Replica

rommet2

Av og til går jeg helt i stå. Kroppen nekter å høre etter. Hjernen slutter å fungere. Det har tidligere hendt sammen med kjæresten, som nå er ekskjæresten. Det tok ham tid å skjønne hvordan han skulle takle meg når jeg bare rulla meg sammen som en ball, stirra tomt i veggen og bare… Var der. Uten å respondere noe særlig på noe som helst.
– Skjønner du ikke at det blir vanskelig for oss å hjelpe deg om du ikke svarer?
Jeg hører hva hun sier, damen som står hengt over meg hvor jeg ligger i fosterstilling i senga på Tiller DPS. Jeg hører henne, men det føles ikke virkelig. Jeg får ikke til å si noe. Det er som om dette egentlig ikke skjer i det hele tatt. Kroppen lystrer ikke. Jeg bare ligger der, og jeg kan jo selvfølgelig forstå at det må være ganske så irriterende om man prøver å få kontakt.
– Hvorfor svarer du ikke? Du må da svare!
Hun prøver på nytt. Jeg føler meg rar. Kroppen er ikke min. Jeg er ikke meg. Dette er ikke sånn det skal være. Jeg vil hjem. Jeg vil ligge hjemme i senga mi hvor jeg kan ligge i fred, uten at det kommer mennesker inn på rommet som spør hvorfor jeg ikke svarer. Jeg vil bare være i fred. Slippe å svare på spørsmål. Slippe å være noe sted. Slippe å gjøre noe som helst. Slippe å si noe. Jeg vil bare reise meg opp og si at alt går fint, men får i stedet en sovepille og sovner vekk fra det hele. Dagen etter våkner jeg uten at noe har forandret seg. Jeg er fremdeles rar. Jeg klarer ikke si noe. Jeg bare er der. Vakthavende lege blir derfor kontaktet, og før jeg vet ordet av det sitter jeg i en ambulanse på vei til Østmarka.

Jeg har begynt å lande litt igjen nå. Tror jeg. Jeg aner ikke hva jeg tenker om noe som helst, men… Jeg snakker i alle fall. Jeg kan til og med smile. Det er da noe. Enn at jeg kan føle meg lite som meg selv! Det er så rart å tenke på hvor dust jeg føler meg nå, og hvor verdensmester jeg følte meg i høst. Forskjellen… Den er enorm. Jeg føler meg virkelig ikke som meg selv. Ikke litt en gang. Og jeg hater det. Jeg hater at alle jeg møter nå ikke møter meg, men en «replica» av meg. Så jævlig forbanna det gjør meg at livet mitt blir oppdelt på denne måten hele tiden! Faen!

Del

8 Kommentarer

  1. mai 21, 2016 / 21:04

    Og du har lært meg ordentlig poker.

    Hi Five ?

  2. Monika
    mai 21, 2016 / 22:18

    Tænke masse på dæ drea?Æ heie på dæ?

  3. Bjørg
    mai 21, 2016 / 23:55

    Det er vondt å lese hvordan du har det, Drea. Men når du er som lengst nede, kan det kanskje bare gå oppover?

  4. Ronny
    mai 22, 2016 / 00:09

    Du er gull verdt!

  5. forbipolene Helene
    mai 22, 2016 / 01:12

    Leser ordene dine og tenker tilbake på et par forskjellige ganger hvor jeg har opplevd det du skriver om. Det å ikke makte/greie/orke å svare. Bare måtte være tom og stille. En gang trodde jeg at jeg forsvant i dypet av meg selv. Kjenner at jeg forstår deg. Men med den geniale innsikten du har, og evnen til å ordlegge deg skriftlig, står jeg i fare for å tro at du kan være en av de som i framtiden kommer til å knekke nye bipolarkoder. Og du skal vite at hvis jeg hadde møtt deg nå, hadde jeg stille skullet omfavnet tausheten din, og trivdes like godt i ditt nærvær som da du var på topp. Flere topper i horisonen. Akkurat det er garantert. Tenker på deg, Drea, og er her, skal du vite.

  6. mai 22, 2016 / 16:14

    Det her høres altså helt jævlig ut, men jeg er veldig glad for at du deler disse tingene så vi som ikke har opplevd det selv kan forstå det bedre. Det er så viktig, for oss som ikke forstår og for alle de som opplever det! Takk for det, Drea <3

  7. Kim
    mai 22, 2016 / 17:27

    Vet ikke hva jeg skal si, Drea. Skulle bare ønske at du ikke hadde det slik for «slik» må være vanskelig og jævlig slitsomt. Slik jeg har opplevd deg skulle jeg ønske hadde vært alltid for deg. Om du er flink til å skjule så lar jeg meg lett lure til at at du er en livsfull jente med et varmt glimt i øyet. Det høres så dumt ut det jeg skriver. Har hatt med deg å gjøre i noen nanosekunder av livet ditt. Men, du har fanget min oppmerksomhet. Det er bare slik at noen ganger møter man noen som man finner varm, hyggelig og morsom. Du er en slik. Så derfor skulle jeg ha ønsket å kunne ha skrevet noen hjelpende og kloke ord til deg. Noe som kunne ha hjulpet. Men, jeg skjønner ikke mere enn hva du beskriver og ender bare ut med å synes synd på deg. Og det fornemmer meg at det ikke akkurat er det du trenger. Ser uansett frem til at vi deler tid sammen rundt filten ved neste korsvei. Ønsker deg masse lyse tider og god nærhet med den du egentlig er. :)

Legg igjen en kommentar til June Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.