Ting skjer ikke av seg selv

Dette er ikke skrevet i dag.

brunettedrea

Noen mennesker er rett og slett bare imponerende. Overlegen her på Tiller er en sånn. Hun må faktisk være det mest intelligente mennesket jeg har møtt, tror jeg.

– Det går ganske kjapt å bestemme seg for at man vil dø. At bekymringen ikke lenger er en bekymring, men en motor. Fra å gjøre tanker om til handling, forklarer jeg så godt og åpenhjertig jeg kan i en samtale med henne og to andre ansatte tidligere i dag.

Jeg har jo vært med på den prosessen noen ganger nå. Noen år. I fjor, i forrigfjor, året før der. Jeg begynner å bli veteran. Jeg imponerer meg selv med å prate høyt om det, for det er ingen selvfølge. Jeg prater sjelden høyt om det til noen.

– Ja, det tar under åtte minutter, svarer legen kontant, før jeg har rukket å si ferdig setningen.

– Det tar rundt åtte minutter før man bestemmer seg for å gjøre handling ut av tankene sine, gjentar hun.

Jeg faller ut av samtalen. Blir sittende å stirre ut i lufta, uten noen som helst form for mening. Åtte minutter. Så – borte! Helt borte…. Tanken frister meg. Jeg kjenner igjen måten å leke med tanken på døden på fra tidligere år. Det skremmer meg.

– Hallo-ooo?

Legen stirrer på meg. Jeg henter meg inn igjen, i alle fall sånn halvveis.

– Hvordan har du kommet ut av depresjonene dine tidligere?, spør hun.

Jeg sliter med å svare. Jeg finner ikke ordene. Aner ikke hva jeg skal si. Er egentlig litt usikker på hva hun egentlig spør om.

– De har gått over av seg selv, sier jeg, for det tror jeg virkelig og. I august har det bare blitt bedre – helt av seg selv.

– Nei! Det er feil! Det stemmer ikke! Ting skjer ikke av seg selv. Du har begynt å gjøre ting, som påvirker alt annet! Det er motsatt rekkefølge på det!

Jeg tenker på det. Kan det stemme? Kan det stemme at jeg har jobbet meg ut av depresjonene, og ikke kommet meg ut av dem på magisk vis? Ikke vips? Hvordan har jeg gjort det da da? Og om det er sånn – hvorfor har jeg ikke begynt allerede?

Jeg blar tilbake i gamle bloggarkiv. Fra i fjor. «Det er den der uroen… Den som kribler i kroppen hele tiden. Som får tankene til å fly til tabulagte steder, igjen og igjen og igjen», skreiv jeg den gangen. Den samme uroen river og sliter i meg nå. Ustanselig. Overlegen mener jeg jobber meg ut av det. Jeg mener jeg ikke aner hvordan. Og jeg er sliten og lei. Møkklei. Jeg blir trist og lei av at jeg ikke har kommet lenger. At overlegen nettopp har sagt til meg at jeg tidligere har jobbet meg selv ut av depresjonene, men at jeg for øyeblikket er på nøyaktig samme sted som jeg alltid er på denne årstida. Destruktiv. Depressiv. Rådvill. Alt gjør vondt. Jeg drømmer om å ikke eksistere. Hva gjør man? Hvordan jobber man seg ut av det? Hvordan forhindre at å dø blir en besettelse? Jeg aner ikke. Jeg aner virkelig ikke. Jeg har aldri gjort det.

Del

6 Kommentarer

  1. juni 6, 2016 / 10:54

    stå på <3 savner deg på skolen <3

    • juni 6, 2016 / 10:57

      Awwww <3 Savner skolen masse og! :(

  2. juni 6, 2016 / 10:55

    Du skriver så utrolig gripende <3

  3. juni 6, 2016 / 12:54

    SÅ fint og gripende innlegg!

  4. juni 6, 2016 / 20:24

    Overlege A. ER den mest fantastiske psykiateren som finnes!!!!

    Jeg digger den dama noe helt utrolig. Vet mange ikke liker henne, men det er vel de samme som ikke tåler at folk er direkte og ærlige. For A. er direkte, jævlig dirkete. Men på en måte som gjør at hvis du har litt omløp i topp etg skjønner du at det ligger masse masse omtanke bak. <3

Legg igjen en kommentar til Caroline Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.