Jeg reagerer ofte med rimelig sterke følelser på ting, selv om jeg tenker at jeg ikke burde føle som jeg gjør. Som for eksempel å ryke i main event i Dublin. Det er ikke bare det at jeg tenker at det er kjipt, og blir litt trist og lei, men jeg begynner å grine, og tenker at livet ikke er verdt å leve. Og det er jo egentlig ganske overdrevne følelser – for det å ikke cashe i main event i poker-NM er virkelig ikke verdens undergang. Følelsene mine kan svinge mye i løpet av en dag. I det ene sekundet har jeg det fantastisk, i det neste… Vel. Er jeg helt ute.
Emosjonelt ustabil kan vi vel også kalle det. For tiden er det ikke bipolardiagnosen jeg sliter mest med. Den har jeg egentlig ikke merket så mye til i det siste. Det er denne følelsesmessige ustabiliteten som skaper kaos for meg nå. Og en slik uke i Dublin er ikke helt optimal for akkurat det. Men hei, nå er jeg hjemme i sofaen på Byåsen igjen, jeg er trygg og i nogenlunde fin form, så det kunne jo gått veldig mye verre. Nå skal jeg bare bruke de neste dagene på å spare opp litt energi til påskefeiring med Vilja-gullet, så håper jeg at jeg klarer å gi Vilja en fin tid sammen med meg.
