Vilja-favoritter

viljalita2 viljafixed bolla viljafavoritter2 søtestiverden viljafavoritter toår viljadior favoritt salaogvilja Untitled-18 kakaovilja fun2 lekevilja

Her er noen av mine favorittbilder av Vilja oppgjennom årene. Kvaliteten på bildene er ikke noe særlig å skryte av, for jeg har lagret dem fra bloggen og forstørret så de skal fylle ut bloggen som den er nå. Derfor ser fokusen rimelig crap ut. Jeg orker ikke lete etter alle enkeltbildene rundt omkring på mange forskjellige harddisker, så for denne gangen får det bare gå! Sooorreeey! Tenk at hun snart fyller syv år. Og tenk at jeg har tatt så enormt mange bilder av henne, bilder jeg syns er skikkelig fine – selv om det er lenge siden og jeg ikke ante hva jeg dreiv med omtrent. Joda, jeg lærte meg raskt manuelle innstilliger på kameraet, men resten hadde jeg vel aldri særlig peiling på. Jeg gjorde det jeg syntes så bra ut. Ofte trodde jeg nok at jeg var bedre enn jeg var, men disse bildene… De liker jeg fremdeles, selv om de har sine feil og mangler. De to øverste for eksempel… De er litt vel glatte, haha. Jeg skulle kompensere for høy iso, og tok litt hardt i… Sånn er det. Vilja er i alle fall alltid vakker, og jeg får vel aldri understreket nok hvor mye hun betyr for meg. Hvilket av disse liker du best?

Not prepared after all

redhead1

Tenk at det snart er tre år siden jeg skrev dette innlegget, hvor jeg for første gang snakket høyt om depresjoner og tunge perioder. Jeg nevnte ikke bipolar lidelse, for det var jeg ikke helt klar for på det tidspunktet, men jeg blottla meg og fortalte om det jeg skjemtes mest over. For ja, det var mye skam, og på den tiden – selv om det kun er tre år siden – ble ikke sånt pratet like mye om som i dag. I dag er ikke terskelen for å dele sine historier om depresjon like høy. Vi ser mer og mer av det, noe jeg mener er helt topp, uansett hvordan folk velger å ordlegge seg. Noen mener det har blitt en trend. Jeg mener det har blitt større åpenhet og mindre tabu. Det er to helt forskjellige ting.

Nøyaktig to måneder etter det innlegget, postet jeg dette, hvor jeg gikk mer inn på bipolar lidelse og hva med det som skremte meg mest. «Ting er vanskelige og jeg er mye redd. Redd for hvordan livet mitt skal være med bipolar lidelse. Jeg er fullt klar over at mange lever fine, normale, gode og glade liv med bipolar lidelse, men… Hvordan blir mitt liv? Hvordan skal jeg klare å unngå store depresjoner i fremtiden?», skrev jeg. Nå sitter jeg her, tre år senere, og har egentlig ikke kommet så veldig mye lenger. Tankene har nok endret seg noe, for nå har jeg jo levd med diagnosen en god stund og vet mer hvordan den «rammer» meg, om jeg kan si det på den måten. Problemet er at jeg ikke har hatt noen bedring til nå. Jeg lever ikke et fint og normalt liv enda. Jeg unngår ikke store depresjoner. Vel. Det er kanskje for tidlig å si om denne våren enda, for ting kan jo bli bra, men for øyeblikket lover det ikke godt.

Jeg begynte å grine på skolen her om dagen, helt uten grunn. Jeg satt alene ved bordene i kantina, og begynte plutselig å grine. Jeg hadde mest lyst til å legge meg ned på gulvet, lukke øynene og stenge hele verden ute for alltid. Jeg kjente igjen det velkjente presset i brystet, stigende puls og økende kroppstemperatur. Jeg gikk til toalettet, satte meg ned på gulvet med ryggen mot veggen og tok en time out. Jeg kjenner meg selv, jeg kjenner tegnene. Jeg vet hva jeg bør gjøre, og jeg vet hvordan jeg kan bedre noe som er på gang. Allikevel hjelper det ikke nok.

Det gjør så vondt at sånt er nødvendig. Det gjør så vondt å kjenne alle de kjipe tegnene komme på nytt, i år som alle andre år, uten at de føles noe bedre. Hvordan blir det fremover? Hvordan skal jeg komme meg gjennom skolegangen? Hva skjer om jeg ikke klarer det? Hva skjer med penger om jeg feiler? Studielånet? Hva skal jeg gjøre etter studiet, om jeg faktisk kommer gjennom? Hvorfor må det være sånn her? Hvorfor kjenner jeg ingen bedring? Kommer det til å bli akkurat som før? Eller kommer medisinene til å hindre meg fra å bli helt lost denne gangen?

I høst følte jeg meg så godt forberedt på våren. Godt forberedt med planen klar om det skulle dukke opp noen tidlige tegn på depresjon. Sammen med Tiller DPS hadde jeg laget en mestringsplan som skulle være et godt redskap. Nå skjønner jeg ikke hvordan jeg kunne føle det. Jeg er så absolutt ikke forberedt. Jeg har ingen god plan. Jeg har et valg mellom pest og kolera; Gå gjennom en ny helvetesvår, eller ta ECT-behandling (elektrosjokk-behandling) som kan gi meg problemer med korttidshukommelsen. Og dét er jo veldig praktisk når man er under utdanning… Eller jeg kan håpe at den nye medisinen gjør jobben sin og forhindrer en total krise. Skjønner du hvorfor jeg er nervøs, eller? Hvorfor jeg stresser og blir helt satt ut av spill så fort jeg kjenner på tidlige tegn på depresjon? Jeg er livredd, sint og trist på en og samme gang. Jeg blir så fort motløs når det kjennes ut som at alt settes i gang på nytt. Jeg orker ikke. Jeg orker virkelig ikke.

Sneak peek

erle2Modell: Erle Romundstad Mylius
MUA: Karoline Aasbø
Kjole fra Nelly.


Jeg har vel kanskje nevnt at vi har fashionprosjekt på skolen frem til vinterferien, og jeg har fått tatt to av fem fotoshooter til nå. Dette bildet er fra en av dem. Gjett om jeg har prestasjonsangst, da… Det er jo fashion jeg vil drive med, så da er det litt viktig for meg å gjøre det bra. Iiiiik. Fingers crossed for at jeg får til noe jeg blir fornøyd med. Og som andre også liker. Det er liksom ikke så mye vits i det om det kun er jeg som syns det er fint. Det kommer man ikke langt med!

Jeg lurer forresten på en ting. Jeg er ingen pro på noe som helst som har med foto å gjøre, for jeg har egentlig aldri lært noe, jeg har alltid bare prøvd meg frem. Så om det er korrekt eller ikke, det aner jeg jo ikke. Men jeg tenkte jeg skulle høre om det kunne være interessant med litt tutorials på hvordan jeg gjør ting. Før- og etter-bilder, redigeringsprosesser, lyssetting og lignende. Kunne det vært noe? Rop ut! Hugz.

Weekend

thekilling2

Endelig helg! Jeg tror ikke jeg har gledet meg så mye til en helg på evig lenge. Jeg har ikke sovet hele uka omtrent, har vært stressa og hatt mye å gjøre, så nå skal jeg bare sette meg ned i sofaen og bli der i hele kveld. The Killing, taco og Idol står på planen. Apropos The Killing. For de som ikke har sett den; Gjør det! Den er utrolig bra, og veldig, veldig, veeeeldig trist! Jeg grein av den første gangen jeg så den, jeg. Jeg var visstnok midt i en fæl depresjon og begynte å grine av det meste, men… ja. Den er trist. Og bra. Og spennende. Det var altså tipset mitt for helga. Enjoy! God helg.

Lashalicious!

glimt novalasheyelashesss

Litt bilder fra da jeg var på Glimt Bli Ny Studio og fikk ordna vippeextensions og brynstyling denne uka. Jeg sliter så fælt med å ikke tåle sminke på øynene noe særlig. Jeg får raskt skikkelig mye ubehag, og har til dags dato enda ikke funnet en vannfast mascara som ikke gjør meg svart over øynene! To ganske så plagsomme greier som veide veldig tungt for å prøve extensions i stedet. Vekk med sminke, vekk med ubehaget og vekk med svarte mascaraflekker hele veien opp til brynet. Haha! Nå har jeg ikke hatt dette så lenge enda, men so far, so good! Takk til flotte, fine, flinke Marte Fjeldberg ved Glimt! Hugs.

Prinsipp eller jantelov?

I en diskusjon, så er det egentlig ikke så veldig viktig hva du mener. Det er hvem du er, hvordan du ser ut, og om du har et over snittet godt ordforråd som teller. Eller rettskriving, om det er snakk om diskusjoner på nett. For om du har feil type utseende, har dysleksi eller lese-og skrivevansker, så kommer ordene dine til å bli vridd og vendt på til du til slutt ser like dum ut som en utkledd, norsk komiker med løstenner.  

Jeg er en sånn type jente som aldri klarer å holde kjeft. Ord har en tendens til å bare fly ut av kjeften på meg, men heldigvis er det som regel veloverveide ord allikevel. Jeg mener mye, og det jeg mener, det står jeg for. Derfor deler jeg som regel meningene mine med alle som vil høre, og er absolutt ikke redd for å havne i en diskusjon eller to. Til tider blir jeg faktisk tatt seriøst i dem og! Diskusjonene, altså. Oftere nå når restylanen kanskje ikke er like fremtredende lenger, og håret er mørkt og kort. Med blonde, lange hair-extensions og ny-innsprøytet restylane i leppene var det nemlig ikke like enkelt. Og det er – trist nok – realitet.

Vi lever i et ironisk og paradoksalt samfunn. Feministgrupper rakker ned på jenter som ikke driver feminisme på rett vis. (Er det virkelig bare jeg som ser ironien i det?) Moralsk prektige mennesker skyr kroppspress blant unge jenter som pesten, men uttaler seg i samme slengen gladelig om de jentene som har fikset på puppene eller forstørret leppene. «Hun hadde vært mye finere med ekte pupper!», «Nei, det der kledde du ikke. Leppene dine var mye finere før!» eller «Hvorfor vil du velge å se dummere ut?» Som om det ikke lenger er unge jenter de prater om. Som om disse jentene ikke lenger har en selvtillit og et selvbilde man trenger å ta hensyn til. De kan takke seg sjæl. 

Jenter skal ikke være overfladiske og ”rosablogg-ete». De burde heller være interesserte i samfunnet, verdensproblemer og politikk. Samfunnsengasjerte, ikke sminkeengasjerte. For man kan ikke være begge deler. Disse rosabloggerne har rett og slett ingenting godt å komme med! De er dårlige forbilder, de er lite intelligente og de har ingen sunne verdier i livet. Så de vil vi ikke ha med i samfunnsdebattene. Har du valgt mascara, så har du valgt mascara. Da kan du ikke komme løpende bort hit til planteolje-diskusjonen etterpå, og tro du har noe fornuftig og relevant å komme med. Hold deg til det du kan. 

Hva om pene, tilsynelatende dumme og overfladiske jenter begynner å operere seg for å se «smartere» ut? Hadde fiksing på eget utseende blitt mer sosialt akseptert da? Er det virkelig en prinsippsak, eller er det jantelov i forkledning? Jeg er jammen ikke sikker. For sånn som det er nå, så er vi jenter pent nødt til å se rett ut om vi skal være med å diskutere med den smarte, voksne gjengen. Vi må kle oss rett. Ikke for moteriktig. Ikke så mye sminke. Vi bør helst ikke være kjempeslanke, og vi bør så aldeles ikke ha fikset på noe på kroppene våre. For å ikke nevne den berømte rosablogginga. Den må bli lagt igjen på det rosa jenterommet hjemme hos mor og far. Først når disse kravene er oppfylte, kan vi prøve oss ut på glattisen. Kanskje kan vi faktisk klare oss uten å bli feid ned av velutdannede, intelligente, høyt respekterte skribenter og debattanter med spesialkompetanse innen emnet. Kanskje kan vi klare oss uten å bli revet i fillebiter og kastet til ulvene. For dét er resultatet om vi kommer som vi er – med et fikset ytre og blogg som hovedinteresse.

Jeg sa vi lever i et paradoksalt samfunn. Måten å få denne og neste generasjons unge jenter samfunnsengasjerte på, er altså å korsfeste de unge jentene som faktisk tør å åpne kjeften i det offentlige rom. Jeg syns det er så ironisk at det blir tragikomisk. Det er ikke rart en hel drøss med unge mennesker går på veggen og blir utbrente som sytten-åringer, når man så lett blir neddysset i hersketeknikker og vonde, tunge kommentarer så fort man stikker nesa ut fra sitt eget hi. Unge jenter er for opptatte av blogging, klær, sminke og kropp, men også for dumme til å være velkomne inn i den andre verdenen. Den verdige verden.

glimt2Og her får dere et passende bilde til dette blogginnlegget. Et bilde fra da jeg var på Glimt Bli Ny Studio og satte på falske øyevipper og fiksa bryn tidligere i dag. (Mer blogging om det kommer selvfølgelig senere. Dere må jo få se etter-bilder og!) 

Are Sende Osen

are

Et par bilder av Are Sende Osen som jeg også tok i høst. Det er rart med det. I høst var jeg for opptatt med å være travel til å ha tid til å blogge. Jeg var ute og gjorde noe hele tiden! Nå sitter jeg mer inne, og har mer tid til å blogge. Men da får jeg jo ingenting å blogge om! Ikke annet enn det jeg aldri blogga i høst. Haha. Så sånn er det.

Jeg er hjemme fra skolen i dag, for jeg er fremdeles ikke i noen særlig god form, så da sitter jeg heller hjemme i sofaen og får unna en del bilderedigering jeg er litt treig med. Sånn blir det når man skal gjøre alt på en gang! Men nå skal jeg ta meg en pause både fra photoshop og blogg, og prøve å finne meg noe mat her i skapene som jeg har lyst til å spise. Når jeg er syk så frister ikke sunn mat overhodet, men når jeg har bestemt meg for å være sunn, så er det ikke bare å gå for nugattiboksen jeg kjøpte inn før Vilja-helg, heller. Selv om den frister… Gah! Men ja. Mat og en episode av The Good Wife. Jeg er avhengig. Alle andre ser Making a murderer og skryter hemningsløst av den, mens jeg – samfunnsengasjert som jeg er – ser The Good Wife… Hah! Fnis.

My dearest

threeeeevilja
Endelig ble det Vilja-helg! Ei helg med jenta som er så ubeskrivelig god! Ei helg full av planer. Vi skulle både på skøyteisen og en tur i bassenget, for det hadde Vilja bestemt. Hun var veldig ivrig på å vise meg hvor flink hun har blitt til å gå på skøyter. I det minuttet jeg ser henne når jeg henter henne, så endrer det seg i meg. Det er alltid like godt å høre henne rope «mamma!» når hun ser meg. Gleden i stemmen hennes, den lille kroppen som kommer løpende for å bli løftet opp i armene, lykkelig og tilfreds.
På butikken kjøpte vi hver vår rosa drikkeflaske. «Den er bra, sjø, mamma! Jeg har sånn hos pappa!», sa hun ivrig, og forklarte meg i detalj hvordan den fungerte. At det var umulig å søle med den.
Så tok vi bussen hjemover. Vi satte oss bakerst, da alle de andre setene var opptatte. Noen hadde tegnet på seteryggen foran henne, noe hun selvfølgelig både la merke til og kommenterte.
– Det er ikke lov til å tegne på setene, mamma.
– De bør komme i fengsel, sier hun humoristisk.
Så ler hun.
– Små barn tegner på setene, men ikke jeg, for jeg er stor. Også har jeg ikke med meg blyant , da. Ikke tusj heller.
Jeg måtte le. Den type latter som bare er ekte tvers gjennom. En latter som Vilja får frem til stadighet, som gjør meg lykkelig fra innerst og ut. Så ler hun og, og vi er i gang. Domino-effekt.
Vi drar hjem, fyller saft i de nye, rosa drikkeflaskene våre. Vi skåler. Og ler. Dagen går så alt for fort, og plutselig er hun i seng, klar for å lade batteriene for en høyst aktiv morgendag. Jeg blir sittende på stua og høre henne snorke lett inne på soverommet. Den skapningen der. Hun er den beste i verden.

Midt på natta våkner jeg med feber og en enorm trang til å… Vel. Spy. Hei, spysjuka. For et latterlig tidspunkt å komme på. Du er ikke velkommen her. Det ser ikke ut til å plage den noe særlig, for den forsvinner ikke. Den vil heller ikke høre på meg når jeg sier at den heller kan komme neste helg.

Vilja drar hjem til far tidlig på lørdag. Jeg ligger i sofaen med pleddet og selvmedlidenheten på, men det er ikke omgangssyken som plager meg mest. Det er savnet, det er følelsen av at jeg ble fratatt denne dyrebare helga med jenta mi, at det er to uker til neste gang, og at jeg med ett føler meg som en mor som ikke er der nok. Jeg strekker ut arma for å få tak i drikkeflaska mi, og ser plutselig på Vilja sin – som fremdeles står på bordet full med fruktfest-saft. Jeg begynner å grine. Sånn på ordentlig, tårene bare renner i ukontrollerbare strømmer av typen som ikke er så lett å stanse. En fin kombinasjon av omgangssyke, Vilja-savn og den voksende, tunge følelsen i brystet jeg har kjent på i det siste.

Good news

newcrop

Modell: Oda S. // Trend Models
MUA: Jeanette Hansen

Åh, som jeg elsker å ta bilder. Det er vel noe jeg har sagt typ tusen ganger før, men… Jeg har så lyst til å bli skikkelig god! Dette bildet tok jeg i høst, og det var en veldig morsom shoot med en veldig flink modell. Noe annet jeg syns er utrolig morsomt er å skrive. Jeg har vært glad i å skrive siden før jeg kunne skrive, jeg. Jeg kjøpte en veldig fargerik skrivebok året før jeg skulle begynne på skole. I den skrev jeg en liten historie om en «rev å en grevlin i skogen». Jeg tror det var et ekorn med inni der og. Bokstavene var selvfølgelig feil vei her og der, jeg manglet en g på «grevling» og jeg hadde ikke helt kontroll på å/og-reglene, heller… Høhø, neida. Poenget er at det første jeg skreiv altså var ei lita fortelling. Og siden den gang har jeg vært veldig glad i å skrive.

Her om dagen kom jeg over at Kvinneguiden trengte nye spaltister, og jeg tenkte «ja, hvorfor ikke! Jeg kan da sende inn en tekst eller to.» Så det gjorde jeg. Om jeg ikke fikk svar innen et par uker, så hadde det ikke vært av interesse. Det skal jeg ikke gå rundt og tenke noe særlig på, tenkte jeg. Får jeg svar, får jeg svar. Får jeg ikke, får jeg ikke. Verre er det ikke. Vel. Det tok ikke mange dagene før jeg faktisk fikk svar, og jeg siterer redaktøren «jeg synes du har en utrolig god penn!» og «du skriver så godt at jeg gjerne vil ha flere tekster fra deg.» Sånt er godt å høre fra mennesker som vet hva de prater om. Mennesker som ikke trenger å gi komplimenter, som faktisk ikke en gang trenger å svare. Da betyr det noe. Det er ærlighet. Så da tar jeg det til meg, og kjenner det blir en selvtillitsboost med tanke på det å en gang gi ut en bok. Eller to. Eller fem. Forfatterdrømmen (som har vært der siden jeg var sånn cirka syv) lever fremdeles.

Notorisk utro drittsekker – eller?

dreacamera
«En gang utro, alltid utro.» Sies det. «To ganger utro, alltid utro» sier andre. Har man ei venninne som holder på med en fyr som tidligere har vært et såkalt utro svin, så lyser varsellampene rødere enn bestemors juleduk, og som venninne er det på sin plass å advare og prøve å redde venninnen fra snørr, tårer og trøstespising rett fra isboksen. Er du mann og har vært utro en gang tidligere, er det altså ikke så lett å bli kvitt utro-svin-stempelet. Man blir alltid møtt med skepsis, og må alltid bevise sin uskyld – gang på gang på gang på gang. Ikke kun for kjæresten sin, men for alle venninnene hennes også. Man blir ikke lenger sett på som en person med både gode og dårlige kvaliteter. Man er kun et følelsesløst, utro svin. En player. En luring. En som ikke er kapabel til å bli forelska eller såra selv, men som alltid kommer til å ende opp med å såre et eller annet brødhode av et kvinnfolk som nok en gang, som så mange andre, falt for et sjarmerende smil og troverdige komplimenter. Selv om han kanskje i realiteten kun har vært utro én eneste gang, som så veldig mange andre.

Nå har jeg virkelig glemt hva poenget mitt var da jeg begynte å skrive. For det var et poeng der, men… Nå er det borte. Anyways. Jeg tror jo at omtrent nitti prosent av alle mennesker er utro på ett eller annet tidspunkt (okei, jeg overdriver kanskje pittelitt, men det er faen meg ikke langt unna), men jeg tror ikke prosentandelen på hvem av disse som er notorisk utro svin er like høy. Så da må vel poenget mitt være at vi må være flinkere til å tilgi. Jo da, å være utro er en drittsekk-ting å gjøre, men det gjør en ikke til en drittsekk sånn generelt. Om vi aldri skal tilgi, og alltid bare styre unna bestemors juleduk (altså, de røde varsellampene vi så lett ser om vi hører at vår potensielle kjæreste har vært utro før), så er det ingen igjen til oss single. Da er vi dømte til et liv alene. Så. Poenget sånn kjapt oppsummert; tilgi. Gi folk en sjanse. Og eventuelt en sjanse til. Eller forbli singel i all evighet.