When you say nothing at all

Jeg går til badet, og fikler samtidig med mobilen for å få slått på spillelista «Rolig» på Spotify, slik jeg gjør hver kveld. Å høre rolig musikk før jeg sovner har blitt et rituale jeg tror hjelper meg med å sovne. Jeg slår av alle lysene i leiligheta, og bruker mobilen som lommelykt for å finne frem til senga uten å sparke tåa i en dørkarm eller stange hofta borti sengekanten. Jeg finner den, og kler av meg. (Er det forresten derfor man sier «nå skal jeg finne senga»? For at det som regel er mørkt på soverommet og ikke like lett å vite akkurat hvor den står? Bare en tanke.) Klærne faller i en haug på gulvet. Det er da jeg kommer på låten When you say nothing at all av Ronan Keating. Jeg kryper under dyna, søker samtidig opp låten i Spotify og trykker play.

Gamle minner hopper over meg som det svære, blå monsteret i filmen Monsterbedriften. Minnene er ikke skumle. De skremmer meg ikke, men de… Overrasker meg. Jeg vet liksom ikke helt hva jeg skal tenke om dem. Først og fremst går det i nostalgi. Jeg husker så inderlig godt hvor utrolig stort det var å være en del av den stappfulle ungdomsklubben på Frøya. For alle dro dit. Alle. Og jeg, som var ei lyslugga, lita jente på 11-12, hadde selvfølgelig en hel håndfull gutter jeg kaaaaanskje kunne være litt forelska i. Det var det som var så spennende! Å ikke helt vite hvem av dem man kunne være kjæreste med allerede samme kveld.

Å vente på dansekonkurransen inne på diskoteket var også en del av den greia. Det var alltid to raske låter som man kunne danse til akkurat som man ville (som i mitt tilfelle var å hoppe rundt som en gærning uten verken takt eller rytme), og til slutt, som en slags stor finale, var det én rolig låt hvor man danset gutt og jente, klistret sammen som med tyggegummi, med guttens hender på jentas rumpe.

Jeg husker de gangene man faktisk fikk danse roligdansen med en av dem man kaaaaaanskje kunne være litt forelska i. Så fort man stod der med en av dem, sammenklistra og med hendene hans på rumpa ens, var det med ett ingen andre alternativer til den derre forelskelsen lenger. Med ett var det bare han, og dansen – som i virkeligheten kun varte i tre-fire minutter – føltes som evigheten selv. Kjærleik inn i evigheten, lissom. Jeg tror kanskje jeg var en god del mer romantisk som tolvåring enn jeg er i dag… Men ja, tilbake til greia. Om man var ekstra heldig, så endte klinedansen (som det faktisk kaltes, selv om det aldri var noe klining mens selve dansen foregikk) med en tur til klinekroa. Og om man var i klinekroa – ja, da var man skikkelig kjærester. Da var man det, lissom. Da trengte ikke den ene spørre den andre, eller den andre spørre den ene. Da var man kjærestepar på «ånkli».

Om man var ekstra uheldig derimot, som jo også gikk an, så endte klinedansen med at gutten løp tilbake til kompisgjengen sin raskere enn Bolt på hundremeteren, med et kroppsspråk som ikke gjorde det særlig vanskelig å skjønne at han kanskje ikke var helt fornøyd med dansepartneren sin, og man stod igjen der på dansegulvet, alene, med knust hjerte og null tro på kjærligheten.

Det skjedde med meg. Altså, begge deler skjedde meg. Det hendte jeg fikk kjærester og, men i dag vil jeg fortelle om den gangen jeg ikke fikk det. Jeg fikk en dans og ble forelska. Just like that. Sånn kjempeforelska av typen man kun kan bli etter en roligdans på ungdomskkubben som tolvåring. Jeg ble visstnok ikke «dumpa» rett etter dansen, men for å gjøre en lang historie kort; Ei venninne fortalte denne gutten at jeg var forelska i ham (kun for at hun var forelska i ham selv), og dermed kom han bort til meg i et friminutt på skolen, pekte på meg foran vennene mine, og sa «Æ like IKKE dæ!». Så gikk han. Jeg husker det så godt. Den følelsen. Hadde vi hatt Twitter på den tida, hadde jeg antagelig twittra noe som «Hjerteknus! #denfølelsen» eller «Kjærlighet er noe herk! #aldrimer».

Kanskje var det da jeg ble kynisk når det kommer til kjærleiken. Kanskje var det da jeg begynte å si «Jeg elsker deig (deg)! Bolledeig!» og lo rått. Kanskje var det derfor jeg nå nettopp sammenlignet de gamle minnene med et blått monster som hopper frem og sier «bø». Ikke veit jeg. Poenget er i alle fall at det er utrolig hvor mange minner som er lagret langt bak i hjernen. Minner hvor alle slags sanser fremdeles er i bruk. Lukten, synet, hørselen, følelsene, hjerteknuset. Men nå skal jeg høre When you say nothing at all èn gang til, mimre tilbake til klininga i klinekroken og forhåpentligvis sovne mens jeg tenker på ekte kjærlighet…

…. På pinne, selvfølgelig. Jeg har da ikke blitt helt soft. Hva tar du meg for..?

Del

5 Kommentarer

  1. Ida
    juli 21, 2015 / 11:39

    Hei Drea.

    Har nettopp begynt å lest bloggen din. Kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Ville gi deg to musikktips.kanskje du allerede hører på de men; Melissa horn for tenking/ demping og Thomas dybdahl – albumet one day you’ll dance for me new York . Funker bra :)
    Hilsen ida

    • Ida
      juli 21, 2015 / 11:39

      Depping

      • juli 21, 2015 / 13:54

        Elsker både Melissa Horn og THomas Dybdahl! <3 Koselig å høre at du har begynt å lese bloggen min, forresten! Håper du fortsetter! Klem.

        • Ida
          juli 22, 2015 / 00:15

          Ja de er bra begge to. Skulle forresten skrive at Thomas D albumet var bra for soving :) derfor jeg kom på det når du skreiv om musikk:)
          Hørte på den hver kveld før jeg la meg i lang tid.
          Kommer til å fortsette å lese ja. For min del har jeg lest den pga det du har skrevet om psyken og lidelsen din. Har følt meg hjemme i tankene dine:) det er så kjent. Alltid en slags lettelse å føle at man ikke er alene, selv om det selvfølgelig er forjævlig at man skal være nødt å ha det sånn. Syns det er litt rart å skulle skrive personlig til deg her i alles åsyn jeg da, men gjorde det nå likevel :)
          Ønsker deg en god natt og god dag i morgen :)
          Klem

  2. Bjørg
    juli 21, 2015 / 15:48

    Den kjærleiken altså. Moro å lese. Alle blogginnleggene dine er moro og lærerik lesning. Fortsett med skrivinga. Det gjør godt for deg og for mange andre.

Legg igjen en kommentar til Ida Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.