Peace out

Jeg er så jævla lei! Sånn dønn ærlig – jeg er så lei at jeg ikke lenger har lyst til å diskutere, men krangle. Kjefte! Jeg mener ikke jeg alltid har rett i alle diskusjoner, men det er allikevel noe som plager vettet av meg. Og det er at man i dagens samfunn skal være så jævla overbeskyttende. Eksempler: Deltar man på den der 100 dager uten (unødvendig) sukker-challengen på Facebook, så er man med å øke andel spiseforstyrrelser blant ungdom. Øke press om å se bra og slank ut. Skriver man et humoristisk blogginnlegg om folks adferd på trikken, så skaper man sosial angst hos folk. Skyter man opp raketter på nyttårsaften, gir man barn dårlige verdier i livet. Tar man bilder av seg selv og poster i sosiale medier, så skryter man av sine perfekte liv – som igjen er med på å skade andre mennesker på et psykologisk plan. Sophie Elise er skyld i en hel masse. Jeg er skyld i en hel masse. Enkeltpersoner er skyld i alt vondt. Mine og dine valg påvirker alle andres valg. De har ingen egen fri vilje. De styres av andres valg. Andres tabber. Andres feile valg. Andres meninger. Andres måter å leve livene sine på. Hva skal man kunne gjøre i dag, uten å få vekten av hele psykiatrien på skuldrene?

Jeg har både slitt med angst og depresjoner, og jeg skylder ikke på noen andre. Det er ingen andres feil. Det er ikke min feil heller, det bare er sånn. Det er livet. Sånn ble det bare. Kanskje har samfunnet påvirket det til en viss grad, men det har da ingenting med Sophie Elise å gjøre! Ikke andre jenter heller. Ikke mennesker som blogger humoristisk om folk på trikken. Jeg leter ikke etter noen å skylde på. Noen å peke på, og si at de ikke skjønner hva de gjør og hvordan de påvirker. At de ikke skjønner hva de er skyld i. I stedet anerkjenner jeg mine problemer. Mine usikkerheter – for ja, selvfølgelig er jeg usikker på meg selv i blant! Ja, selvfølgelig er jeg misunnelig på en hel bråte av jenter som jeg til tider skulle jeg ønske var som. Penere jenter, flinkere jenter, mer suksessfulle jenter. Men det er da for faen ikke deres feil. Det er mine problemer, og om jeg ikke klarer å takle det på egenhånd, så bør jeg søke hjelp for å kunne bli så frisk fra mine problemer at jeg fungerer normalt i samfunnet.

Joda, jeg forstår jo jeg også at det finnes en hel masse press og dårlig innflytelse. Det finnes en hel masse som påvirker alle av oss. Det er ikke lett å vokse opp i dag. Jeg tenker mye på det med tanke på Vilja. Jeg gruer meg til alle problemene jeg vet kommer. Selvbilde, selvtillit, faren for å utvikle spiseforstyrrelser, føle at man ikke strekker til og alt annet som gjør det vanskelig å være ung i dag. Men poenget mitt er at man kan ikke skylde på enkeltmennesker eller enkelthendelser. Jeg liker ikke at enkeltpersoner skal bli skyteskiva for en hel generasjon. Det er et samfunnsproblem – ikke et problem som er der på grunn av Sophie Elise. Eller meg. Eller deg. Eller blogginnlegg om mennesker på trikken. Kan vi ikke heller begynne å prate om hvor problemene egentlig ligger?

Er det en ting jeg elsker, så er det å sette på plass mennesker som fortjener det med en kjapp, impulsiv og småfrekk kommentar som bare er spot on. Noe man kommer på øyeblikkelig, og som man bare spytter ut før man i det hele tatt rekker å forstå hva man er i ferd med å si selv en gang. Jeg har hatt noen sånne øyeblikk, og jeg lover – det er lite som føles like digg som akkurat det.

Jeg kan fortelle om den jeg kanskje husker aller best først nå. Jeg var småtjukk, seksten-sytten år, bodde fremdeles på Frøya, og hadde blitt kastet ut fra puben for n-te gang denne kvelden. Intet nytt under solen den helgen, altså. Men uansett. Jeg var selvfølgelig ikke alene, for på Frøya sitter sektsen-syttenårige jenter svært sjelden alene ute i kulda. Jeg sitter på gelenderet på terrassen ute ved inngangen, med venner stående rundt meg. Det er antagelig like høy – eller kanskje høyere – partyfaktor her ute på terrassen enn inne i lokalet. Alle bordene er fullsatte, og ved det rett bak meg sitter en voksen, høylydt mannegjeng. Du vet, av typen som så tydelig er på jakt, som måler alle jenter opp og ned med blikket, som kommer med så cheesy kommentarer at de antagelig hadde kunnet sneket seg inn i manuset på Dirty Dancing, og som høylydt konkurrerer om hvem av dem som er mest «mann».
−  Hey! Se på rørleggeren der´a!, roper en av dem plutselig, og selv om jeg ikke har øyne i nakken, så kjenner jeg godt det lille «nikket» han antageligvis slenger mot ryggen min.
Jeg nevnte jo at jeg var litt småtjukk. Jeans har en tendens til å glid litt nedover rumpa når man er litt småtjukk, spesielt om man sitter med føttene dinglende i lufta og ikke har ryggstøtte, så jeg føler meg veldig truffet av rørlegger-beskrivelsen. Dessuten er det jo bare jeg som sitter her. De andre står. Elimineringsmetoden, alltid like enkel å bruke.
Jeg snur meg sakte mot mannegjengen, og ser direkte på den storkjefta, tøffe jævelen som sitter der og gliser. Jeg smiler tilbake.
−  Se nøye på den sprekka du, sier jeg og tar en liten kunstpause.
−  For det er den eneste sprekka du får se i kveld.

Kompisene hans brøler ut i latter mens han febrilsk leter etter noe å svare. Han kommer ikke på noe godt comeback, og jeg tror jammen jeg ser ham rødme litt og. Jeg snur meg like sakte tilbake, uten å røre buksa. Jeg skal selvfølgelig heise den på meg igjen, men akkurat nå må jeg bare holde den der tøff-i-tryne´-fasaden oppe, selv om det eneste jeg tenker på er å dra på meg den jævla buksa. Jeg vil få vekk rørleggersprekken med en eneste gang, men jeg veit jeg vinner med mye større margin om jeg venter. Så jeg venter.

Min andre historie er faktisk veldig fersk. Den er fra nå i høst, da jeg og Natalie var ute på byen sammen ikke lenge etter skolestart. Vi presser oss inn på et trangt og folksomt utested, og speider rundt i lokalet for å finne et sted å sette oss. Vi har ikke mange valgalternativer, men finner en sofa i det ene hjørnet med noen ledige plasser. Det sitter tre menn der fra før, men det er helt greit for dem at vi slår oss ned ved siden av dem.

Det tar cirka to og et halvt sekund før den ene av dem hopper over bordet og setter seg ved siden av meg. En annen er i full gang med en samtale med Natalie, og tredjemann flytter rumpa si noen hakk nærmere ei jente vi ikke kjenner.

− Vegard, sier han ved siden av meg og slenger frem labben.

− Drea. Hyggelig.

Det viser seg at de er her i byen på fiskerimesse. De er fra Kristiansund. Etter noen få minutter med småprat jeg egentlig syns er ekstremt kjedelig, går plutselig samtalen i et helt annet spor.

− Nå skal jeg være litt ærlig med deg. Du er en sånn type jente som later som om hun er dummere enn hun er. Du liker å bli sett på som dum, gjør du ikke?

Jeg prøver å svare, men blir hysja på. Så kommer det en lang analyse av meg som person, som inkluderer en hel drøss med nedsettende ord og setninger jeg ikke en gang orker å ta innover meg.

− Er du ferdig nå?, spør jeg etter en god stund. Jeg har lært mye nytt om meg selv på disse minuttene.

− Ja. Nå er jeg ferdig.

− Vel, da skal jeg være litt ærlig med deg og. Du er en sånn type mann som aller høyst sannsynlig er godt gift, har to-tre unger og nå kun er på jakt etter å få deg noe. Det er antagelig de to kompisene dine også, så systematiske som dere var når vi satte oss ned her. Dette er altså ikke første gang dere er ute og sjekker damer utenfor ekteskapet deres, og jeg syns ikke du er så imponerende smart som så åpenlyst gir dette inntrykket allerede i løpet av de fem første sekundene når du møter noen. Men hey, lykke til da!

I dét jeg nevner «gift», ser jeg han se ned på hånda si, og jeg oppdager gifteringen jeg ikke hadde lagt merke til tidligere. Score. Han svarer ikke. Han bare ser på meg. Så reiser han seg, hopper over bordet til den andre siden og setter seg ved siden av den ene kompisen som fremdeles er ganske så opptatt med oppsjekkinga av jenta vi ikke kjenner. Han prikker han på skuldra, og lener seg mot ham for å hviske et eller annet i øret hans. Så ser de begge på meg. Jeg smiler, og tar en liten skål i lufta, før jeg drar med meg Natalie vekk fra kompis nummer tre, som nå har blitt nysgjerrig på hva det hviskes om blant de to småjentene på den andre siden av bordet. Vi går til baren og snakker høylydt om hvor latterlig oppførselen deres var. For vi trenger ikke hviske, vi. Det stadiet har vi kommet over forlengst.