Fin bror og fin Vilja. <3
Fashion project: #2
Her kommer serie nummer to fra fashion-oppgaven min på skolen. Og jeg tror det blir med kun bilder i dag, og lite tekst. Jeg og Vilja har vært med bror, Natalie og hennes to gutter i pir-badet, så jeg er helt utslitt! Sofakveld i vente. Hugs.
Fashion project: #1
Modell: Carina Velva MUA: Jeanette Hansen
Da har det blitt helg. Denne uka fikk jeg levert fashion-prosjektet vi har holdt på siden… Ja, i flere uker nå. Vi skulle ta fem moteserier på seks bilder hver, og i dag skulle vi gå gjennom alles bilder i plenum. Vi er nesten 40 elever i klassen, så det sier seg selv at det ble mange bilder. Vi gikk gjennom alle seriene, så pratet vi om noen av dem. Noens arbeider. Og læreren ga tilbakemeldinger.
I det siste har jeg vært veldig selvkritisk, som jeg sikkert har nevnt tjue ganger i bloggen allerede. Derfor skal jeg ikke gå nærmere inn på akkurat det. Poenget er at jeg i dag fikk en veldig stor boost i både selvsikkerhet og troen på at jeg faktisk har noe i dette yrket å gjøre! At jeg faktisk kan klare å nå målene mine – selv om de er ekstremt hårete og ambisiøse. Bare jeg jobber nok for det.
Mine serier ble trekt frem som noen av de beste. Timingen på så mange fine ting som ble sagt kunne vel ikke vært bedre! Jeg tror jeg gliste fra øre til øre. Jeg gliser forresten enda. Det er lite som er så digg som å få skryt for noe man virkelig brenner for, noe man virkelig har lyst til å gjøre det bra i. Som man jobber hardt for å få til.
Over ser dere altså en av seriene jeg leverte. Jeg skal poste alle her på bloggen tenkte jeg, en etter en. Nå tør jeg jo det. Nå har jeg fått en bekreftelse på at bildene ikke er dårlige. At jeg ikke er helt håpløs! Det er rart det der, hvordan selvsikkerheten kan fyke opp og ned. At troen på at man kan nå langt plutselig ikke lenger eksisterer. Vel, nå er den tilbake. Jeg skal jobbe hardt, jeg skal gjøre mye bra og jeg skal krangle meg gjennom perioder hvor jeg mister litt av den troen på at det er mulig. Meeeen, nok babbel. Jeg føler jeg gjentar meg selv i det uendelige these days. Det bør jeg kanskje slutte med. God helg og god natt.
Placebo-psykdom
Gammelt bilde som er rævva retusjert.
Plutselig tror jeg at alt bare er i hodet mitt. At jeg egentlig ikke er bipolar, at det bare er en feil som har blitt gjort, at jeg egentlig bare har latet som hele tiden. At jeg overdriver og skaper noe som egentlig ikke er der. Jeg tenker at jeg ikke har noen diagnose, at det bare er en slags placebo-effekt, om vi kan kalle det dét, både i positiv og negativ retning. At jeg lurer meg selv og kroppen min. At jeg blir høyt oppe for at jeg tenker at jeg kan bli det. At jeg blir deprimert for at jeg har vært det før. Jeg tror jeg kan styre det, at det ikke er kjemisk oppi den der merkelige skallen min, og at jeg egentlig bare holder alle for narr.
Men så merker jeg jo at det ikke er sånn. I høst sov jeg veldig, veldig lite, og hadde allikevel dobbelt opp med energi og dobbelt tempo. Jeg ble faktisk ikke sliten, og det er noe som ikke er mulig å fake over tid. Det går bare ikke. «Du er fremdeles logga på facebook når jeg legger meg, også er du jammen logga på før jeg står opp og – selv om jeg står opp tidlig!» Så fyker jeg rundt, prater høyt og raskt og får kallenavnet Duracell. Jeg prøver ikke. Det bare er sånn.
I det siste har det vært mye å gjøre. Etter en litt skeiv start på året, har jeg hatt veldig lyst til å bare lure alle sammen igjen. Bare ta frem denne påståtte sykdommen, bli hyper og dobbelt så effektiv – som i høst. I natt var jeg pent nødt til å jobbe med bilder som skulle leveres i dag, så jeg var ikke i seng før rundt halv tre-tre. Jeg heiv i meg en sovepille, sovnet drøye kvarteret senere, men våknet allikevel helt av meg selv kvart på seks. Flott, tenkte jeg. Da kan jeg sove lite og styre meg inn i en oppe-tilstand, så jeg kan ose over av energi og kreativitet i vår også! Så jeg kan produsere mye bedre bilder, så jeg kan imponere både meg selv og andre!
Etter kun én sånn natt, er jeg utslitt. Jeg bobler ikke over av energi som jeg planla å gjøre. Jeg lurer ikke verden. I stedet er jeg dødssliten, pessimistisk og litt… Småtrist. Ikke noe alvorlig trist, altså. Jeg er ikke motløs og hater verden og livet. Jeg har det veldig fint. Jeg er bare dritsliten etter én natt uten nok søvn, og har har vært i feber-form i hele dag. Om det er influensa som er på vei som gjør meg sliten og gir meg feber, eller om det er lite søvn som gjør det, det er jeg faktisk litt usikker på. Før i dag trodde jeg førstnevnte. Nå tror jeg bare at jeg har dyttet meg selv litt ut av balanse, men i motsatt retning av hva jeg hadde sett for meg. Jeg tror ikke lenger at jeg bare kan dytte meg selv verken i den ene eller den andre retningen. It is what it is. I natt skal jeg sove.
Refreshed
I dag var jeg på Glimt Bli Ny Studio igjen, og fylte på med vipper og fiksa bryn! Det er så utrolig digg å freshe seg opp sånn, jeg føler meg utrolig mye mer vel når jeg går ut døra enn når jeg kommer inn. Og siden jeg er håpløs til å ta bilder til bloggen these days, så blir det to mobilbilder, som forresten er tatt (i mørket) med min nye iPhone 6S! Jeg kjøpte meg en telefon på impuls her om dagen. Jeanette – make up-artisten som jeg jobber masse sammen med – fortalte at hun hadde bestilt seg en 6S. Min gamle mobil har begynt å bli veldig sliten i det siste, så da passet det egentlig veldig bra. Vips, så var en ny iPhone på vei hjem til meg! Megadigg!
Og ellers? Tja. Si det. Jeg trodde fashionprosjektet vi holder med på skolen skulle leveres i neste uke, men i går fant jeg ut at fristen er i morgen. Så da ble det litt travelt, da. Og jeg har dessuten planlagt shoot både i morgen ettermiddag og på mandag som jeg tenkte å bruke! Jeg er ikke sånn kjempefornøyd med det jeg har produsert den siste tiden, og føler fremdeles at alle andre er mye flinkere enn meg. Antagelig er mange av dem det og, og det får være greit. Jeg er der ikke for å være best hele tiden, selv om jeg selvfølgelig ønsker å være det. Jeg skal jo ende opp med å bli best – og det er det viktigste. Og om jeg ikke ender opp med å holde på med foto, så… Vel. Da har jeg ikke noe annet å gjøre, egentlig. Det slo meg plutselig i dag at jeg ikke har noen plan B. Overhodet. Det er ikke så farlig, kan man jo si. Men… Det er så mye jeg ikke kan drive med, og det er så mye jeg ikke vil drive med. Jeg orker virkelig ikke å drive med noe jeg ikke brenner for. Jeg kommer aldri til å klare å holde på med noe jeg ikke syns er gøy. Så da får jeg vel bare bli dødsgod da! Nei, nå får jeg fortsette med bilderedigering. Ciao!
Videoklipp av Vilja
Her kommer to videoer med en samling av videoklipp av lille-Viljis! Jeg syns jo hun er verdens søteste. Det har hun alltid vært! Håper dere liker disse to videoene. Jeg ler jo hver gang jeg ser dem, haha! Rop ut om videoene er i feil størrelse, for jeg sliter litt med å få til akkurat det der, nemlig. Annoying! Er det forresten noen som så Superjenter som jeg pratet om i forrige innlegg, da? For det ligger på Sumo! Just a reminder. Haha! God helg!
(Bittelitt) TV-tid på TV2 Sportskanalen
Om du så på TV2 Sportskanalen i går kveld, kunne du se en dokumentar om Silje Nilsen, som kom på andreplass i poker-NM som ble arrangert i Oslo i høst. Silje kom også innom Fotofagskolen for en liten fotoshoot, og da var det jeg som tok bildene. Litt tv-tid på meg og da, med andre ord! Høhø. PR-kåt, anyone..? Anyways, vi hadde det veldig gøy! Om du vil se dokumentaren, så ligger den ute på TV2 Sumo. Og om du vil se fra fotoshooten, så starter det ca. etter 20 minutter og 40 sekunder. P-p-p-p-pooooker face!
De beste bildene er de bildene jeg ikke tok
Modell: Maylen
Jeg ønsker alltid å være best. Det har jeg alltid gjort. På fotballbanen, på håndballbanen, på skolen, i svømmehallen. Uansett hvor og uansett hva. Konkurranseinstinktet har vært enormt – så enormt at jeg en gang ble så sint i gymtimen at jeg kastet en håndball midt i fjeset på ei jente i klassen. Jenta stakkars, hun deiset rett i bakken. Jeg spilte dessuten volleyball helt alene – selv om vi var fulltallig. Jeg ville vinne, og de andre var ikke gode nok.
I dag konkurrerer jeg ikke lenger i idrett. Ikke har jeg gym, heller. Men jeg har store mål og drømmer om å bli en jækla god fotograf. En fotograf som folk vet hvem er, en fotograf som tar så fine motebilder at de blir publisert i allverdens magasiner. For ja. Så høyt sikter jeg, faktisk. Det er det jeg vil. Og det er liksom det eneste jeg vil og.
I klassen er vi vel rundt femti fotograf-studenter. Et fåtall av disse kommer til å jobbe med foto. Vi snakker… Under 10%, antagelig. I alle fall ikke mye mer. Markedet jeg vil inn i, er enda smalere. Det er dessuten talentfulle mennesker rundt omkring som er mye flinkere enn meg. Konkurranseinstinktet i meg vræler. Jeg vil vinne! Men det er faen ikke lett.
Nå banner jeg mye, ser jeg. Eller… Alt er relativt. To ganger er mye for meg. Men det var en digresjon, for det jeg skulle til å si var at det så absolutt ikke er lett å ta bilder. Det er ikke bare å plukke opp kameraet, si «smil» og trykke på knappen. Ting kommer ikke av seg selv, og uansett hvor mange ganger jeg til nå har stått bak kameraet og tatt «så kalte» fashion-bilder siden jeg begynte med det i september, så blir det aldri helt rett. Det er alltid noe å sette fingeren på i ettertid. Ett eller annet jeg tenker jeg burde ha endret. Noe jeg tenker jeg burde ha gjort. Det føles som at de beste bildene er de bildene jeg ikke tok. De jeg burde ha tatt, men som jeg – i «kampens hete», om vi kan si det – ikke fikk med meg.
Det er ikke lett å ta bilder. Man har et kamera, man har modeller (som ikke nødvendigvis har stått så mye foran et kamera før), man har noen til å gjøre sminke. Så må man ha location. Så må man ha bra lyssetting. Så må man ha interessante klær. Så må huden se bra ut. Så må fingrene se bra ut. Håret. Så skal det være handling i bildet. Man holder på i minst seks-syv timer, og så skal alt klaffe. Så… Gjør det liksom ikke det.
Selv om konkurranseinnstinktet omtrent alltid er der, så hender det seg jeg tenker «Hvordan i all verden skal jeg klare dette, som hele tiden gjør så mange feil?!» Så prøver jeg å minne meg selv på at jeg ikke begynte på skole før i august i fjor. At jeg ikke begynte med fashion-fotografering før i september. Joda, jeg har tatt bilder lenge – men jeg har jo aldri lært! Det er dessuten lenge siden jeg utfordret meg selv. Siden jeg vokste.
Men. Jeg må jo feile. Jeg skal jo det! Jeg skal gjøre feil på feil på feil på feil, og til slutt skal det sitte. Jeg prøver å ikke forvente for mye av meg selv, selv om det er vanskelig å la være. Jeg har sett flere bilder fra folk som i dag har gjort det ganske så bra som fotografer, som tidligere har gått på Fotofagskolen. Jeg har sett bildene de tok mens de gikk der, og sammenligner dem med mine. Da føles veien utrolig lang. Jeg er ikke like flink som de var. Misforstå ikke. Jeg er fremdeles fast bestemt på å kicke ass, og jeg skal slite meg i hjel for å få det til, men jeg må innrømme at jeg er litt nervøs og. Det er ikke bare-bare.
Dokumentert
I dag tenkte jeg plutselig på hvor priceless bloggen er. Den har jo med alt! Okei, ikke alt, for det er perioder hvor jeg ikke har blogga, men… Allikevel. Omtrent hele livet mitt de siste åtte-ni årene er jo her i arkivet! Dette blir innlegg nummer 2380. Jeg har fått 19 773 kommentarer, men kommentarene fra tiden på blogg.no er ikke med i det tallet. Og det var jo på storhetstiden, haha! Jeg har fått så mye gjennom blogginga mi. Jeg tror ikke de som disser den såkalte «rosablogginga» faktisk forstår hvor mye verdi en blogg har for en selv. Anyways, jeg setter pris på bloggen min. Det var egentlig hele poenget.
Leah
Fotograf: Drea Karlsen Modell: Leah Tanda MUA: Leah Tanda (Trykk på bildet for å åpne det i nytt vindu.)
Ett av bildene fra en shoot jeg hadde med Leah i forrige uke. Er hun ikke flott?! Vi har jo fashionprosjekt for tiden, men energien min har delvis satt en stopper for gleden over det. Nå kjenner jeg energien komme tilbake, og jeg gleder meg veeeeeldig til en ny shoot på onsdag. Jeg tror den blir utrolig bra, nemlig! Og jeg skal få bilder som kan gli rett inn i porteføljen. Og som faktisk kan få bli der ei stund og… Jeg er tilbake til å jobbe på så hardt jeg bare kan! Uten at det blir for mye. Sånn passe. Jeg må jo jobbe siden jeg skal bli så god som jeg skal bli!