Standby

heartFoto: Tove Karlsen, mammaen min

I innlegget fra i går kveld nevnte jeg at jeg henger litt med nebbet. Jeg gjør det for tiden. Jeg er sliten. Jeg er ikke lenger SuperWoman. Gizmo har flyttet til en ny familie, noe jeg syns er kjempetrist, men også veldig nødvendig. Jeg gruer meg mer enn jeg gleder meg til alle avtaler, konsentrasjonen er helt håpløs, og jeg har mareritt og sover kjempedårlig hver eneste natt igjen. Det er tyngre å komme seg opp av senga på morgenen. Jeg vil helst gjemme meg under dyna og glemme alle plikter, møter og avtaler. Ligge der i min egen sengeboble.

Det er ikke det at det er så ille å komme seg opp av senga i seg selv. Det er endringen. Ikke at jeg må røre på kroppen, men at jeg må opp og inn i et nytt miljø – selv om det kanskje bare er snakk om min egen stue. Eller steget fra stua og ut i kulden. Nytt steg. Så inn i bussen. Enda ett. Ut av bussen. Nytt miljø, mennesker, nye ting å møte. Hvor ofte har jeg ikke hatt lyst til å sitte på bussen og aldri gå av. Bare sitte der, innerst og bakerst, bli med hele runden om og om igjen, til jeg har misset alle avtaler og planer for dagen, så jeg kan bruke de resterende kreftene på å komme meg hjem igjen.

Heldigvis er det ikke så ille med meg nå. Jeg kommer meg opp av senga, jeg kommer meg ut, jeg kommer meg både på og av bussen. Jeg møter opp, jeg gjør det jeg skal – og det går veldig bra, selv om jeg kanskje hadde i overkant med nerver før jeg kom i gang. Jeg har det fremdeles bra. Jeg bare merker disse små tingene som er merket med rødt på det som kalles «mestringsplanen» min. Jeg følger med, og lar egentlig resten gå av seg selv. Vi skal jo ikke drepe alt av livet, heller. Kan ikke selge bjørnen før den er skutt, lissom! Haha. Det jeg mener er at jeg kan ikke hoppe ut i endring av behandling før jeg vet om det faktisk er en ordentlig bipolar nedtur som er på vei, eller om det bare er… Blå dager. Livet. I mens står jeg på standby, og er klar for å bare fortsette uten å gjøre noe, men samtidig forberedt på å sette i gang ekstratiltak for å gjøre en endring fra i fjor. We got this. (Hørtes jeg veldig pompøs ut nå..?)

Del

4 Kommentarer

  1. januar 5, 2016 / 20:06

    Dra på yoga, spa eller noe. Bestill deg ansiktspleie. Da ligger du der og slapper av . Og helt seriøst, det føles ut som at alt av dritt som har vært i hode har blitt skvisa ut. Ha ha. Jeg mener det. Gå å ta deg en real rens du, jenta mi ;)

    • januar 5, 2016 / 20:09

      Hihihih, kanskje jeg skal gjøre det, faktisk! :D

  2. AS
    januar 11, 2016 / 20:09

    Jeg tror du har januar-blues. Jeg har det og. Jeg er så trøtt, vil helst ikke gå utafor dørstokken (men det må jeg jo), og vil generellt bare helst ha det helt stille og rolig rundt meg. Det har akkurat slått meg – jeg har det sånn hvert eneste år på denne tiden. Jeg tror det er forventingen til at «nå, NÅ starter alt om igjen»…og jeg liker helt ting akkurat sånn som de er. Jeg er rett og slett i ikke så glad i de store forandringene, og denne forventningen om alt dette nye (du vet, det nye året og alt som følger med), alt som skal planlegges og prosseseres, det blir rett og slett litt for mye. Og så er det å gå fra et hardkjør før jul, med alt for lite søvn og alt for mange baller i lufta – og så bråstopper det når juleferien setter inn. Og når juleferien nærmer seg slutten vil jeg helt bare soooove. Men, jeg vet jo også at det går over. Når vi bikker februar, og jeg har begynt å skjønne at i år blir om trent som i fjor, og at det faktisk er JEG som bestemmer hvordan resten av historien skal skrives, så lander jeg litt og ting går seg tilbake til normalen. Men, jeg trenger tydeligvis januar til å forstå nettopp det, og å finne roen. Og det er så kjipt…sånn frem til det lysner litt…men det går seg til – alltid <3.

    Klem

    • januar 11, 2016 / 22:06

      Njæ, er nok ikke det jeg har! Eller, ikke akkurat i alle fall. En form for det har jeg jo. Jeg blir alltid veldig deprimert på våren/sommeren, men tenker aldri på noen forandringer eller forventninger. Jeg elsker vår, jeg elsker forventninger, jeg elsker alt jeg skal gjøre fremover, og det gjør jeg egentlig hvert år! Jeg ER ikke trist, sliten eller lei- jeg bare blir det allikevel.

Legg igjen en kommentar til Drea Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.