Jeg er stressa, sliten og lei. Selvtilliten er på bånn, det er vel det aller første jeg merker i dårlige perioder. Jeg liker ikke meg selv, jeg syns ikke jeg er fin, ikke slank nok, ikke trent nok, ikke bra nok. Jeg hater håret mitt, jeg hater linjene i panna, jeg hater trynet mitt. Ja, jeg er nok i en litt nedadgående periode nå, hvor jeg gråter mer enn jeg gjør til vanlig, og det kommer helt plutselig, og forsvinner like plutselig. Jeg kjenner godt igjen det bipolare i det, og selv om det skremmer meg mye fremdeles, så skremmer det meg kanskje ikke like mye som det gjorde før. Jeg kjemper i mot, jeg trener, jeg prøver å ikke henge meg opp i alt det negative som fort tar så mye plass, og jeg har et stort håp om en bedre dag i morgen. Ting skal ordne seg, ting skal komme på plass, jeg skal klare å utrette noe – etterhvert. Og dessuten må jeg huske å sette pris på alt det gode jeg har og, her og nå, for det er heldigvis mye – selv om jeg kanskje er litt for flink til å glemme det litt for fort.
☹️❤️❤️❤️