Ting blir liksom aldri helt rett. Alt står på hodet. Alt er oppned. Alt er feil vei. Ting er ikke som jeg skulle ønske de var. Jeg leste en artikkel for ikke så lenge siden, om at min generasjon aldri blir fornøyd. At vi er så vant til at alt skal komme enkelt at vi ikke tåler motgang. At vi setter så høye krav til oss selv at vi aldri når helt opp til forventningene. Jeg kan forstå tankegangen. Jeg vet med meg selv at jeg alltid er mer opptatt av det jeg ikke har eller ikke kan få enn å være fornøyd med det jeg faktisk har. Og jeg er aldri fornøyd. Verken med meg selv eller så mye annet. Ting kan liksom alltid være bedre. Om det bare var sånn… Eller sånn. Eller kanskje litt sånn. Jeg har tro på at endringer rundt meg også vil endre meg og depresjon. Jeg aner ikke hvor mye sannhet det ligger i akkurat det, men.
Jeg har aldri før vært en misunnelig jente. Jeg har unnet alle andre alt godt de måtte ha, og har nesten aldri før følt noe særlig sjalusi eller misunnelse. Men nå – nå er jeg misunnelig. Jeg er misunnelig på enkle, lykkelige liv. Jeg er misunnelig på suksess. Jeg er misunnelig på mulighetene mennesker rundt meg har, som jeg verken har eller kan få. Jeg er misunnelig på energien folk har, når jeg selv bruker mesteparten av dagen i senga, uten evner eller krefter til å sparke meg selv bak og komme meg opp. Det er lite som er så nedbrytende som å føle at man ikke mestrer noe som helst. Kom deg opp og gjør noe med det da, tenker du kanskje. Jeg skulle virkelig ønske det var så enkelt. Å bare ta tak. Å bare gjøre noe med det. Jeg har alltid sagt at folk bare må… skjerpe seg og ta ansvar for sin egen lykke. For en latterlig naiv ting å si. Så enkelt er det ikke alltid. Noen ganger er det ikke mulig å smile, selv om man har all verdens grunner til å gjøre det.
