke et bestilt oppdrag, er det ikke så stress med prestasjonsangst og alt det der. Jeg skal bare ta bilder jeg virkelig vil ta! Bilder jeg liker å ta! Jeiii! Hugs.
Det er nok ingen fordel å dele SÅ mange bilde fra samme «shoot», for … det kan fort bli sånn at de ALLER beste bidlene forsvinner litt i mengden, liksom. Men, jeg poster en hel haug bilder til allikevel, jeg. Fordi jeg liker dem, fordi Tomine er så god og fin, og fordi jeg eksploderer av kjææærleik til barna mine! Åh, jeg vil ta litt bilder av Vilja og Tomine sammen igjen og snart, en dag det er fint vær ute. Superjentene mine!
I dag var det skikkelig vår, og da var vi ikke treige med å komme oss ut i finværet! Og endelig er det gøy å ta litt bilder ute også – siden man ikke trenger fire lag med klær og tjooghei. Her er altså Tomine, som fyller halvannet år den 22.mai! Luringen, rampen og gladjenta! Hun har begynt i barnehage nå, og det går helt utmerket! Enn så lenge har hun ikke veldig lange dager, da. Jeg henter henne etter at hun har sovet dupp der, sånn cirka rundt 13.15! Jeg trodde jeg aldri skulle si dette, men å være ufør har faktisk sine fordeler. Jeg får ta ting i vårt tempo, i ro og mak, og får dessuten tilbringe veldig mye tid sammen med lillegullet!
Tomine sier fremdeles ikke så veldig mange ord, men det blir mer og mer prat, og nå sier hun mamma, der, oh no (ånei-isj), raff (giraff) og ikke minst; nei. Det mest brukte ordet these days, haha! Men hun forstår virkelig ALT. Jeg prater med henne dagen lang, så det er kanskje ikke så rart. Haha!
Graviditeten går jo også fremover! Jeg er i uke 27 nå, som vil si at jeg har 26 fullgåtte uker. Gutten i magen beveger seg mer og mer, og jeg gleder meg skikkelig til å bestille 3D-ultralyd om noen få uker! Det blir så spennende å se om vi kan se noen likheter til 3D-bildene av Tomine da hun var i magen. Jeg tenker mye på han som skal komme også, og lurer fælt på hvem det er som er inni der. Jeg gleder meg veldig, samtidig blir det veldig rart at Tomine må dele meg såpass mye med noen som trenger meg så mye! Jeg har jo aldri hatt to så små samtidig før, så … jeg er ganske spent på hvordan det blir. Ææææh. Anyways! Det var en «liten» update herfra, selv om jeg egentlig bare tenkte å poste disse bildene. Huuuugs!
Så har plutselig, etter 15 måneder, Tomine lært å sove på natta! Nå har hun altså sovet på eget rom i over en måned, og det går helt supert! Hun legger seg uten problem, sovner av seg selv og sover til klokka er typ fem-halv seks på morran. Etter å ha slitt mye med nattesøvn i en evighet, føles det både rart og godt! Jeg rekker liksom å savne henne litt nå. Det gjorde jeg ikke før, for hun var jo nesten alltid i armene mine, haha!
Snart begynner hun i barnehage også. Om ei uke! Det passer så utrolig bra nå, både for hennes og vår del. Hun er klar, vi er klare, jeg er klar! Jeg er 24 uker gravid i dag, og bekkenløsninga har blitt skikkelig ille ganske så plutselig. Da er det ikke like lett å være med på lek og moro hele dagen, så lek i barnehage blir nok kaaaanskje litt gøyere enn med meg!
Anyways, jeg ville egentlig bare dele disse bildene, jeg. <3 Klem!
Lille bursdagsjenta, som fylte 1-år på søndag som var! Litt treig bloggoppdatering, men sånn er det jo når jeg ikke lenger er en blogger, men bare en som tidvis poster et blogginnlegg. Enn at jeg blogga hver dag før! Minst ett innlegg, som regel fler. Jeg tenkte på bloggen uansett hva jeg gjorde, og tok bilder av alt – hver eneste dag. Hele Viljas oppvekst er jo her på bloggen, omtrent! Things change. Men, jeg savner det litt. Savner å være så interessert i blogginga, så dedikert. Oh well! Sånn er det. 31 år versus 20! Her er i alle fall bursdagsjenta, som dessuten var på 1-årskontroll i går. 10210 gram og 77 cm har hun blitt, og hadde faktisk gått ned 50 gram siden 10-månederskontrollen. Bolla vår er ikke lenger så bolle, haha! Og aktiv – det er hun virkelig, så sånn sett kan jeg skjønne at vekta ikke lenger skyter fart. Hadde det vært opp til Tomine, hadde hun føket opp og ned trappa hele dagen lang, for det er omtrent det gøyeste å gjøre for tiden. Godgull! Jeg gleder meg til tiden som kommer. Årene som kommer. Jeg gleder meg til å se henne vokse opp!
I helga er Vilja her igjen og, verdens beste storesøster. Det er godt! Jeg er heldig, ass. Og det tenker jeg hver eneste dag. Hjertehjerte. Hilsen gladkristen Drea. ♥
Her er vi på tredje ultralyd (3D-UL i uke 33) til jordmor Barbro Hellstad på Femme. Foto: Therese Alice SanneFoto: Therese Alice SanneFoto: Therese Alice SanneFoto: Therese Alice SanneFoto: Therese Alice SanneFoto: Therese Alice SanneFoto: Therese Alice Sanne
Foto: Therese Alice SanneFoto: Therese Alice SanneFoto: Therese Alice Sanne
Foto: Therese Alice Sanne
Foto: Therese Alice Sanne
I fjor, da jeg var 33 uker på vei, skulle jeg bli med i en reportasje i Aftenposten som handlet om det å ha en arvelig sykdom og allikevel velge å få barn. Dessverre ble det noe ikke av reportasjen, men jeg har heldigvis fått lov til å dele disse fantastisk fine bildene som Therese Alice Sanne tok av oss! Jeg ble så rørt da jeg så disse bildene nå i dag, jeg! Jeg har ikke sett dem før nå, og tenk at hun som lå inni magen der faktisk var herlige Tomine som snart fyller 1 år!
I intervjuet pratet jeg litt om det å ta valget om å få barn på tross av psykisk (potensielt arvelig) sykdom, og også i forhold til å være uføretrygdet. Noen tenker kanskje «kan du få barn, kan du faen meg jobbe og», men for meg funker det ikke helt sånn. Jeg har (i alle fall for nå og en stund fremover) gitt opp den delen av livet som innebærer jobb, og om jeg også hadde måttet gi opp familielivet, hva hadde jeg da hatt å leve for? Hva hadde da livet mitt bestått av, om jeg egentlig ikke hadde noe annet enn meg selv å bry meg om? For meg er det helt utenkelig. For meg er barna mine det viktigste i livet mitt. Vilja og Tomine er livet mitt! For meg er det helt utenkelig å leve et liv uten å ha fått dem – for ingenting gir mer mening for meg enn å være mamma.
Jeg blir bare mer og mer selvsikker på at det er vi foreldre som kjenner barna våre best, og at det vi velger å gjøre i forhold til dem, som regel er det beste. Det er ikke så lett å tro det, nemlig. Det er ikke så lett å ignorere alle stemmer og meninger, for de er så mange og sterke. «Ikke la henne sovne på puppen», «ikke amme til hun blir 5 år», «ikke gjør ditt og ikke gjør datt». Jeg har vært så mye i tvil. Tomine har sovnet på puppen hver eneste kveld til helt nå nylig. Vi har bare latt henne gjøre det – for det har virket som hun har trengt nærheten og kosen og tryggheten med det. Men jeg har tvilt. Er det lurt? Bør jeg lære henne å sovne selv? Blir det for seint senere? Er hun bortskjemt? Gjør jeg feil? Burde jeg gjort det annerledes?
Nå er jeg mye mer trygg i meg selv. Trygg på at det vi velger å gjøre, virkelig er det beste for Tomine. Jeg har også blitt mer trygg på at ting ordner seg når alle er klare for det! Dette med søvn er ikke alltid så lett – og selv om det virker som om alle andre babyer bare sovner av seg selv og sover hele natta, så er det nok langt fra sånn det er. Men det ordner seg! De er ikke så små så veldig lenge, og ting endrer seg hele tiden. Jeg skal gjøre akkurat det jeg føler er best for mine barn, uavhengig av hva alle andre mener. Tomine er ekstremt glad og trygg, og har det helt supert! Vi ser henne, vi hører henne, vi kjenner henne, og vi gir henne akkurat det hun trenger. Og det er vi som vet best! Og nå sovner hun av seg selv også. Vi var plutselig klare for det, begge to. Vi tok «kampen» denne uka, og det gikk over all forventning! Jenta gråt i ti minutter første kvelden, og pappa Vegard gikk inn til henne hvert tredje minutt. Så sovna hun! Dag nummer to gikk enda bedre. Da gråt hun i ett minutt, og tredje kveld var det ikke lenger enn ti sekunder! Det er godt å få det på plass, men hadde det ikke gått så enkelt, hadde jeg nok gitt opp raskt og tenkt at det er bedre å prøve igjen senere. For vet dere hva, det er da ikke noe galt i det heller! Hurra for alle foreldre som gjør det de mener er det beste for barna sine. Basta!
Litt bilder av denne tuppa igjen, som nå har blitt 8 måneder og 8 dager gammel! Like blid som alltid, haha! Heldigvis, for søvn på natta driver vi fremdeles ikke med… Det går overraskende bra allikevel, med lite nattesøvn! Jeg storkoser meg med lillebolla hver eneste dag. Og snart kommer Vilja igjen og – yay!
Ja, så sover hun veldig dårlig for tiden, og jeg har vel knapt sovet tre timer sammenhengende på snart åtte måneder. Ja, så er det til tider slitsomt og frustrerende å være småbarnsmor. Men herregud, så mye hverdagsglede det gir! Og hverdagsmening! Hver eneste dag. Se på denne blidfisen, da! Lille gullklump! Så håper jeg vi finner ut av nattesøvnen snart. <3
