Det går opp og ned. Ofte. Jeg kommer meg liksom aldri av berg-og dalbanen, jeg. I et sekund tror jeg at jeg endelig er ferdig med turen, at hodet skal få tid til å roe seg en stund. I det neste tenker jeg at jeg aldri noensinne kommer til å få fred. Igjen tenker jeg at det er dette livet mitt skal bestå av for alltid. Daglige kamper med/mot meg selv, og nesten ingen energi eller overskudd til andre ting, som jobb, trening eller hobbyer. Hvorfor kan det ikke bare være litt enklere? Våkne, stå opp, ha en fin dag, nyte å leve, sove og gjenta neste dag? Hvorfor er det ikke sånn at jeg bare kan velge hvem jeg vil være, og så er det bare sånn? Velge å aldri gjøre dumme valg, velge å aldri være destruktiv, velge å aldri være psyk. Kan ikke alt bare … være enkelt?! Faen, ass. Jeg får lyst til å stenge meg inne, begrave meg under dyna, stenge hele verden ute.
Men jeg gjør det ikke, altså. Tvert i mot. Neste helg skal jeg faktisk begynne på noe helt nytt. Noe … viktig. Jeg skal ta vekterkurs, noe jeg virkelig håper kan føre til at jeg kan komme meg tilbake i arbeid igjen snart! Jeg trenger å gjøre noe. Føle meg litt nyttig. Ha noe å fylle dagene med som kan føles viktig utenfor min egen sfære. Herregud, som jeg krysser fingrene for at det kan fungere godt! At jeg kan klare det. Iiiiik. Jeg er livredd for det og. Livredd for å feile. Det er ikke farlig å feile i seg selv, men om man feiler mange nok ganger, kommer det til slutt til et punkt hvor det spiller en større rolle enn det burde. Det blir alt eller ingenting, for man har liksom prøvd alt. Siste sjanse, liksom, selv om det selvfølgelig ikke egentlig er sånn. Selv om jeg kanskje føler at jeg står fast, og at ting står stille, så går da ting litt fremover allikevel.
Vel. Jeg krysser fingrene for at berg-og dalbanen kanskje kan ta seg en liten ferie så vekterkurs kan bli en suksess. At jobb ikke bare trenger å forbli en drøm, men realitet. Hverdag. Kanskje kan fremtidsplaner og en viktigere og mer betydningsfull hverdag roe ustabiliteten. Kanskje kommer ting til å falle litt mer på plass. Jeg håper, men samtidig tør jeg ikke håpe for mye. Kanskje jeg bare skulle slutte å overtenke alt, og heller ta det som det kommer?
