Brosjan og jeg hadde en prat om studielån her om dagen. Han fortalte at han hadde 300 000 i studielån, og sukket litt misfornøyd – selv om han jo har både bachelor-og mastergrad som et resultat av det. Jeg svarte med at jeg har 250 000 i studielån – og ingen fullførte studier etter videregående. Jeg har nesten like mye studielån, men sitter igjen tomhendt. Ingen bachelorgrad, så aldeles ingen mastergrad, og heller ingen jobb. Det kan man sukke misfornøyd av, mente jeg, som veldig gjerne hadde byttet de ekstra 50 000 kronene mot en full utdanning.

Jeg har tenkt mye på yrkesvalg i det siste. Hva jeg vil bli. Hva jeg vil jobbe som. For ja, jeg har jo et inderlig håp og ønske om å komme meg ut i jobb en vakker dag, og klare å holde på den over tid. Lang tid. Og ikke bare vil jeg jobbe – men jeg tror jeg trenger det og. Jeg trenger noe å definere meg selv ut fra, noe annet enn psykisk sykdom. Jeg trenger å være noe. Jeg vil legge vekk «Hei, jeg heter Drea og jeg er psykisk syk». Jeg vil begrave hele det kapittelet i en skuff, og heller snakke om andre ting. Yrket mitt. Hverdagen. Om betydningen jeg har utenfor meg og mitt. Men det er ikke så lett. «Stopp verden – jeg vil på igjen!» skriver Arnhild Lauveng i boken «I morgen var jeg alltid en løve». Videre skriver hun: «Stopp verden, – jeg vil av! sier vi av og til, og det har lenge slått meg som litt ulogisk.  … Nei, det er lett nok å dette av. Det er det å komme på igjen, i fart, som er problemet, og for altfor mange fører forsøkene bare til nye skuffelser og sår.»

«For hva er vitsen med å leve en dag, uten håp om en bedre dag i morgen?»
– Arnhild Lauveng

Jeg har kommet dit at jeg ikke lenger har en konsekvent oppfatning eller følelse av hvem jeg er. Jeg har ikke lenger en stor drøm jeg er klar til å forfølge med alt jeg har, jeg har heller ikke særlig med ambisjoner, og jeg tenker altfor ofte at jeg har rotet meg for langt inn i rollen som pasient til at jeg har styrke nok til å komme meg ut av det igjen. Før følte jeg meg bare syk da jeg var deprimert. Nå føler jeg meg syk hele tiden, selv når jeg ikke engang er deprimert! Jeg husker for eksempel ikke sist det gikk et helt døgn uten at jeg tenkte på å ta selvmord. Nå er det der hele tiden, selv på gode dager, og jeg er generelt mer motløs, pessimistisk og lite håpfull ovenfor fremtiden enn før. Av og til føles det som alt jeg har er psykisk sykdom – og det er ganske skremmende. Når ens verste fiende plutselig er den man har nærmest, så er man i trøbbel. Kan langtidssyke få en slags form for Stockholm-syndrom i forhold til sykdommen sin, når man føler at det er alt man har..?

Poenget mitt er vel at jeg er så usikker på hva jeg skal gjøre. Våren nærmer seg igjen, og for første gang har jeg ikke fått den der etterlengta pausen fra sykdom på høsten. Det har vært annerledes dette året. Blir våren annerledes enn før? Bedre? Verre? Likedan? Hva skal jeg satse på til høsten? Hva bør jeg satse på? Hva er rett? Hva er lurt? Hva kan jeg klare? Er det overhodet noen vits? Blir jeg noen gang frisk? Og – hvordan er egentlig en frisk «meg»? Hodet er fullt av disse tankene konstant, og alt jeg klarer å se er skuffelse på skuffelse, nederlag på nederlag. Det er ikke få kvelder jeg bare sitter i sofahjørnet mitt og griner, og tenker at ting aldri kommer til å bli ordentlig bra uansett. Da er det ikke så lett å plutselig få troen på at nå – plutselig – skal alt bli så mye bedre. Det er ikke så lett å komme på verden igjen, i fart, når man har falt av og gått i gal retning for lenge. Jeg vet i alle fall ikke hvordan. Jeg vet ikke engang hvorfor.